Gullvekta
Franske eventyr og segner  ❀ Innleiing
Seksjon › 36   Sett    Søk   Førre Neste

Finn ordbøker

Reservasjonar    Innhald     

Martin Ferdinand Quadal (1736-1808), The Wine drinkers, 1786. Modifisert utsnitt.

Innleiing

1. Perraults soger

Charles Perrault (1628–1703) skreiv eventyr på basis av munnleg overleverte folkeeventyr og italienske eventyr. Perrault skreiv ned eventyra i enkel stil for å muntre eigne barn då var han sekstisju og hadde mista stillinga si. Han gav ut eventyra som bok i 1697. Boka blei svært omtykt.

Desse fem er mellom dei mest populære eventyra derifrå:

  • Vesle Raudhette. Ein skal passe seg kor ein går. Å åtvare små jenter mot sjarmerande framande ligg i eventyret. Ulike versjonar har ulike avslutningar.
  • Oskepott. Ei gudmor eller ein gudfar er viktige for å lykkast i livet (fransk skikk).
  • Katten med støvlane. Om kor viktig det er å vere godt kledt. Perrault kommenterte: "Dei rette kleda og eit fint slott kan gjere ein 'marki av Carabas' av ein møllarson." I somme omsettingar kan slike kloke observasjonar ha blitt luka vekk.
  • Tornerose. Ei femten år gammal prinsesse stakk handa på ei nål og fall i djup søvn. Etter hundre år kom ein prins som var fullkommen for ho og vekte ho. Det kan ta si tid før dein fullkomne maken dukkar opp.
  • Blåskjegg. Ein mann har blått skjegg som er så stygt at ingen vil gifte seg med han. Han har dessutan mange skjelett i skapet heime (heilt konkret).

Eventyra "Snøkvit" og "Jomfrua i tårnet (Klokkeblomst, Rapuntzel)" stammar frå italienske samlingar. (EB, "fairy tale")

2. Salongeventyr

Grevinna av Aulnoy, som heitte Marie-Catherine le Jumel de Barneville (1650/51 – 1705), gav ut forteljingar ganske samtidig med Perrault. Dei blei forma ut for å tekke adelen og dei høgare klassene i ei tid med spreng-jåleri, parfymestank og pudder.

Grevinna gifta seg berre 15-16 år gammal med ein tretti år eldre mann. Dei fekk tre barn. Baronen blei skulda for forræderi. To menn blei avretta for falske skuldingar mot baronen. Mor til kona hans rømde landet, og baronfrua Marie ò, enda om ein ikkje veit om ho var skuldig i noko særleg. Marie forlét iallfall landet, og fekk tre barn til. Ho heldt seg utanlands i femten-tjue år, mellom anna i Spania. Tilbake i Paris kunne ho gi ut bøker ho hadde skrive i utlegda.

Eventyrkjennaren Jack Zipes drøftar i kva grad oppskrivne forteljingar har tent interessene til herskande klasser. Vi ser at fleire franske eventyrheltar og -heltinner blir adelege, men kanskje ikkje heiderlege og gagns menneske - Såleis kunne somme eventyr bli med og ale fram innbilske, golde - som trudde det var større stas å jåle enn å føre fram seg sjølv så godt ein kunne med godfoten først, kan vel tenkast. — Verket som grevinna er best kjent for er contes de fée (Eventyr) frå 1697 og Les contes nouveaux ou les fées à la mode (Nye eventyr, osv.) frå 1698. Ho tok etter stilen til Charles Perrault, men eventyra hennar blei mykje meir affekterte (les: jålete). (Zipes 2007, chap. 1)

Folklore-samlingar

Kjelder og røter

Franske folkeminne omfattar fablar, eventyr og legender og anna frå folkeslaga som busette seg i Frankrike: gallarane, frankarane, normannarane, folk i Bretagne, i "Oksitania" i den sørlege tredelen av Frankrike, og andre. Dei fleste av dei forfina salongeventyra til bl.a. Charles Perrault, var omskrivne ut frå folkelege forteljingar, og mange er av italiensk opphav. Folklore-innhaustingar av soger frå folkelege kjelder tok til i 1860-åra i Frankrike. (WP, "French folklore")

Det finst andre eventyrkjelder å ause av enn Perrault og dei som etterapa han med "salongeventyr" i store mengder, slik det går fram av ei samling på førtiein band, Cabinet des Fées. Den franske forfattaren og bokarbeidaren Charles-Joseph Mayer gav ut samlinga med ganske lange kunsteventyr i Genéve i 1785. I band trettisju listar han opp 101 forfattarar bak forteljingar som var med. Dei er her: [101 forfattarar]

Folkeeventyr og folklorearbeid i Frankrike

Fram til 1860-talet var dei fleste folkeeventyra på fransk jord lite kjende i byane og utanfor landet. Dei var for lågare klasser av folk enn jåleadel og bysnobb, og først og fremst munnleg formidla, med lokale variantar og på mange dialektar. I franske folkeeventyr finn vi jenter som bur i hytter og arbeider på markane ute på landet, til dømes. Innsamlingsarbeidet av franske folkeeventyr tok til i 1860-åra, og bar store frukter mellom krigane som starta i 1871 og 1914. I den tida blei det gitt ut mange hundre folklorebøker med eventyr, legender, songar med meir. Ein fann fram til at mange mellomaldersoger hadde røtene i folkeeventyr. (Delarue 1956, xii, xiii)

Etter første verdskrigen gjekk fransk folkloristikk meir eller mindre i dvale. Men i den tida blei Folklore Fellows Communications (FFC) skipa i Helsinki, og FFC har gitt ut katalogar over eventyr og fablar for å samanlikne, typeklassifisere og gi kjelder til mange europeiske eventyr og variantar av eventyra. Den store internasjonale eventyrkatalogen gitt ut av FFC gjer samanlikningsarbeid og oppleiting av kjelder enkelt i mange høve. (Uther 2004).

I tida etter andre verdskrigen tok franske granskarar til å studere franske folkeeventyr att. Først samla dei inn fleire folkeeventyr i tillegg til dei som alt var innsamla før siste verdskrigen, og samla også inn franske eventyr frå Canada og andre deler av verda der fransk blei tala. Delarue fortel at han sjølv samla inn data for rundt ti tusen franske eventyr til ein katalog (Delarue 1956, xiv-xv). Berre deler av katalogen er gitt ut, som Le conte populaire français. Etter at Delarue fall frå, har Marie-Louise Tenèze ført arbeidet vidare. [Meir]

Dei fleste eventyra som har blitt fortalt på folkemunne er mykje som andre, internasjonale eventyr, men ulike distrikt gir fleire av dei særpreg, og det same har ulike forteljarar gitt. Paul Delarue framhever at kvart eventyr er eit kunstverk, og at særdrag hos forteljar og i miljø spelar med i utforming av det. (Delarue 1956, xv)

Det finst mange samlingar frå ulike franske distrikt. Det finst samlingar frå Bretagne, Gascogne, Lorraine og Provence og meir. Folkloristen Paul Sébillot (1843–1918) var mellom dei som samla og gav ut bøker frå ulike distrikt i Frankrike. Henri Pourrat (1887–1959) samla til dømes tusen eventyr i Auvergne i midt-Frankrike.

Skilnadar mellom ulike distrikt

Før i tida var ikkje Frankrike mykje sentralisert, og grensene har blitt endra mange gongar. Delar av naboland har vore franske, og nokre stadar utanfor Frankrike taler dei fransk enno, som i delar av Belgia og somme delar av Sveits. I noverande Frankrike er det også slik at i ulike distrikt har folk brukt sine eigne mål, som i Bretagne. Der snakkar somme gælisk den dag i dag. Bretagne har mange legender med opphav i keltiske overleveringar. W. Y. Evans-Wentz har med ei rekke legender frå Bretagne i boka The Fairy-Faith in Celtic Countries. Eventyr frå Bretagne har somt til felles med andre keltiske soger, så som eit verdsbilde med mykje, tung og hard trolldom i, trass i at forteljarhumor ofte skin gjennom også. (Delarue 1956, xvi-xvii)

Normandie har forteljingar også, og det var ikkje minst normanniske skaldar som forma segnkrinsen om Arthur og riddarane av det runde bordet oppå og attåt keltiske myter og segner. Det finst også soger om vikingen Rollo (ca. 860 - c. 932) og mennene hans i Mellomalder-verket Gesta Normannorum. Dei slo seg ned i Normandie på 900-talet og fekk det hærtatte og plyndra distriktet på fote ved blant anna å verje han mot andre vikingar. Normannarar tok etter kvart over England, halve Italia, med lydrike rundt Middelhavet: i Antiokia i Syria, Palestina og i Tunis herska dei også, fortel historikaren Reginald Brown (1985, 6-14).

Frankarane var germanske stammar som først heldt til i områda langs elva Rhinen. Dei blei sameina under merovingane, høvdingslekta som grunnla det frankiske riket ved ta over det meste av det som er Frankrike i dag. Det gjorde dei på 500-talet e.Kr. Den frankiske staten omfatta det meste av Vest-Europa ved slutten av 700-tallet. Frankarane i Vest-Europa blanda seg etter kvart med den gallisk-romerske befolkninga og gav opphav til namnet Frankrike. Frankarane i aust heldt fast ved germansk og kom med blant tyskarar, nederlendarar, flamlendarar og luxemburgarar. - Det finst gode legender frå områda som kransar Rhinen også, område som somtid har vore del av Frankrike, og somtid under Tyskland. Lewis Spence har med mange i boka Hero Tales og Legends of the Rhine.

I Sør-Frankrike har folk ein kultur som til dels har røter i romarriket, frå då mange av distrikta var del av Dei Sju Provinsane. Det oksitanske kulturområdet vaks fram ifrå det. Litteraturen derifrå danna mønster for hoffa andre stadar i Europa. Oksitansk trubadurlyrikken blei også den leiande poesiforma i Europa i mellomalderen. Men frå 1200-talet blei områda som vi kallar Oksitania, innlemma i Frankrike. Somme italienske område med oksitansk kultur, blei også erobra av Frankrike, blant anna grevskapa Provence og Savoy. Frå traktene ved og nær Middelhavet har eventyr sine eigne særmerke når det gjeld tema, skildringar og motiv. Heltinna i mange slike eventyr er meir typisk feminin enn nordiske sagadruser, til døme. (Delarue 1956, xvii-xviii) [SN, sv. "oksitansk"; WP, sv. "Oksitania"].

Fellestrekk

Enda om franske eventyr har visse regionale særmerke, har dei også fellestrekk. Delarue har såleis funne at overnaturlege element i dei er forenkla og gjort innpå rimelege. Frå å vere monster-kannibal har Blåskjegg blitt landleg fransk adelsmann eller borgar . . . Fantastiske skapningar er stort sett redusert til feer eller troll, ikkje fleire. Franske eventyrforteljarar har også tatt vekk mykje grufullt og fælt frå middelalderskikkar og forteljingar med røter tilbake til dei tidene. Framstillinga blir skildra som direkte, utan så mange detaljar, og utan mange kjenslevers (lyrikk) for det mest. Stilen er både måtehalden og usminka, iallfall i forhold til salongeventyra for jåler og snobbar. Delarue oppfattar forteljingane som poetiske: lette, blide, til tider rørande og at dei får ein til å tenke på samtalar med vin attåt ute på den franske landsbygda. Vinpreiket kan få stå for hans rekning: Dei drakk vel anna også - morsmjølk til dømes (Delarue 1956, xviii-xix).

Innhald


Franske eventyr, segner, litteratur  

Aesop. The Complete Fables. Translated by Olivia and Robert Temple. London: Penguin, 1998.

Andrews, James Bruyn. Contes ligures: Traditions de la Rivière. Paris: Ernest Leroux, 1892.

Bérenger-Féraud, L.-J.-B. Contes populaires des provençaux de l'antiquité et du Moyen Age. Paris: Ernest Leroux, 1885.

Basile, Giambattista. The Pentamerone. Tr. Benedetto Croce. 2 vols. London: John Lane the Bodley Head, 1932.

Boccaccio, Giovanni. Decameronen, bd. 1-2. Oslo, Nasjonalforlaget, u.å. (ca. 1994) På nett på engelsk.

Brown, Reginald Allen. The Normans and the Norman Conquest. 2nd ed. Woodbridge, UK: The Boydell Press, 1985.

Carey, Martha Ward, tr. Fairy Legends of the French Provinces. New York: T. Y. Cromwell, 1887.

Carnoy, Émile Henry. Contes français. Paris: Ernest Leroux, 1885.

Cosquin, Emmanuel. Contes populaires de Lorraine comparés avec les contes des autres provinces de France et des pays étrangers, et précedés d'un essai sur l'origine et la propagation des contes populaires européens. de la Salle, Antoine, red. One Hundred Merrie and Delightsome Stories Right Pleasaunte To Relate In All Goodly Companie By Way Of Joyance And Jollity (Les Cent Nouvelles Nouvelles). "The Women Who Paid Tithe" by Monseigneur de Villiers. Paris: Charles Carrington, 1899.

Delarue, Paul, ed. The Borzoi Book of French Folk Tales. Tr. Austin E. Fife. New York: Alfred A. Knopf, 1956.

Duchon, Paul. Contes populaires du Bourbonnais. Moulins Crépin-Leblond, 1938.

Macquoid, Thomas Robert, and Katherine Sarah. Pictures and legends from Normandy and Brittany. New York: G. P. Putnam's Sons, 1881.

Marelle, Charles. Affenschwanz et cetera: Variantes orales de contes populaire, français et étrangers. Braunschweig: Georg Westermann Verlag, 1888.

Marie, de France. Lays of Marie de France, and other French legends. London: Dent: 1911.

Masson, Elsie. Folk Tales of Brittany. Philadelphia: Macrae Smith, 1929.

Picard, Barbara Leonie. French Legends, Tales and Fairy Tales. London: Oxford University Press, 1955.

Pourrat, Henri. Le trésor des contes. Deux volumes. Paris: Omnibus, 2009. ⍽▢⍽ Ett tusen munnleg overleverte forteljingar på fransk frå Auvergne om lag midt i Frankrike.

Pourrat, Henri. French Folktales: From the Collection of Henri Pourrat. New York: Pantheon Books, 1994. ⍽▢⍽ Det er over hundre franske eventyr i denne fine boka. Ho er i seg sjølv eit utval frå eit enda større verk med franske eventyr av Pourrat. (neste innføring).

Sébillot, Paul, et Françoise Morvan. Contes de Haute-Bretagne. Bd 1-3. Rennes: Ouest-France, 2007. (1880, 1881, 1882).

Sébillot, Paul, Henri Pourrat, Félix Remize. Contes d'Auvergne. Rennes: Ouest-France, 2011.

Sébillot, Paul. Contes des Marins. Paris: G. Charpentier, 1882.

Sébillot, Paul. Contes des paysans et des pêcheurs. Paris: G. Charpentier, 1881.

Sébillot, Paul. Contes des provinces de France. Paris: Libraire Léopold Cerf, 1884.

Sébillot, Paul. Contes populaires de la Haute-Bretagne. Tome 1, 2 et 3. Paris: G. Charpentier, 1880, 1881, 1882.

Sébillot, Paul. Landes et des Grèves. Rennes: Hyacinthe Cailliere, 1900.

Sébillot, Paul. Littérature orale de l'Auvergne. Paris: Maisonneuve, 1898.

Sauvé, Léopold-François. Le folk-lore Hautes-Vosges. Paris: Maissoneuve et Charles Leclerc, 1889.

Seignolle, Claude. Contes populaires de Guyenne. Tome 1 et 2. Paris: G.-P. Maisonneuve, 1946.

Spence, Lewis. Hero Tales and Legends of the Rhine. London: George C. Harrap, 1915.

Spence, Lewis. Legends and Romances of Brittany. New York: Frederick Stokes, 1917.

Uther, Hans-Jörg. The Types of International Folktales: A Classification and Bibliography Based on the System of Antti Aarne and Stith Thompson. Vols 1-3. FF Communications No. 284-86, Helsinki: Academia Scientiarum Fennica, 2004.

Zipes, Jack. When Dreams Came True: Classical Fairy Tales and Their Tradition. 2nd ed. Milton Park, Abingdon: Routledge, 2007.

Franske eventyr, soger og segner frå Frankrike.    Seksjon     Sett    Neste

Franske eventyr, soger og segner frå Frankrike. Brukargaid  ᴥ  Ansvarsfråskriving
© 2007–2019, Tormod Kinnes. [E‑post]