Ginott-oppseding med emosjonell intelligens

Alliert med kjensle-vett

Haim Ginott tok doktorgraden i klinisk psykologi ved Columbia-universitetet i 1952. Livsverket hans har påverka måten som vaksne ter seg på overfor barn. Bøkene hans har blitt omsette til tretti språk, til dømes. Han står for å vise respekt for kjensler samtidig med å vise klart nok kva som er tillate åtferd. Målet hans var å hjelpe foreldre å sosialisere barna sine.

Ginott sanna at å nekte kjensler gjer barna meir intense og forvirra. Men når kjensler kjem fram, kan folk bli betre og smått om senn løyse sine eigne problem.

Ein studie av kjenslevettige barn - av John Gottman (1996) - tyder på at hovudideane til Ginott i hovudsak var rette: Innføling (empati) er grunnvollen for effektive råd frå foreldre, skriv Gottman (s. 35).

Det som det heile dreier seg om, er undervising i kommunikasjonsdugleikar som hjelper foreldre å handle kjærleg og forståingsfullt overfor barna sine, utan å minske tiltrengt foreldrekontroll eller -mynde, som ikkje er det same som strengleik.

Emosjonell intelligens verkar sentralt, men er det det?

Daniel Goleman, som har gitt ut bestseljarbøker om emosjonell intelligens, hevdar at emosjonell intelligens står for 85-90% av det som skil framifrå leiarar frå andre leiarar. [Pld BC]

Ein slik udokumentert påstand får stå for hans eiga rekning. Men sett at det er noko i den - kanskje ikkje ein heil del, men noko som gjer utslag under visse vilkår, kanskje ikkje alle vilkår - då kan det løne seg for foreldre å sjå inn i bra prinsipp for positiv leiing for å jamføre kva ein truleg kan leggje hjerte og sjel i. For foreldre er leiarar på heimebane, og mange knallgode råd frå teoriar i leiarskap og styring (management) høver venteleg for dei som saman vil ha meir tilfredsheit, byggjande normer, gi næring til virkelyst og dei beste eigenskapane hos barna - innafor dei lune rammene i heimen. Heimen kan gi nye krefter, djupe engasjement og motivasjonar. [Pld 244 o.a.]

Så kanskje ein kan hente hjelp frå bøker om emosjonell intelligens, men ikkje ukritisk:

Det er noko uklart kva emosjonell intelligens, EI, er. Peter Salovey og John D. Mayer (1990) definerte det som "evna til å monitorere eigne og andre sine kjensler og emosjonar, å skilje mellom dei, og å bruke denne informasjonen til å leie eigna tenking og eigne handlingar. " På engelsk: the ability to monitor one's own and others' feelings and emotions, to discriminate among them and to use this information to guide one's thinking and actions.

Fleire andre definisjonar kjem i tillegg. Ulike definisjonar snakkar om evner og trekk () og blandingar mellom dei. Blandingsmodellen til Daniel Goleman har fire hovudkomponentar. Dei er, kort sagt: (1) Sjølvmerksemd, der ein sansar og skjønar og nyttar kjenslene sine; (2) sjølvstyring, som involverer styring (kontroll) av eigne kjensler og impulsar og tilpassing til forholda; (3) sosial merksemd - evna til å anse, forstå og respondere på kjenslene til andre mens ein også er var sosiale nettverk; og (4) styring og handtering av forhold.

Emosjonell intelligens er breitt definert og definisjonane er dessverre ikkje stødige. Sia dei har blitt tufta på slik "kvikksand", har heller ikkje bruken prognostisk verdi. Det heiter også at det ein måler, ikkje er evne, men konformitet. Den prognostiske verdien for yrkeslivet er heller tvilsam.

Når dette er sagt, som tiltrengt er, kan vi sjå breiare inn i Ginott sine tankar om korleis ting skal vere.

John Gottman og Daniel Goleman om Ginott sine hovudidear

John M. Gottman skriv at Ginottboka som heiter På talefot med barna på norsk, er

den viktigaste som er skriven om å vere forelder. Ginott syner korleis ein kan oppsede barn som skikkar seg bra og samstundes er emosjonelt sterke, uavhengige tenkarar, og har medkjensle med andre. Den nye utgåva (2004) er betre enn nokon gong . . . Les den! . . . de og barna dykkar kjem til å vere takksame for alltid.

Dr. Gottman er medforfattar av Raising an Emotionally Intelligent Child [Meir]. I den boka tilrår Gottmann ein femstegsmodell for handtering av nokså mykje vesentleg i livet. Den er i enkle drag:

1. Ver var for kjenslene til barnet ditt.
2. Sjå kjenslene til barnet som eit høve til å vere nære, i lag (s 21).
3. Lytt aktivt til barnet ditt og forstå (valider) kjenslene.
4. Hjelp barnet ditt å setje ord på kjenslene.
5. Hjelp barnet ditt å løyse problem innan klare rammer. (s 24)

Gottman forklarer korleis ein kan innføre denne femstegsmodellen i kvardagen. Slik emosjonell coaching, "kusking"*, kan komme til nytte i skilsmissehøve, i kunsten å vere pappa, og stelt overfor aldersskilnader i utviklinga med meir. Emosjonell skolering er det som foreldre seier og gjer overfor barna, og ligg i modellane dei tilbyr (er) for korleis ein hanskast med eigne kjensler og kjensler overfor maken (s 20).

* Coaching er rettleiing. Omgrepet omfattar motivering, opplæring, rådgiving og trening av folk til inspirasjon og motivasjon. Dei trena blir haldne som sjølvstendige nok individ som grunder, tek bevisste veival og går gjennom fagleg og personleg utvikling. Det finst fleire former for coaching, blant anna såkalla økologisk coaching og livscoaching. Ein kan sjå på coaching som pedagogisk og konstruktivistisk rettleiing.

Gottmann har avdekt at somme foreldre gir barna rettleiing om kjenslelivet, og andre ikkje. "Dismissing, disapproving, and laissez-faire parents" klarer ikkje å lære barna emosjonell intelligens, hevdar Gottmann (s 22).

Daniel Goleman har skrive forordet til boka. Der gir også han sterk ros til Ginott: "Between Parent and Child is a pioneering guide to emotionally intelligent parenting. I strongly recommend it."

Vekk frå gagnlaus prat

Det gjeld å få tid til å snakke med kvarandre, leike saman og ha det høveleg i lag. Snakketøyet er ikkje det beste for å byggje forhold ut i eitt. For mykje skravl og for lite natur kan svekkje gleder saman.

Det vi treng er vel kontrollerte måtar å få samband med barn på.

Kvardagsspråket til barn og unge kviler også på samspel, og foreldre blir ofte oppgitt over samtalar med barn fordi dei ikkje fører til noko gagnleg.

Snakk likande, så tankar og kjensler kjem betre fram gjensidig. Bank, usakleg kritikk og dumme formaningar kan botne i mangel på god, medmenneskeleg respekt.

Litteratur  

Par: Ginott, Haim: På talefot med barna. Gyldendal. Oslo, 1970. [Between Parent And Child. Avon. New York, 1956]

Ptt: Ginott, Haim: På talefot med tenåringene. Aschehoug. Oslo, 1971. [Between Parent and Teen. Avon, New York, 1969]

Gottman, John, and Joan Declaire. Raising An Emotionally Intelligent Child. Foreword by Daniel Goleman. Paperback. New York: Simon and Schuster, 1998.



   BRUK. Brukargaiden femner over forkortingar, bøker ordna etter forfattarar og bokstavkodar, ordbøker, design og navigering på nettstaden, søkjeråd, og tilvisingar. [LENKJE]
   © 1998–2009, Tormod Kinnes. [E-POST]  —  Ansvarsfråskriving: [LENKJE]