Segner om gudar og korleis verda blei til

Gudesegnene eller den eigentlege gudelæra. Skapinga av verda, jotnar, æser, menneske, dvergar, vanar, alvar

Forfedrane våre tenkte seg det umåtelege rommet som ein vid avgrunn, Ginnunga-gap. På den eine sida av det var det isnande frost og skodde, på den andre sidaeld og sterk varme. Den kalde delen blei kalla Skoddeheimen eller Nivlheim (Niflheimr), den heite Muspellsheim (Muspellsheimr, som eit vel tør gi att ved "Øydeleggingsheimen"). Etter som Nivlheim-isen etterkvart smelta av varmen frå Muspellsheim, strøymde det eiterstraumar, Elivågar (Élivågar), frå Nivlheim og ut i Ginnungagapet, og dei opplivande strålane frå Muspellsheim gjorde det mogeleg at levande vesen blei til her: Det var ein veldig jotun Yme (Ymir) eller Aurgelme (Aurgelmir), og kua Audhumla. Mjølka frå ho var næringa hans. Av Yme framkom fleire jotnar i sin tur, og såleis blei han stamfar til heile den vonde jotunslekta. Kua Audhumla framkalla like eins liv ved å slikke dei islagde saltsteinane, og såleis framkom Bure (Båri). Sonen hans Bor (Borr) hadde sønene Odin, Vilje og Ve med med Bestla, dottera til jotnen Boltorn. Sønene til Bor var gode og fagre; dei var stamfedrane til æseslekta (ass, fleirtal æsir, eigeform åsa).

For den litteraturinteresserte: Døme på teksten frå 1922-utgåva

Magnus Olsens fortale uavkorta (1922)

[iii}

I de senere år er ofte og fra mange hold blitt uttalt ønske om en ny og tidsmessig fremstilling av de norrøne gude- og heltesagn. Denne interesse måtte imøtekommes, og det snarest mulig. Men å skrive en, helt ny bok, det vilde, som det religionshistoriske studium og forskningen i vår folkestammes hedenske diktning for tiden ligger an, kreve års granskninger og overveielser. Dog, hvorfor vente på dette når vi har en fremstilling som ikke bare er fullt brukbar, men som i visse henseender står uovertruffen? P. A. Munchs ypperlig komponerte "mytologi", preget av sans for det som i en fjern tid har utgjort en vesentlig del av våre forfedres åndsinnhold, har vært en kjær lesning i de to siste mannsaldrer. Vi er ennu ikke ferdige med denne bok som med rette er regnet til vår ikke meget rike populær-videnskabelige litteraturs klassiske arbeider. Den burde kunne leve sitt fulle århundre ut, i en vesentlig uforandret skikkelse.

Ved denne – 3dje – utgave har det vært nødvendig å gjøre nogen større endringer enn de som blev foretatt i siste utgave 1880. Hvis boken nu som før skal kunne tiltale ungdommen, bør den ikke virke altfor fremmed for øiet. Forat den skal kunne få en plass ved siden av "autoriserte lærebøker", er rettskrivningen endret til den aller nyeste. Hvad fremstillingen derimot angår, har jeg søkt a fjerne mig minst mulig fra de tidligere utgaver. Leseren bør ikke glemme at han i virkeligheten har for sig en bok fra "den norske historiske skoles" dager.

Det skal uttrykkelig sies at boken er en lærebok. Den skal gi oplysning om hvad der er innholdet av de gamle gudefortellinger og heltesagn. At noget grunner sig på dikte, [iv} annet på sagamessig fortelling og atter annet på Saxos poetisk svulmende latin, kan ikke komme frem i et sådant arbeide. Dog hvor det var gjørlig, er en lettere fortellermåte tilstrebt; vi har gjengivelser av norrøn poesi og prosa efter Munchs tid (f eks. Gjessings og Ivar Mortenssons Edda-oversettelser), som en og annen gang har funnet et mer rammende uttrykk enn Munchs gjenfortelling, og hvor sådant kunde utnyttes ved et pennestrøk, har jeg ment at endringer burde gjøres. – Litt har der også vært å rette efter de nyere tekstutgaver. Undertiden har der måttet tas hensyn til tekstfortolkninger fra de senere år. – Et par paragrafer er blitt noget utvidet eller sterkere omarbeidet på annen mate; således § 84, hvor der redegjøres for de nyeste utgravninger av islandske hov (her er innføiet tegning av et sådant), og § 56 og § 57, hvor der er gitt en begrunnelse av det videnskabelig forsvarlige i å la Munchs arbeide utkomme også i våre dager. -- Avsnittet "Minner om guderne og deres dyrkelse i norske stedsnavn" (§ 86) er niere enn en omarbeidelse av O. Ryghs tillegg til 2nen utgave. For dette er utgiveren alene ansvarlig. Her har jeg til dels bygget på enkeltundersøkelser som først senere vil kunne offentliggjøres.

I anmerkningene har selvsagt meget vært å tilføie, likesom også adskillig har måttet utelates, Forat de kunde gi uttrykk for vår tids forskning. Det som det her aller mest gjaldt om, var å gi henvisninger til nyere litteratur for dem som har tyet til boken for å finne videre rettledning. Her måtte et utvalg gjøres. Der måtte tas hensyn først og fremst til den litteratur som var lett tilgjengelig hos oss, og det hadde også meget å si at de forskjellige retninger i nyere forskning blev representert i den litteratur som citertes. Hvor litteraturen er aldeles overveldende, har det forekommet riktigst bare å ta hensyn til en eller to gode bøker som var i stand til å føre videre. Her kan dessuten straks en gang for alle nevnes de viktigere bøker i norrøn eller germansk mytologi: J. Grimm, Deutsche Mythologie, 4. Aufl., Berlin 1875-1878; E. H. Meyer, Germanische Mythologie, Berlin 1891; samme, Mythologie der Germanen, Strassburg 1903; E. Mogk, Germanische Mythologie, 2. Aufl. 2. Abdr., Strassburg 1907 (også i Paul's Grundriss der germanischen Philologie III); W. Golther, [v} Handbuch der germanischen Mythologie, Leipzig 1895; P. D. Chantepie de la Saussaye, The Religion of the Teutons, Boston and London 1903 (karakteristisk for dette verk er forf.s interesse for oldtidens religiøse forhold) ; W. A. Craigie, The Religion of Ancient Scandinavia, London 1906 (kortfattet oversikt); R. M. Meyer, Altgermanische Religionsgeschichte, Leipzig 1910; Finnur Jónsson, Goðafræði norðmanna og islendinga efter heimildum, Reykjavik 1913 (på islandsk); om arbeider av V. Grønbech og K. Helm se s. 95, Gudm. Schütte se s. 98, Kaarle Krohn se s. 12; arbeider av W. Mannhardt, Henry Petersen, Sophus Bugge, Axel Olrik og C. W. von Sydow er nevnt på flere steder i anmerkningene. En kort fremstilling ut fra moderne synsmåter gir E. Mogk, Germanische Religionsgeschichte und Mythologie, 2. Aufl., 1921 (Samml. Göschen). Viktige arbeider i den "lavere" mytologi eller folketro har H. F. Feilberg levert i "Danmarks folkeminder" (5. Bjærgtagen. 10. Sjæletro. 18. Nissens historie); om optegnelse av denslags folkeminner se Reidar Th. Christiansen's "Veiledning" (Maal og minne 1917; også utgitt som eget skrift). – Om heltesagnene kan henvises til B. Sijmons, "Heldensage" (i Paul's Grundriss II, 1), samt til den korte oversikt hos O. L. Jiriczek, Die deutsche Heldensage (Samml. Göschen). Axel Olrik's grunnleggende arbeider (bl. a. om Saxos norrøne kilder) og Knut Liestøl's studier over fornaldarsagaer og folkeviser er oftere citert i anmerkningene. – Endelig bør leseren vite om at han kan finne videre veiledning i Hoops's Reallexikon der germanischen Altertumskunde (1–IV, 1911-19) og i de årlige bibliografier i "Arkiv f. nord. filologi" og "Jahresbericht uber die Erscheinungen auf dem Gebiete der germanischen Philologie".

Til slutt må litt sies om uttalen av de gamle navn. Den som ikke kjenner vårt gamle sprog, vil lett glemme at vi har med hjemlige ord og former å gjøre. Altså ikke "valký-ri-e", "Fri'ttioff", "Norna-Gest" (med "rent" g), o.s.v., men "va'lkyrje", "Fri'd-tjov", "Norna-Gjest" o.s.v. Oftest syndes der ved de åpne o'er, idet de blir uttalt lukket: Jotunheim, Loke o.s.v. I teksten har jeg ofte gitt vink om den åpne uttale ved a skrive Jòtun-, Lòke o.s.v. (i normal-riksmål uttalt Jåtun-, [vi} Låke), og i registret vil man finne som fast gjennemført regel at åpen o er betegnet ved ò. Det er særlig viktig at lærerne her foregår med et godt eksempel. Selvfølgelig er den nyislandske uttale med ö for ò [å] ("den blinde Höd", Ørvar-Odd, o.s.v.) helt bannlyst.

Magnus Olsen

Av fortalen til A. Kjærs bearbeidelse (1880)

"– Jeg har . . . søgt kun at foretage Forandringer paa saadanne Steder, hvor det kunde synes rimeligt, at Forf. selv ville have ændret sin Fremstilling. Selve Mytherne ere derfor gjengivne i omtrent uforandret Form, naar undtages § 39 og Slutningen af § 55 samt nogle Tilføielser hist og her; derimod ere Anmærkningerne for en stor Del omarbeidede i større eller mindre Grad ligesom og § 56. Nye Tilføielser ere §§ 71 og 72 samt 77-83; kun lidt af §§ 77 og 81 fandtes i den tidligere Udgave. – –".