Norsk del, Gullvekta
Fablar frå Jataka  ❀ 6
Seksjon › 52 Sett Søk Førre Neste

Finn ordbøker

Reservasjonar Innhald  

Elefanten til bestemor

Ein gong gav ein rikmann ein elefantunge til ei kvinne. Ho tok seg av den svære ungen på beste måte, og blei snart veldig glad i han.

Barna i landsbyen kalla henne bestemor, og elefanten kalla dei Elner. Elner frakta barna på ryggen rundt omkring i landsbyen. Dei delte godbitane sine med han, og han leika med dei. "Kjære Elner, gi oss ein ridetur oppå deg", sa dei til han nesten kvar dag.

"Kom igjen! Kven er først?" pla Elner seie, og plukka dei opp med snabelen, svinga dei opp i vêret og sette dei dernest ned att varsamt.

Elner arbeidde aldri. Han åt og sov, leika med barna, og gjekk ofte til bestemor. Ein dag fekk han lyst til å gå ein tur inn i skogen med bestemor.

"Eg kan ikkje gå fra arbeidet mitt her, kjære Elner", sa ho. "Eg har for mykje som må gjerast."

Då såg Elner nøye på ho og la merke til at ho hadde blitt eldre og mykje skrøpelegare enn då han var liten. "Eg er ung og sterk," tenkte han. "Eg skal sjå om eg kan finne arbeid å gjere. Dersom eg kunne tene nokre pengar å ha med heim til ho, ville ho ikkje trenge å streve så mykje."

Så tidleg neste morgon, då det blei lyst, gjekk han ned til elvebredda. Der fann han ein mann som var i store vanskar, ved at ei lang rekke vogner var så tungt lasta at oksane ikkje kunne trekkje dei gjennom det grunne vatnet på vadestaden.

Då mannen såg Elner stå på bredda, spurte han: "Kven eig denne elefanten? Eg vil gjerne hyre han så han kan hjelpe oksane mine å trekke desse vognene over elva."

Eit barn stod nær ved og sa: "Det er bestemors elefant."

"Godt, godt," sa mannen, "Eg vil gi to sølvstykke for kvar vogn som elefanten trekker over elva."

Elner blei glad for å høyre det løftet. Han gjekk ut i elva, og trekte vogn etter vogn over til den andre sida. Så gjekk han bort til mannen etter pengane.

Mannen rekna litt, og fann fram eit sølvstykke for kvar vogn. Det ville han gi Elner - eit sølvstykke i staden for to. Då ville ikkje Elner røre pengane i det heile, men stilte seg i vegen og ville ikkje la vognene komme forbi. Mannen prøvde å få Elner av vegen, men ikkje eitt skritt ville han flytte seg.

Då gjekk mannen tilbake og rekna ut at Elmer skulle ha meir, og kom og gav Elmer ein pose sølvstykke til, og knytte dei to posane om halsen hans. Så gjekk Elner heimetter, og var stolt over at han hadde ei gåve til bestemor.

Barna i landsbyen hadde sakna Elner og hadde spurt bestemor kor han var, men ho sa ho ikkje visste kor han hadde gått. Alle leita etter han. Då det nesten var natt, høyrde dei han kom.

"Kor har du vore, Elner? Og kva er det du har i knytet rundt halsen?" ropte barna og barna sprang i møte med leikekameraten sin. Men Elner ville ikkje stoppe og snakke med leikekameratane sine no. Han sprang rett heim til bestemor.

"Å, Elner!" sa ho, "Kor har du vore? Kva er det i desse to posane?" Så tok ho posane ned frå halsen hans.

Elner fortalde ho at han hadde tent pengar til ho.

"Å, Elner, Elner," sa bestemor. "Kor hardt du må ha har arbeidd for å tene desse sølvpengane! For ein god og flink Elner du er!"

Etter dette tok Elner seg av den harde arbeidet og bestemor fekk kvile mykje meir, og dei var begge vel fornøgde.

Den leie prinsen og dei takksame dyra

Ein konge hadde ein son som heitte Himsa. Han var sterk og fæl, han brukte skjellsord mot dei han snakka med, og slo dei ofte. Han var som sandkorn i auga for kvar og ein, både i slottet og utanfor det.

Folka hans sa til kvarandre: "Dersom han oppfører seg slik mens han enno er prins, korleis blir han då når han blir konge?"

Ein dag prinsen var av stad og bada i elva i lag med tenarane sine, bles det med eitt opp ein storstorm, og det blei veldig mørkt. I mørket svømte tenarane i elva vekk ifrå prinsen og tenkte: "La han vere aleine, så kanskje han druknar."

v Då dei nådde land, spurde tenarane som ikkje hadde gått ut i elva, "Kor er prins Himsa?"

"Er han ikkje her?" spurde dei som kom i land. "Kan hende han kom opp av elva i mørket og gjekk heim." Så gjekk alle tenarane attende til kongsgarden.

Kongen spurde dei kor sonen hans var, og igjen sa tenarane: "Er ikkje han her, konge? En stor storm kom over oss etter at vi gjekk ut i vatnet. Det blei mørkt av stormen. Då vi var ute av vatnet, var ikkje prinsen med oss."

Straks fekk kongen opna portane på vidt gap. Han og alle mennene hans leita oppetter og nedetter langs elva etter prinsen, men fann ikkje spor av han. For i mørket hadde den badande prinsen blitt ført nedetter elva. Han gret av frykt for å drukne, men så støytte han mot ein tømmerstokk som kom drivande med straumen. Han klatra opp på tømmerstokken og flaut vidare nedetter elva.

Då storstormen kom, styrta vatnet også inn i heimane til ei rotte og ein orm som budde ved elvebredda. Rotta og ormen svømte no ut i elva, og der nådde dei fram til tømmerstokken som prinsen hadde støytt mot og heldt seg fast i. Ormen klatra opp på den eine enden av stokken, og rotta klatra opp på den andre.

På elvebredda voks ein poppel, og ein ung papegøye heldt til i greinene. Stormen reiv opp treet, og det fall i elva. Pøsregnet slo ned papegøyen når han prøvde å fly, og han kunne ikkje gå langt. Men nedfor seg fekk han auge på tømmerstokken og flaug då ned til dei andre der. No var det fire som flaut nedetter elva på den store tømmerstokken.

Elva gjorde ein sving, og like nedanfor svingen hadde ein fattig mann bygt seg ei hytte. Seint om kvelden skritta han fram og tilbake og høyrde på stormen blåste. Då blei han var høge rop om hjelp frå elva. Fattigmannen sa til seg sjølv: "Eg må få den mannen ut av vatnet. Eg må berge han." Så ropte han: "Eg skal berge deg, eg skal berge deg", og svømte ut i elva.

Snart nådde han ut til tømmerstokken, tok tak i eine enden og fekk dytta tømmerstokken inn til bredda. Prinsen hoppa opp og ned av glede for å vere trygg på tørt land.

Då såg fattigmannen ormen, rotta og papegøyen også, og tok dei med til hytta si. Han laga bål i peisen og sette dyra nær ved, så dei kunne bli tørre. Han stelte med dyra aller først fordi dei var mest utmatta, og etterpå såg han til at prinsen hadde det bra etter forholda, han også.

Då fattigmannen bringa mat og sette han fram for dei, gav han dyra først og prinsen etterpå. Det blei den unge prinsen sint over, og han sa til seg sjølv: "Denne fattigmann behandlar meg ikkje som ein prins. Han tar seg av dyra før meg." Frå då av hata prinsen den fattige.

Nokre dagar etter, då prinsen, ormen, rotta og papegøyen var utkvilte og stormen var over, sa ormen farvel til fattigmannen med: "Gode far, du har vore hjarteleg god mot meg. Eg veit ein stad det er noko nedgravt gull. Vil du nokon gong ha gull, skal du berre kome heim til meg og rope "Hallo, orm!", så kjem og og viser deg det nedgravne gullet, og alt gullet skal vere ditt."

Dernest var det rotta sin tur til å seie farvel til den fattige. "Vil du nokon gong ha pengar," sa rotta, "så kom heim til meg og rop "Hallo, rotte!" Då kjem eg og viser deg pengeskatten som ligg nedgraven nær heimen min, og alle pengane skal vere dine."

Så kom papegøyen til han og sa: "Gode far, sølv og gull har eg ikkje, men om du nokon gong vil ha utsøkt ris, så kom til den nye heimen min før elvesvingen her, og rop: "Hallo papegøye!" Då kjem og og kallar saman familien min og vennane mine, og så samlar vi utsøkt villris i rismarkene for deg."

Sist kom prinsen. I hjartet hata han fattigmannen som hadde redda livet hans. Men han lét som han var like takksam som dyra, og sa: "Kom til meg når eg er konge, så skal eg gjere deg veldig rik." Dermed gjekk han sin veg. Ikkje lenge etter døydde far til prinsen, og då blei prinsen ny konge etter han, og overhendig rik.

Med tida sa fattigmannen til seg sjølv: "Kvar av dei fire eg redda livet til, lovde meg noko fint. Eg drar og ser etter kor vel dei held ord."

Først gjekk han dit ormen budde, stilte seg opp nær hòlet hans og ropte dei orda ormen hadde gitt han.

Med det same kom ormen buktande og sa med stor vørdnad: "Gode far, rundt hiet mitt er det mykje gull å grave opp. Ta alt saman."

"Det er veldig godt," sa fattigmannen. "Når eg treng det, skal eg ikkje gløyme det."

Etter å ha gjesta ormen ei stund, sa fattigmannen farvel til han og gjekk dit rotta budde nær ved, og ropte på ho slik ho hadde sagt føre.

Rotta kom med ein gong og viste fattigmannen kor pengane låg nedgravne.

"Takk! Når eg treng dei, skal eg komme etter dei," sa fattigmannen.

Så gjekk han til papegøyen og ropte på fuglen. Straks papegøyen høyrde ropet, kom han flygande ned frå tretoppen sin og sa: "Vennlege far, skal eg kalle saman heile familien min og vennane mine og samle utvald ris til deg?"

Fattigmannen såg at papegøyen var villig og klar til å halde løftet sitt, og sa: "Eg treng ikkje ris no. Men om eg nokon gong vil trenge det, skal eg ikkje gløyme tilbodet ditt."

Til slutt gjekk fattigmannen inn i byen der kongen budde. Kongen køyrde nettopp då gjennom byen mens han sat i ei fint forma korg oppå den store, kvite elefanten sin. Kongen fekk auge på fattigmannen og sa til seg sjølv: "Fattigmannen har komme for å be om alle rikdommane eg lovde han. Eg må få kappa hovudet av han før han kan fortelje folk om korleis han redda livet mitt då eg var prins, og kor audmjukande det kjentest for meg."

Så kalla kongen tenarane sine til seg og sa: "De ser fattigmannen der borte? Grip han og bind han. Deng han så på kvart gatehjørne mens det marsjerer ut av byen for å hogge hovudet av han."

Tenarane måtte lystre kongen sin, så dei greip fatt i og batt den fattige, og slo han på kvart gatehjørne. Fattigmannen skreik ikkje over slaga, men han sa om og om att: "Det er betre å berge fattige, svake dyr enn å berge ein prins."

Til sist spurde nokre vismenn blant publikum langs gata den fattige kva for prins han hadde redda. Då fortalde fattigmannen heile historia, og enda med orda, "Ved å berge kongen dykkar, bringa eg all denne lidinga over meg sjølv."

Dei vise mennene og resten av publikum ropte: "Denne fattigmannen redda livet til kongen vår, og no har kongen gitt ordre om å drepe han. Korleis kan vi vere visse på at han ikkje vil ha tenarar til å drepe nokon av oss, eller alle oss? La oss heller styrte han." Rasande storma dei mot kongen frå alle kantar mens han sat på elefanten sin. Med pilar og steinar drap dei han der og då.

Dernest gjorde dei fattigmannen til konge og sette han til å rå over dei. Fattigmannen folket sitt godt. Ein dag bestemte han seg for enda ein gong å prøve ormen, rotta, og papegøyen. I følge med mange tenarar gjekk kongen dit ormen budde og kalla på han. Straks kom ormen opp frå hòlet sitt og sa "Her er skatten din, kongefar. Ta han."

"Det vil eg," sa kongen. "Og eg vil også at du skal bli med meg."

Så fekk kongen tenarane sine til å grave opp gullet der.

Kongen gjekk no til rottehiet og kalla. Ut kom rotta og bukka djupt for kongen, og sa: "Ta alle pengane som er nedgravne her og la tenarane dine bere dei vekk."

"Det vil eg," sa kongen, og bad rotta om å slå følge med han og ormen.

Deretter gjekk kongen til papegøyestaden og kalla, og papegøyen flaug ned til kongen og sa: "Far og konge, skal eg og familien min og vennene mine samle utvald ris for deg?"

"Ikkje no, ikkje før risen er tiltrengd," sa kongen. "Vil du bli med oss?" Papegøyen var glad for å bli med dei.

No gjekk kongen attende til byen med gullet og pengane, og med ormen, rotta og papegøyen også.

Kongen fekk gøymt unna gullet og pengane i palasset sitt. Han fekk dessutan laga eit rommeleg gullrøyr som ormen kunne bu i, ei glasboks til heim for rotta, og eit vidt, opent gullbur til papegøyen. Så fôra dyra heimane sine slik dei ville, og fekk fare omkring ganske som dei ville også, om ikkje innomhus. Kvar av dei fekk kvar dag slik mat som dei likte best, og så levde dei fire lurt og lykkeleg sidan, får vi tru.

(Attgiving)

Fem menn og ein elefant

Elefant frå Wikipedia Commons, av Nachoto. Modifisert utsnitt

Fem menn hadde komme langt borte frå som sendebod til ein konge i India. Etter å ha helsa på kongen, tok nokre av tenarane til kongen dei med til eit fint hus nær slottet. Der skulle dei bu. Tenarane tok ikkje med faklar, for huset låg like ved, og månen lyste då dei starta. Men det kom med eitt skyer framfor månen, så det blei heilt mørkt mens dei gjekk dit saman. Brått skumpa dei fem borti eit stort dyr, og det gjekk ein støkk gjennom dei då elefanten brølte i protest. I hui og hast kom dei seg inn i bustaden dei fekk låne, og undra fælt over kva for dyr dei hadde møtt i bekmørket utanfor.

Neste dag fortalde mennene om hendinga under ein audiens til kongen. Han stilte eit enkelt spørsmål. "Fortel meg korleis dyret var," sa han til dei.

Ein av dei sa at dyret minte om ei søyle, for han hadde rørt eine foten. Ein annan sa at dyret var som ei vifte; han hadde rørt ved elefantøyret. På liknande vis fortalde dei tre andre, som hadde rørt ved snabelen, halen og vomma, korleis dei meinte dyret var.

Mennene rauk uklar med kvarandre over korleis dyret var. Det syntest kongen var underhaldande. "Å, som de kranglar, kvar med si eiga samanlikning", sa han til dei etter litt. "Veit de, de har alle rett eit stykke på veg. Men kvar av dykk har berre vore borti ein del av det store dyret vi kallar elefant. No får de vel få sjå heile elefanten i dagslys, så skjøner de betre."

Og det gjorde dei.

(Attgiving)

Innhald


Jatakasoger, fablar frå Jataka, forteljingar frå oldtidas India, litteratur  

Jatakasoger, fablar frå Jataka, forteljingar frå oldtidas India, opp Seksjon Sett Neste

Jatakasoger, fablar frå Jataka, forteljingar frå oldtidas India BRUKARGAID: [Lenke]
© 2011–2017, Tormod Kinnes. [E-post]  ᴥ  Ansvarsfråskriving: [Lenke]