| |||||
|
| Reservasjonar | Innhald |
|
Takk vere Tore H. Vigerust og Bjørn Jonson Dale"Dei lærde stridast", og av og til stridast dei godt. Ein del av tilfanget her på sida er kopla til riksråd Toralde Smørhatt og garden Ænes i Hardanger. Fagfolk som Tore H. Vigerust og Bjørn Jonson Dale meiner at Toralde Smørhatt - riksråd og riddar - har ei anna farsrekke enn før tenkt av somme - ikkje Sigurd Gautsson Galte (ca. 1280- ca. 1350) - men Sigurd Gunnarsson. Etter det skulle farfaren til Toralde vere Gunnar 1 Toraldeson (Kane). Anerekka som kjem innom Kvinnherad
Opplysningar om dei enkelte er her: [◦Søk] Tore H. Vigerust skriv: Gunnar Toraldesson Kanes (kjent 1398-1414) far (Toralde Gunnarsson, kjent 1366-69) og *mulige* farfar (Gunnar Toraldesson Hvit) bodde begge i Norge. - Toralde-slekt var mellom anna knytt til garden Ænes i Hardanger. Dette skriv Magnus Mardal om i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XXIX hefte III 1984. Eg har saksa frå artikkelen. Utdrag står nedanfor, under innleiande opplysingar om Kvinnerad. Og bakom står litt om garden som er med bildet. - Tormod Kinnes
Kvinnherad kommuneKvinnherad kommune ligg i Sunnhordland i Hordaland fylke, og det meste av kommunen er søraust for Hardangerfjorden. Kommunen blei oppretta i 1964, då gamle Kvinnherad kommune fekk lagt til seg øya Varaldsøy, Fjelberg kommune og ein del av Skånevik kommune nord for Åkrafjorden. Kommunen er etter dette den nest største i Sunnhordland. Det første leddet i namnet er kvinn, 'todelt eller dobbelt', som opphavleg var fellesnavn på elvene som møtast like før dei renn ut i fjorden i hovudbygda. Administrasjonssenteret er Rosendal. Kvinnherad vidaregåande skole ligg på Husnes, som er blitt eit større handelssenter. Skolane i Kvinnherad er svært desentraliserte. Mellom dei åtte tettstadane i kommunen er Husnes størst. Så følger Sunde og Vale (rekna som éi eining), Rosendal og andre. Kvinnheringar er også mykje knytte til bygdene, som for det meste samsvarer med dei overleverte skolekrinsane. Den indre delen av Kvinnherad ("Indre luten") er prega av eit vilt og mektig hardangerlandskap. Storslått fjellnatur i kommunen tar oss inn til Folgefonna nasjonalpark. Der ligg Folgefonna (enno), Noregs tredje største isbre og årsak bakom fleire fossar. I den ytre delen av kommunen ("Ytre luten") er fjella lågare, landskapet opnare og meir småkupert. Her finst eit mylder av vene vågar, sund og øyer. På vestsida av Hardangerfjorden veks det mykje skog, mellom anna barlind og varmekjær kristtorn. Kommunen har mange kjente lakseelver. Næringslivet har tradisjonelt hatt sterk tilknyting til sjøen. Mange verksemder produserer i dag utstyr og tenester for oljeindustrien. Fiskeoppdrett har også komme til langs den lange sjølinja, og lakseslakteri. Jordbruk og skogbruk er framleis viktige næringar med hovudvekt på storfe og sau. Kvinnherad produserer også mykje vasskraft. Kommunen har også stor turisttrafikk. Hovudkyrkja i Kvinnherad prestegjeld i Rosendal er frå rundt 1250, og Ænes kyrkje i nord er frå rundt 1200. Begge er bygt i stein. Rosendal er eit omtykt turistmål. Der finst Baroniet Rosendal med det minste slottet i Skandinavia, det einaste av sitt slag i landet og ein attraksjon på Vestlandet. Hovudbygningener frå 1660-åra. Baronigodset i Rosendal var omkring 1870 eit av dei største jordegodsa i landet. Slottet er godt kjent for landskapsparken med rosehagen. Roser veks godt, takk vere gagnleg mikroklima for rosedyrking under Hattefjell - og for kulturprogrammet sitt.
Den "ukjente" hr. ToraldeMagnus Mardal. Torald Sigurdsen: Den "ukjente" hr. Toralde Sigurdsson - Utdrag "Om den gamle lendmannsætten på Ænes, Hatteberg og Mel Kvinnherad Hardanger er det skrevet ganske meget ... Det er akkurat denne kombinasjonen, eiendomsbesitter i Vestfold og eiendomsbesitter i Hardanger, som kanskje gjør det mulig å kaste nytt lys over et hittil uløst problem i norsk middelaldergenealogi: fra hvilken slekt stammet hr. Toralde Sigurdsson, ridder og en av de norske riksråder som i 1397 var med på unionsmøtet i Kalmar? Blant hans sønnesønner var erkebiskop Olav Trondsson og Aspa-slektens mektige overhode Ivar Trondsson. I et brev fra 1397 kaller utstederen Magnus Assursson seg "konongs og Poraldz wmbodzman j Hardangre". Denne benevnelsen viser tydelig at Hardanger på dette tidspunkt må ha vært et avgiftslen eller et "kvitt og fritt" len. Som et av de mindre len var [kanskje] Hardanger overlatt til innehaveren av et større len. ... Magnus Assursson betegnet seg ... som Toraldes ombudsmann. Utgiverne av diplomatariet har kalt ham hr. Toralde. P. A. Munch har ansett ham "formodentlig" å være hr. Toralde Sigurdsson. Jeg tror det er mest rimelig at Munch har rett i sin antagelse. Magnus Assursson har altså ... vært privat ombudsmann for Toralde Sigurdsson. Da reiser spørsmålet seg: hvilke interesser kunne hr. Toralde ha å ivareta i Hardanger? Han må ha hatt eiendommer der, og disse er - som jeg skal komme tilbake til senere - høyst sannsynlig av det s.k. Ænesgods. Dette skulle tyde på et slektskap mellom hr. Toralde og hr. Gaute Eriksson. Hr. Gautes tilknytning til Ænes-ætten burde være klarlagt ... Slektskapet mellom Gaute Eriksson og Toralde Sigurdsson skulle ... bestå i at de to er fettere: ... hr. Toralde sønn av fehirden Sigurd Gautsson. Det er mulig at man ut fra en anførsel i biskop Øysteins jordebok kan slutte at det har vært et slektskapsforhold mellom hr. Gaute og hr. Toralde. Om gården Våle i Våle sogn i Vestfold heter det således at hr. Gaute Eriksson hadde gitt 4 øresbol, fru Ingeborg 2 øresbol og hr. Toralde 2 øresbol. Dessuten var i samme gård 1/2 laups land gitt av Aslak Steinarsson (biskop Øysteins far) og 1/2 laup av Hallvard på Bakkar. Den fru Ingeborg som er nevnt her, kan identifiseres som den Ingeborg Sigurdsdatter som først var gift med hr. Lodro Eyvindsson og senere med hr. Nikolas Svensson Galle (Gamal Galle). Fru Ingeborg må være død før 1399, for høsten dette år begynte biskop Øystein en visitasreise i Ranrike og Elvesyssel prostedømme. Det er da anført i jordeboken at Hogdals kirke hadde en del tilgodehavender i arven etter fru Ingeborg. Litt senere har det oppstått et tvistemål mellom Toralde Sigurdsson og Hovedøy kloster. Fru Ingeborg hadde nemlig i 1385 i sitt testamente bestemt at 5 markebol i Hjelmstad i Skee sogn skulle gå til Hovedøy kloster. Disse 5 mb hadde fru Ingeborg overtatt etter sin mann hr. Lodin Eyvindsson, som i 1369 hadde fått dem som gave av kong Håkon. Om vi her har å gjøre med en gave i ordets egentlige forstand eller en form for forlening, er umulig å avgjøre bare på grunnlag av den kortfattede notis i Akershusregisteret. Oscar Albert Johnsen har i sitt verk "Bohuslens Eiendomsforhold" kommet inn på dette. Han mener at hr. Toralde "formodentlig" har vært den nærmeste odelsberettigede til disse 5 mb (gården Hjelmstad var i alt på 8 mb). Jeg tror neppe det her kan være tale om et odelskrav, men heller spørsmål om et vanlig arvekrav. Fru Ingeborg ser ikke ut for å ha etterlatt seg livsarvinger, og da er det at hr. Toralde som hennes bror har gjort sitt krav gjeldende på Hjelmstad. Tvistemålet mellom hr. Toralde og Hovedøy kloster ble avgjort slik at klosteret skulle beholde de 5 mb og hr. Toralde skulle ha løsøret. Samme år (1401) nevner Akershusregisteret at klosteret har kjøpt de 5 mb i Hjelmstad. "Løsøret" fra forliksdokumentet må utvilsomt tolkes slik at klostereþar vedgått at hr. Toralde hadde rett i sitt krav, og at klosteret var villig til å innløse de 5 mb mot betaling. Etter det jeg har vært inne på her, tror jeg det er fullt berettiget å trekke den slutning at hr. Toralde Sigurdsson og fru Ingeborg Sigurdsdatter har vært søsken. Det ville da være rimelig om de 2 øresbol hver av dem gav til Våle kirke, var arvegods. Hr. Gaute Erikssons gave på 4 øresbol kan også meget vel ha stammet fra arv... . Toralde Sigurdsson... ble medlem av riksrådet og ridder fra 1397... . Før det standsmessige ekteskap med fru Adalis Erlingsdatter har han vært gift med - eller bare levd sammen med - en Ragnhild. I den tidligere nevnte notis om hr. Toraldes gave av de 2 öb til Våle kirke heter det nemlig at de var gitt til sjelemesse for "Roars Roarssunar ok Ragnhildo kono sinni." Det er intet som tyder på at denne Ragnhild har tilhørt noen særlig fremstående ætt. Jeg tror nemlig det ikke er urimelig å anta at hun er identisk med den Ragnhild Trondsdatter som er nevnt i et diplomfra Romerike 1354. Her kunngjorde Ivar og Tove Trondssønner med sin søster Ragnhilds samtykke salg av Hornås i Løken sogn, Romerike. Er min antagelse her riktig, kan Trond Toraldesson ha fått fornavnet etter sin morfar. Det kan også nevnes at navnet Ivar er brukt i den senere Aspa-slekt. Hustru [adelege] Kristina Toraldesdatter [har] vært hovedarvingen ... etter hr. Toralde og fru Adalis, og det er av disse eiendommer hun senere så seg nødt til "for stora skuld og gield" å selge til sin brorsønn, erkebiskop Olav Trondsson... . I Aslak Bolts fortegnelse over erkebispesetets jordegods er det nevnt at en halvpart av Ænes med tilliggende rettigheter var kjøpt ... av Holte Jonsson... . Det er ... mest sannsynlig at den halvdel i Ænes Holte Jonsson solgte, var Kristina Toraldesdatters arv... . [I et] diplom fra 1437 ... står det ... tydelig at Holte Jonsson var fru Adalis Erlingsdatters versønn. Det burde etter dette være helt klart at han var gift med hr. Toraldes og fru Adalis eneste kjente datter, Kristina Toraldesdatter. Salget av Enes kjennes bare fra notisen i Aslak Bolts jordebok, noe salgsdokument har vi ikke. Jeg synes likevel det er rimelig å anta at ... det er hennes farsarv det er tale om... . Når det gjelder hr. Toralde, kan ikke hans segl med liljen under to sidestillede kroner hjelpe oss å finne noen tilknytning til andre av samtidens stormannsætter - samtidig som hans segl ikke utelukker noen mulighet. Som Christopher M. Munþe har redegjort for, hendte det nemlig at far og sønn og brødre seg imellom kunne bruke forskjellige våpen, ja, en og samme mann kunne forandre våpen. Hvilke motiver som kan ha ligget til grunn for en våpenforandring, er det selvsagt umulig å vite noe sikkert om. Munþe kan ha rett da han pekte på at det kan ha vært et ønske om å "vitterliggjøre"seg som kongeætling eller å vise at man stammet fra en særlig mektig og ansett mann. Blant de bevarte segl fra diplomer fra før 1400 er det kun Toralde Sigurdsson som har brukt seglet med liljen og de to kroner... . Kan det være mulig at vi her står overfor en av tidens stormenn som gjerne ville "fornye sin mynt"? Det kan pekes på en del forhold som kunne ha gjort noe slikt naturlig for ham. Etter at hans "kone" Ragnhild var død, inngikk han et standsmessig ekteskap med fru Adalis, fikk sete i riksrådet og er således blitt regnet med blant de mest fornemme i landet. Han kan nå ganske enkelt ha følt et behov for et standsmessig våpen for å markere sin nye posisjon. Er det mulig at hr. Toralde med de to kroner i sitt våpen har villet vise til en slektskapsforbindelse med det gamle kongehus? ... I Danmarks Adels Aarbog blir Toralde Sigurdsson kalt hr. Toralde Sigurdsen Kane og antatt å være sønnesønn av fehirden Gunnar (Hvit) Toraldesson. Adelsårboken har nok her bygget på antagelser ... at hr. Toralde agnatisk [i mannslinje] har tilhørt Kane-ætten ... [det er] mulig at han har hatt en kognatisk tilknytning. Om det isolert sett ikke har noen bevisverdi, kan nok den utbredte bruk av navnet Toralde i Kane-ætten indikere en forbindelse. I tilfelle er jeg mest tilbøyelig til å anta at fehirde Sigurd Gautsson har vært gift med en søster av fehirde Gunnar Hvit Toraldesson (Kane). I biskop Øysteins jordebok er nevnt en hittil uidentifisert hustru Elin, som kunne tenkes å være Gunnar Toraldessons søster og mulige mor til Toralde Sigurdsson. Jeg anser det nemlig for ikke helt usannsynlig at jordebokens opplysning om hustru Elins gave av noen jorder til Borre kirke, kan settes i forbindelse med en gave av noen jorder til kirken i Tjølling. Det er verdt å merke seg at det begge steder er tale om jorder og enger, ikke som vanlig ellers om gårder og gårdparter med en angitt verdi, f.eks. i øresbol eller markebol. Vi står her overfor en helt uvanlig form for gave til kirken, nemlig ikke en gave med full eiendomsrett, men kun en overdragelse av bruksrett. Dette er de to eneste tilfellene jeg har støtt på i det foreliggende kildemateriale fra denne tid. Jeg antar derfor at gavene til kirkene i Borre og Tjølling er deler av en og samme donasjon fra en og samme person. Vi vet at hr. Toralde i en del år før sin død disponerte over jordene i Tjølling, Hjelmsengene som de ble kalt, og har hatt leilendinger på dem. De stedlige geistlige har så protestert mot dette og brakt saken inn for biskop Øystein. Det ser ut for at biskopen har innsett at kirkens krav ikke uten videre var juridisk holdbart. Han bestemte nemlig at fru Adalis foreløpig skulle få beholde Hjelmsengene, men til høsten samme år eller til neste vinter måtte hun enten bevise sin rett til jordene eller la kirken overta dem. Det tidligere nevnte tvistemålet mellom hr. Toralde og klosteret på Hovedøya om Hjelmstad i Skee, viser at han også tidligere har hatt sin egen juridiske vurdering av en sak og at han ikke var redd for å sette sin tolkning opp mot geistlighetens. Han kan ha blitt eier av Hjelmsengene ved arv, og har så ment at han var i sin fulle juridiske rett når han tolket det slik at eiendomsrett også måtte innebære en bruksrett. En tidligere gave var således på en måte tidsavgrenset. Ved hans egen overtagelse av eiendomsretten ble gaven faktisk ikke lenger gyldig... . Det som jeg i det foregående har vært inne på, er selvsagt ikke uten videre noe bevis for et slektskap mellom hustru Elin og hr. Toralde. Det er kun ment som en antydning av at det kan ha vært slik. Det kan i denne sammenheng også pekes på at navnet Elin var et typisk Kane-navn, og det var også benyttet i Aspa-slekten. Med denne artikkelen håper jeg det har lykkes å utvide vårt kjennskap til en av norsk middelalders minst kjente stormenn, hr. Toralde Sigurdsson. Det kan ikke her - like lite som når det gjelder norsk middealdergenealogi i sin alminnelighet - bli lagt fram vitenskapelig sett ugjendrivelige bevis. Jeg skulle likevel tro at denne artikkel har vist at det er sannsynlig at hr. Toralde har tilhørt Ænesslekten og ... at Toralde Sigurdsson og Gaute Eriksson var fettere. Det er også pekt på den mulighet at hr. Toralde kognatisk har tilhørt Kane-ætten." - Magnus Mardal i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XXIX hefte III 1984. b.XX s.192 Sammendrag: 6 lagrettemenn vitner at deres fedre og de eldste menn i Varaldsøy skiprede og Jondals sokn sa de ikke hadde hørt annet ennat Torsnes-folket i 7 ledd, som navngis, hadde eid Knarravikskogen i Ænes sokn og Varaldsøy skiprede i Sunnhordland ut til Årsandsgil og inn til Årvik mellom fjell og fjære som rett odel. Jfr. nr. 259. Kilde: Avskrift av M. Schnabel i Langebeks Diplomatarium i Rigsarkivet, København.Bokstavene med parentes i teksten står hos Schnabel og korre-sponderer med merknader av ham.
ÆnesÆnes er ei vakker lita bygd ved innløpet til Maurangerfjorden i Kvinnherad, midt mellom Rosendal og Odda. Det bur i dag rundt hundre i bygda. Ænes, som har godt turterreng lett tilgjengeleg, driv i dag turisme, jordbruk og fiskeoppdrett. Det er ein minidyrepark på Ænes med laks og husdyr. Somme kjenner Ænes som eit ferieparadis. Bøane er flate og fruktbare, furuskogen tett, og det veks eik i området. Campingplassen utvidar stadig. Landskapet er meir solrikt og opent enn lenger inni fjorden, og fjelltoppen Gygrastol kan ta av for vinden. Ænesdalen er skogrik, og sagbruksdrift har vore ei viktig inntektskjelde for bøndene i bygda. No er det få gardsbruk som er i drift. Turisme og lakseoppdrett har tatt over. Mange nyetablerte pendlar til arbeidsplassar i Odda og Rosendal. Det kommunale byggefeltet på den populære vesle staden har ingen ledige tomter. Namnet. Førsteleddet har usikker tyding, kan være norrønt æðr, 'ærfugl', eller 'beiteplass for hestar'. [Ei kjelde: Vaage, s 471-73]
HattebergGardsnamnet kan truleg tydast ut frå hatt, "rund koll eller kuv". Garden høyrde med til jordeigedommane som høvdingætta på Mel rådde over, men Hattebergsoga går enda lenger attover i tida. Det er ikkje mange funn frå seinare steinalder og bronsealder, men likevel. {s 251] MelGarden Mel (gnr. 85) ligg på søraustsida av Melselva og har namn etter den melen eller grusryggen som isen og breelva har lagt opp her langt atti tida. Dei eldste fornfunna på garden er frå 3-400 etter vår tidsrekning. Saman med Ænes er Mel den mest omtalte blant gardane i Kvinnherad i høgmiddelalderen. |
|
Diplomatarium Norvegicum. Universitetet i Oslo, 988.
Handegård, Odd, red. Vår felles slektshistorie. (VFS). CD. Tromsø: Vale forlag, 2011. Noko er på nett
Havnelid, Anders. Kvinnherad gards og ættesoga. Bd 3. Hovudsokna. Kvinnherad kommune, 1988.
lokalhistoriewiki.no, s.v. "Sunnhordland"
Store norske leksikon, s.v. "Kvinnherad", "Gaut Jonsson på Mel", "Kristoffer Trondsen" o.a.
Ugulen, Jo Rune. "Kring ætta på Ornes og Mel i mellomalderen, samt noko om Rane Jonssons etterkomarar og slekta Hjerne (Hjäärne)." NST 39 (2004): 235-316.
Wikipedia, s.v. "Baroniet Rosendal", "Urnes stavkirke".
Waage, Erling.
Aaraas, Margreþe Henden, og Sigurd Vengen. "Urnes stavkyrkje". Sogn og Fjordane fylkesarkiv, 2000 |
 |
Seksjon | Sett |  |
 |
BRUKARGAID: [Lenke] © 2012–2017, Tormod Kinnes, cand.philol. [E-post] ᴥ Ansvarsfråskriving: [Lenke] |
