Lekser er ut - eller?

Oversyn

Lekser er ein innbarka del av kulturen vår. No har forskarar funne at verdien av lekselesing kjem an på så mangt, og undersøkingar av leksearbeid syner ikkje dokumenterte verknadar av lekser. Under kjem eit oversyn:

Alfie Kohn

Danske Politiken skriv 15 november 2007 at lekselesing er bortkasta tid dersom ein skal tru ei nokså ny bok som heiter The Homework Myth - Why Our Kids Get too Much of a Bad Thing (Myten om lekser - korfor barna våre får for mykje av det vonde). Den er av den amerikanske forfattaren Alfie Kohn, som enkelt foreslår at vi skal droppe lekser fordi dei ikkje kjem eleven til gode i form av betre karakterar eller betre studievanar [1].

Dette kjem han med på grunnlag av 300 forskingsprosjekt og undersøkingar ifrå USA og fleire andre vestlege land. Ingen av undersøkingane kan nemleg dokumentere at lekselesing har positive verknadar, verken i grunnskolen eller gymnaset. Kohn summerer: Lekser er spill av tid. Dei mange lekselesingstimane kunne blitt brukt til noko meir meiningsfullt i staden. Å pugge lekser øydelegg engasjementet til barna - og la meg legge til: kan jamvel ta av dage lærelysta hos somme [2].

Den danske professoren Per Fibæk Laursen frå Danmarks Pædagogiske Universitet stadfestar det Kohn fortel: at undersøkingar av heimearbeid ikkje kan dokumentere at elevane har gagn av lekser. Laursen seier at "Det er ein opplagt idé å avskaffe lekser med dagens utvida skoledag - iallfall i meininga heimearbeid." [3] Så det er på høg tid å få undersøkt verknadane av lekselesing, poengterer professoren, for "det er då leitt å belaste barn og foreldre med arbeidet [lekser] dersom dei ikkje får noko ut av det" [1; Kohn 2006].

Sara Bennett og Nancy Kalish har skrive The Case Against Homework: How Homework Is Hurting Our Children and What We Can Do about It (Crown, 2006). Der legg dei fram dokumentasjon frå fleire dusin studiar på at lekser har få beviste fordelar for barn i alle aldrar, og at lærarar i USA nesten aldri har fått undervisning i å gjere leksene verdifulle. Forfattarane får også med at mykje lekser kan føre til utbrentheit hos studentar og hemme læring og utvikling. Dei to har også intervjua fleire hundre ekspertar, lærarar og barn om kva som er gale med det amerikanske undervisningssystemet, og korleis ein kan endre det, sidan mykje leksearbeid om kveldane kan gi dalande karakterar.

Dei to gir også att funn av professor Harris Cooper (nedanfor), enda om dei endar opp med noko andre hovudperspektiv - Dei to seier det finst nesten ikkje samsvar mellom lekser og skoleprestasjonar på låge steg (under 7. klasse), og at samsvaret høgare i skolen er lågt. Forfattarane syner også at i land der studentar får gode karakterar (skårar), får dei lite heimearbeid, og at det knapt finst samsvar mellom lekser og oppnåingar i grunnskolen (under 7. klassesteget). Jamvel høgare oppe i skolen tar fordelane for elevar og studentar til å dale når dei bruker over to timer på lekser kvar kveld. Mange elevar slit for mykje med leksene [Bennett og Kalish 2006].

Grunnar til å minske eller fjerne lekser, omfattar oppfatninga av at studentar også lærer ting utanfor lærebøker og klasserom, at mykje lekselesing tar for mykje fritid, at heilt liv er meir enn skole - og så finst det altså veksande dokumentasjon på at lekser har liten verdi, og at lekser faktisk har negativ verknad på læringa til elevar under fjorten [Kohn 2006; Bennett og Kalish 2006]

Men ikkje alle ord er sagt, ikkje siste ord heller. Her lyt ein sondere:

• Kva for lekser, kor galne dei, kor mange av elevane dei passar for;
• Kva forhold som er bra, kva for fagstoff som kan høve for lekser;
• Kva føremål leksene ser ut til å tene;
• Kor lang tid dei tar; osv.

Terrenget er ikkje oversiktleg enno. Ulike funn tyder på at gjengse lekser kan ha negative verknadar; eller ikkje ha verknad, eller ha gode verknadar. Kohn fortel at elevar og studentar sjeldan får noko ut av dei, andre fortel motsette ting. I den grad Kohn, Bennett og Kalish har rett i hovudpoenget sitt, er iallfall dårleg brukt tid på lekselesing ein del av kulturen. Rådet til studentar om å bruke minst 35 timar i veka til studium, kan vere for laust i fisken. Ein skulle prøve å finne ut av kor lang tid på lekser; korleis; og kva former for lekser som kan høve godt, sidan lekselesing tar så stor del av liva til dei som veks opp, og å fylle styrt ungdom med pugg gir sosialisering som neppe er tipp topp heller.

Attåt det

Sissel Skaalvik, professor i pedagogikk ved NTNU i Trondheim, seier til slike funn at ein får vurdere kva form for lekser det dreier seg om. For å få utbytte av lekser, bør dei vere for overlæring . . . vere assimilasjon . . . og innanfor meistringssona (det eleven meistrar allereie). Med andre ord skulle lekser vere for memorering og liknande.

Dette harmonerer fint med noko som Francis Robinson, professor ved Ohio University, publiserte i 1970: Studentar får mest utbytte av studiet når om lag 80 prosent av tida blir brukt til memorering (innprenting). Det vil seie rundt 50 minutt av kvar time, det, og så må ein vel ha nokre små pausar i tillegg. Robinson er elles mannen bak SQ3R-opplegget, som er vidt brukt verda over i lag med endra opplegg over mykje den same lesten. Der finn ein utforma metodikk som tar omsyn til kva mest tid bør gå med til. Akronymet SQ3R står for "survey, question, read, review, recite - altså "sjå over; spør og assosier noko i tilknyting til stoffet; les grundig gjennom; sjå over; og resiter (sei fram)". Memorering skjer i dei to siste fasane [Robinson; Atkinson, app].

Når det gjeld memorering, som lekselesing bør få hovudpreg av, gir psykologen Tony Buzan gode råd for korleis ein gjer det for å bruke tida si tenleg, så ein kanskje kan får inn det viktigaste stoffet i langtidsminnet (LTM). Om Buzan er det elles å nemne at han har skrive sjølvhjelpsbøker i studering, at metodane hans for det meste består av delar ein finn andre stadar også, at han hevdar at mennesket bruker berre ein prosent av hjernekapasiteten (den hevdinga er feil, iallfall i strid med nevrovitskapleg kunnskap), og at han i Noreg er mest kjent for sjølvhjelpsbøkene Bruk hodet bedre og Bruk hodet enda bedre og notering av nøkkelord i form av tankekart [Buzan 1977 og 2001].

Ein annan professor i pedagogikk ved NTNU, Hansjörg Hohr, seier studenten kan samle seg om hovudpoenga. Det gir også god meining. Tony Buzan syner kor lite effektivt det kan vere å hugse "fyllkalkord" og nøkkelord om kvarandre, i staden for enkelt nedteikna nøkkelord, som rommar hovudpoenga. Ved å notere nøkkelord frå pensum strukturert og helst sirleg, får ein samla seg om hovudtinga, og kan vinne betre langtidsminne [Buzan 1977 o.a.].

Gunn Imsen, også professor i pedagogikk ved NTNU, fokuserer på at for både skoleelevar og studentar er det slik: "Ein av dei viktigaste faktorane som kan forklare læring, er "time on learning" (tid brukt på læringsaktivitetar)." For å lære kva lekser inneheld, kjem ein ikkje unna å bruke tid på dei, elles får ein vel ikkje inn i seg noko. Men på den andre sida syner undersøkingar gjort av Flemming B. Olsen, stipendiat ved Syddansk Universitet, ingen samanheng mellom tida elevane bruker på lekser og karakterane dei får. Meir avgjerande enn tidmengda er vel korleis ein nyttar tida til innlæring av leksene, korleis ein går fram med leksearbeidet, i tillegg til kor godt avpassa dei kan vere. Å bygge skikkeleg interesse for emne kan også overlag god verknad, veit mange ut frå eigne erfaringar. Gode studievanar og probat studiemetodikk tel mykje. Effektive studiedugleikar kan hjelpe og dermed gi meir fritid, som kan vere sårt tiltrengt [8].

Eit oversyn over seksti undersøkingar har synt at det finst samsvar mellom kva studentar oppnår og leksemengda. "For mykje" lekser kan derimot verke motsett og gjere eleven utbrent:

Professor Harris Cooper har funne at for å lykkast på skolen, skulle barn gjere lekser, for det er samsvar mellom å gjere lekser og å lykkast i skolen, og samsvaret er større for elevar frå 7. til 12. klassetrinn enn under. Dette kjem forskarar ved Duke til etter å ha sett gjennom over 60 forskingsstudiar om heimearbeid frå mellom 1987 og 2003, og konkluderer med at lekser har god innverknad på kva studentar oppnår. Det står i ein rapport av dei i vårnummeret av Review of Educational Research (2006). Cooper finn også at for mykje lekser kan verke mot betre skoleresultat og gjere barn utbrente. Lekser rundt gymnasnivå, eller for young students som det står, bør være korte, leie til suksess utan mykje strev og strid, av og til involvere foreldre, (osv.)." [3]

Sara Bennett og Nancy Kalish (ovanfor) har til dels støtta seg på funna til Cooper, men endar ikkje opp med heilt same spinn og perspektiv som han: "at for å lykkast på skolen, skulle barn gjere lekser". Korleis skal ein sondere for å finne ut av til dels uklare resultat, korleis skal ein stette ("forholde") seg fullgodt? Det er spørsmålet.

Pedagogikklektor Elisabeth Lundervold Sørdal ved Høgskolen Stord/Haugesund meiner lekser skaper fleire taparar enn vinnarar. I dag finst inga regulering av leksene. Sørdal har skrive masteroppgåve i spesialpedagogikk, der ho tar med at trua på terping driv fram skuletrøttleik, fusk og løyndom, og ikkje alltid nok tid til leik og kvile. Læreplanen for Kunnskapsløftet legg opp til metodefridom. Sørdal har fått førespurnadar frå Kunnskapsdepartementet om dei kunne få lese avhandlinga hennar. Dei syntest ho hadde reist særs viktige spørsmål [1, 6].

Sørdal meiner lekser forsterkar ulikskapar elevane har med seg heimanfrå. Ho seier: "Lekser reproduserer ulikskapane . . . Leksesystemet favoriserer dei som kjem frå "boklege heimar". Dei har foreldre som enklare kan hjelpe barna med lekser, seier ho [8].

Sørdal: "Eg trur lekser drep mykje av læringslysta." Ho tenker lekser har for høg pris for mange barn, og seier "Vi må fokusere på korleis vi får barn til å like å gå på skolen. Leksene har stikk motsett effekt." Det meiner ho trass i at det ikkje er gjort mykje forsking på dette feltet [8].

Feilen er at vi seier at lekser er bra utan å forske på det, og så set myndigheitene fokus på leksehjelp utan først å ha debattert nytta og verdien av lekser generelt, seier ho [8].

"Fleire og fleire lærarar som eg har snakka med meiner at det er ei viktig sak eg tar opp" [8]. Det er det, ja.

Strøtankar om lekser

Meininga med lekser skulle vere å auke kunnskapar og betre dugleikar hos elevar og studentar. Lekser skulle styrke det studentar alt har lært og kan og førebu dei for pensumstoff i vente.

Lekser skulle tene eit klart føremål, og samsvare med kva den enkelte student kan klare. Høveleg feedback (tilbakemelding) innan eit døger betrar leksearbeidet ved å rette misforståingar, gi enkle mål på framgang, og instruere i kva som er rett. Berre ein karakter på leksa og oppgåva gir neppe god nok tilbakemelding.

Det kan vere til gagn for elevar og studentar når foreldra deira involverer seg i lekseprosessen, enda om "for mykje" involvering kan vere til hinder. Fagfolk er dessutan bra samde om at når det gjeld lekser, finst det mange slags framgangsmåtar [9].

Alfie Kohn-sitat

Vidt utbreidde meiningar om ulike slags gagn av lekser - betre eksamensresultat og fremming av slike dydar som sjølvdisiplin og ansvar - blir ikkje støtta av den tilgjengelege dokumentasjonen. Widespread assumptions about the benefits of homework—higher achievement and the promotion of such virtues as self-discipline and responsibility—aren't substantiated by the available evidence. - Alfie Kohn, s. 3 i boka.

Lekser . . . . ein sløsande, ikkje fantasifull og pedagogisk bankerott praksis som leier barn inn i eit sjelesugande rottekjør lenge før tida. Homework . . . a wasteful, unimaginative, and pedagogically bankrupt practice that initiates kids into a soul-sucking rat race long before their time." - Atlantic Monthly

Det som Kohn vil ha foreldre og lærarar til å gjere, er, om ingenting anna, å tenke på denne leksesaka. Verkeleg tenke. Og så snakke om den . . . Utfordre stoda, status quo. What Kohn wants parents and teachers to do, if nothing else, is think about this homework issue. Really think. And then talk about it . . . Challenge the status quo." - San Diego Union Tribune