• Forord
• 1 Innledning
• 2 Menneskets vesen

Teosofi av Rudolf Steiner

Steiner skriv om folkeånd (nasjonalånd). "Den kjem ikkje direkte til syne på sanseleg måte. Den lever seg ut i inntrykka, kjenslene, tilbøyelegheitene osv. som er felles for eit folk. Det er altså eit vesen som ikkje blir gjort kroppsleg sanseleg, men likesom mennesket dannar kroppen sin sanseleg synleg, så dannar det sin av sjeleverdas ymse stoff. Denne folkeåndkroppen er som ei sky som medlemmane av eit folk lever i, og verknadane av den kjem til syne i sjelene til menneska det gjeld, men stammar ikkje frå desse sjelene sjølve." [s. 104]

Meir:

Forord

I denne boka skal det gis en skildring . . . Den som bare anerkjenner den sanselige verden, vil betrakte denne skildringen som et fantasifoster.

Menneskelivet vinner i verd og betydning bare gjennom innblikket i en annen verden. Mennesket blir ikke – som mange frykter – fremmed for det "virkelige" liv gjennom slikt innblikk; for gjennom dette lærer det først å stå sikkert og fast i jordlivet. Det lærer livets årsaker å kjenne, mens det uten disse famler seg fram som en blind gjennom virkningene.

Først gjennom erkjennelsen av det oversanselige får det sanselig "virkelige" betydning. Derfor blir man gjennom denne erkjennelsen dugeligere og ikke udugelige for livet. Bare den som forstår livet kan bli et virkelig "praktisk" menneske.

Forfatteren av denne boka skildrer ingenting som han ikke kan avlegge vitnesbyrd om gjennom erfaring – den slags erfaring som man kan gjøre på dette område. Her skal bare skildres det som er opplevd i den forstand.

Slik som bøker i vår tid leses, må ikke denne boka leses. På en viss måte må man arbeide seg gjennom hver side, – ja, gjennom mang en setning. Det er bevisst villet slik.

For bare slik kan boka bli det for leseren som den skal være for han. Den som bare leser gjennom den, har slett ikke lest den. Sannhetene i den må oppleves. Bare i den forstand har teosofi verd.

Disse framstillinger motsier [ikke] sann vitenskap i noe.

Det skal til å begynne med bare gis grunnsannhetene i den samlede teosofi.

Den som ikke vil gi ord og begreper for forstanden, men virkelige kunnskaper for livet, han vet at han i ei bok som handler om visdommens begynnelse, ikke tør si ting som hører inn under visdommens høyere trinn.

Hvordan høyere spørsmål skal stilles. . . .

Vår tid trenger oversanselige kunnskaper.

I det nåværende åndsliv gis en mengde forestillinger og følelser.

Man bør ikke skuffe seg . . .

[7}

Trenger sjela ned i de dyp som den må ned i dersom den virkelig vil forstå seg selv, så gir det som til å begynne med syntes å være løsning, først riktig støtet til det virkelige spørsmålet. Og svaret på dette spørsmål . . . sjelelivets indre ro og samling avhenger av det. Oppnåelsen av et svar tilfredsstiller ikke bare kunnskapstrangen, men den gjør mennesket arbeidsdyktig og voksen for livets oppgaver, – mens en manglende løsning på slike spørsmål virker sjelelig – og til slutt også kroppslig lammende.

Kunnskapen om det oversanselige er absolutt ikke bare noe for den teoretiske trangen, men for en virkelig livspraksis.

Mange i våre dager tilbakeviser sterkest nettopp det som de nødvendigst trenger.

Mange mennesker . . . kan [ikke] annet enn anse framstillingen i ei bok som denne for bunnløst vrøvl.

Den som vil til å forlange "ugjendrivelige" beviser" av det en åndsforsker legger fram, gjør seg skyldig i en feiltakelse. [Mod]

[8}

Diskusjoner er fruktesløse overfor den som bare vil la de bevis gjelde som ligger i hans egen tenkemåte.

Den som kjenner "bevisets" vesen, han er klar over at menneskesjela finner det sanne på andre veier enn diskusjonens.

Ut fra denne tankegang framlegger jeg denne boka for offentligheten.

[9}

1 Innledning

Da Johann Gottlieb Fichte høsten 1813 foredrog sin "lære" som moden frukt av et liv helt viet til sannhetens tjeneste, da uttalte han helt i begynnelsen følgende: "Denne lære forutsetter et helt nytt indre tankeredskap, som kan motta en ny verden som slett ikke eksisterer for det vanlige menneske." Og så viste han gjennom en sammenligning hvor ufattelig denne læren måtte være for den som vil bedømme den ut fra den vanlige oppfatningsmåte: "Tenk Dem en verden av blindfødte som derfor bare kjenner de ting og forhold som er til for den ytre følesans. Gå bort til dem og fortell dem om farger og andre ting som bare er til i kraft av lyset og for synet. Enten taler De til dem om et ingenting, og i heldigste tilfelle sier de det, for da vil De snart merke feilen og – hvis det ikke lykkes å åpne deres øyne – vil De innstille den ørkesløse tale, eller –"

Den som taler om slike ting til menneskene, - i dette tilfelle Fichte - befinner seg riktignok kun altfor ofte i en liknende stilling som den seende mellom blindfødte. Men disse tingene angår jo menneskets sanne vesen og høyeste mål. Og derfor måtte man fortvile over menneskeheten hvis man skulle tro det var nødvendig "å innstille den ørkesløse tale". Man må tvert imot ikke tvile et øyeblikk på at det med hensyn til disse tingene er mulig "å åpne øynene på alle som selv legger viljen til". – Ut fra denne forutsetning har derfor alle de talt [10} og skrevet som inni seg følte at deres eget "indre sanseredskap" var utviklet, det sanseredskapet som de evnet å erkjenne menneskets sanne vesen gjennom, og som var skjult for de ytre sansene. Fra de eldste tider av blir der derfor igjen og igjen talt om slik "skjult visdom". De som har grepet noe av den, er likeså sikre på den som de fysisk seende er sikre på fargerne. De behøver derfor ikke noe bevis for denne "skjulte visdommen". Og de vet også at det ikke behøves noe bevis for dem som "de høyere sanser" er åpnet hos, likesom hos dem selv. Til en av dem kan de tale slik som en reisende kan tale om Amerika til dem som rett nok ikke selv har vært i Amerika, men som likevel kan gjøre seg en forestilling om det fordi de ville komme til å se alt det vedkommende har sett dersom anledningen ble gitt dem. Men den høyere sannhetsforsker skal ikke tale bare til slike. Han må rette sine ord til alle mennesker. For han har ting å si som angår alle mennesker; – ja, han vet at ingen kan være "menneske" i ordets dypeste betydning dersom han ikke vet noe om disse tingene. Og han taler til alle mennesker fordi han vet at det finnes forskjellige forståelsesgrader for hva han har å si oss. Han vet at også de som er uendelig langt borte fra det øyeblikket da deres egen åndelige sans vil åpne seg, at også de kan møte han med forståelse. For følelser for og forståelsen av sannheten ligger i hvert menneske. Og til å begynne med henvender han seg til denne forståelsen som kan blusse opp i hver sunn sjel! Og han vet også at det er en kraft i denne forståelsen som gradvis må føre til erkjennelsens høyere trinn.

Denne følelsen som kanskje i begynnelsen ikke ser noe av det som det blir talt om, den er selv trollmannen som åpner "åndens øyne". I mørket rører denne følelsen på seg. Sjela ser ingenting; men gjennom denne følelsen gripes den av sannhetens makt: og så vil sannheten litt etter litt nå fram til sjela og åpne dens "høyere [11} sanser". For èn kan det vare kortere – for en annen lenger: den som har tålmodighet og utholdenhet når målet. For om enn ikke enhver fysisk blindfødt kan opereres, så kan likevel hvert åndelig øye åpnes; når – er bare et tidsspørsmål.

Lærdom og vitenskapelig utdannelse er ikke noe forhåndsvilkår for at disse "høyere sansene" skal våkne. De kan likeså godt åpne seg for det mest naive menneske som for den mest vitenskapelig utdannede. Det som i våre dager gjelder som den ene saliggjørende vitenskap kan endatil heller virke hemmende enn utviklende for dette målet. For denne vitenskapen anerkjenner ofte bare det for "virkelig" som er tilgjengelig for de vanlige sanser. Og hvor stor dens fortjenester enn er på dette område – til denne virkelighets erkjennelse – så skaper den samtidig en uendelighet av fordommer som stenger atkomsten til høyere virkeligheter.

Det blir ofte innvendt mot det som her er sagt: der er nå engang satt "uoverstigelige grenser" for menneskets erkjennelse. Man kan ikke overskride disse grenser, derfor må man ta avstand fra all viten som ikke respekterer slike "grenser". Og man anser vel også den for i høy grad ubeskjeden som vil påstå ting som disse, fordi det blir ansett som avgjort at de ligger hinsides grensen for menneskelig erkjennelsesevne. Ved en slik innvending tar man aldeles ut av betraktning at det forut for den høyere erkjennelse nettopp må gå en utvikling av de menneskelige erkjennelsesevner. Det som før en slik utvikling ligger hinsides erkjennelsens grenser, det ligger absolutt innenfor erkjennelsens område når de evner er vekket som slumrer i hvert menneske. En ting bør herved rett nok ikke gå upåaktet hen. Man kunne si: hva nytter det å tale om ting til mennesker med erkjennelsesevne som ennå ikke er våken, ting som altså likevel ennå er en lukket bok for dem? Men slik bedømmes tingen galt. Man trenger [12} visse evner for å kunne finne fram de ting, det her dreier seg om; men blir de meddelt etter at de er funnet fram, da kan hvert menneske som vil anvende uhildet logikk og sunn sannhetsfølelse forstå.

I denne bok meddeles ikke annet enn det som vil kunne gi det inntrykk at menneskelivets og verdenstildragelsenes gåter derigjennom finner en tilfredsstillende forklaring for enhver som har vanlig sunn tenkeevne som ikke er formørket av fordommer, – enhver som lar uforbeholden fri sannhetsfølelse virke i seg.

Ta bare det standpunktet: gis det en tilfredsstillende forklaring på livet, dersom de ting som påstås her er sanne? Og man vil finne at hvert eneste menneskes liv bekrefter det.

For å være "lærer" på dette høyere område av tilværelsen er det riktignok ikke tilstrekkelig at bare menneskets sans har åpnet seg. Dertil kreves i likeså høy grad "vitenskap" som det vitenskap i vanlig forstand hører til ethvert lærerkall. "Høyere syn" skaper likeså lite "viten" i det åndelige som sunn sans forutsetter "lærdom" i den sanselige virkelighet. Og da all virkelighet – den lavere og den høyere åndelige – i virkeligheten bare er to sider av et og det samme, så vil den som er uvitende i de lavere kunnskapsgreiner vel også som regel fortsette å være det i de høyere ting. Denne kjensgjerning gir et umålelig ansvar til den som gjennom åndelig kall er bestemt til lærer på tilværelsens åndelige område. Den pålegger han beskjedenhet og tilbakeholdenhet. Men den skal ikke avholde noen fra å beskjeftige seg med høyere sannheter. Heller ikke den hvis livsforhold ikke gir noen anledning til at befatte seg med de vanlige vitenskaper. For man kan godt oppfylle sin oppgave som menneske uten å forstå noe av botanikk, zoologi, matematikk og andre vitenskaper; men man kan ikke i ordets fulle betydning være "menneske" uten på en [13} eller annen måte å være kommet i berøring med den "høyere visdom" som avslører menneskets vesen og bestemmelse.

Det høyeste som mennesket greier å se opp til, betegner det som "det guddommelige". Og det må på en eller annen måte bringe sin høyeste bestemmelse i sammenheng med dette guddommelige. Derfor må vel også denne høyere visdom som åpenbarer mennesket dets vesen og dermed dets bestemmelse, kalles "guddommelig visdom" eller teosofi.

Ut fra den her antydede tenkemåte gis i denne bok en skisse av den teosofiske verdensanskuelse. Den som har nedskrevet den, vil ikke skildre noe som ikke likeså mye er en kjensgjerning for han som den ytre verdens opplevelser er kjensgjerninger for øyne, ører og den vanlige forstand.

Man står jo like overfor opplevelser som blir tilgjengelige for enhver som beslutter seg til å betre den "erkjennelsessti" som beskrives i et særlig avsnitt i denne boka. Man stiller seg i det rette forholdet til den oversanselige verdens ting når man forutsetter at sunn tenkning og følelse evner å forstå alt det som kan flyte ut av de høyere verdener som sann erkjennelse, og at man – hvis man går ut fra denne forståelsen og lar den være den grunnleggende – også har gjort et viktig skritt til eget klarsyn om det enn må komme til andre ting for å kunne framskaffe dette. Men man stenger døra til sann høyere erkjennelse dersom man forsmår denne veien og bare vil tre inn i de høyere verdener på andre måter. Den grunnsetning: først å ville anerkjenne de høyere verdener når man har sett dem, er en hindring for selve denne skuingen. Viljen til gjennom sunn tenkning først å forstå det som senere kan skues, utvikler denne skuingen. Det maner fram viktige sjelekrefter som fører til denne "den klarsyntes skuing". [14}

2 Menneskets vesen

Følgende ord av Goethe betegner på en vakker måte utgangspunktet for en av de veiene som menneskets vesen kan erkjennes ved:

"Så snart mennesket blir oppmerksom på de gjenstandene som omgir det, betrakter det dem i forhold til seg selv – og med rette; for hele dets skjebne avhenger av om det liker eller ikke liker dem – om de virker tiltrekkende eller frastøtende, om de er nyttige eller skadelige. Denne ganske naturlige måten å betrakte og bedømme tingene på synes å være likså lett som den er nødvendig, og likevel er mennesket ved det utsatt for tusener av villfarelser som ofte nedverdiger det og forbitrer livet for det. – Et mye vanskeligere dagsverk påtar de seg som med levende kunnskapstrang streber etter å iaktta naturens gjenstander i og for seg selv og deres innbyrdes forhold: for de savner snart den målestokken som kom dem til hjelp når de som menneske betraktet tingene i forhold til seg selv. De mangler den målestokken som ligger i behag og mishag, – sympati og antipati; nytte og skade. Dette skal de se helt bort fra; som upartiske og gudliknende vesener skal de søke og undersøke det som foreligger og ikke det som behager. Verken plantenes skjønnhet eller nytte skal således røre den ekte botanikeren; han skal undersøke deres danning, deres forhold til det øvrige planteriket, og – likesom de alle er lokket fram av sola som skinner på dem, – så skal han med samme rolige blikket se på og få overblikk over dem alle og ta målestokken for denne erkjennelsens data og bedømmelse, ikke ut fra seg selv, men ut fra kretsen av de tingene han iakttar."

Denne Goethe-tanken retter menneskets oppmerksomhet på tre ting: Det første er gjenstandene som ustanselig melder seg gjennom sansenes porter, – som mennesket føler, lukter, smaker, hører og ser. Det andre er de inntrykk de gjør på det, og som ytrer seg som [15} behag og mishag, begjær og avsky, ved at det finner det ene sympatisk, det andre antipatisk; det ene nyttig, det andre skadelig. Og det tredje er den erkjennelse som det "som gudliknende vesen" skaffer seg om gjenstandene, deres virksomhets og tilværelsers hemmeligheter som avslører seg for det.

Disse tre områdene adskiller seg tydelig i menneskelivet. Og mennesket blir derfor oppmerksom på at det er knyttet til verden på en tredobbel måte. –Den første måten er å bli var hva som forekommer – å merke slikt som det tar som en gitt kjensgjerning. Gjennom den andre måten gjør det verden til sitt eget anliggende, til noe som har betydning for det. Den tredje måten betrakter det som et mål som uten stans skal strebe i retning av.

Hvorfor viser verden seg på denne tredobbelte måte for mennesket? Den enkleste betraktningen kan lære det. Jeg går over en blomstrende eng. Gjennom mine øyne ser jeg blomstenes farge. Det er det faktumet jeg tar som gitt. – Jeg gleder meg over fargeprakten. Ved det gjør jeg dette faktumet til mitt eget anliggende. Gjennom mine følelser forbinder jeg blomstene med min egen tilværelse. – Et år senere går jeg igjen over den samme enga. Der er andre blomster. De gir meg ny glede. Min glede fra året før dukker opp som erindring. Den er i meg; gjenstanden som vakte den er gått til grunne. Men de blomstene som jeg ser, er samme slags som de i fjor; disse er vokst etter samme lover som de forrige. Har jeg funnet ut arten, lovene, så finner jeg dette årets blomster igjen slik som jeg fant dem året før. Og jeg kommer kanskje til å tenke etter – slik: fjorårets blomster er forbi; gleden min over dem lever bare i minnet mitt. Den er bare knyttet til tilværelsen min. Men det som jeg i fjor iakttok hos blomstene og også i år igjen kan iaktta, det vil vedbli å være så lenge det vokser slike blomster. Det er noe som har åpenbart seg for meg, [16} men som ikke er avhengig av min tilværelse på samme måte som gleden. Min glede er i meg; – lovene, blomstenes vesen er utenfor meg i verden.

På denne tredobbelte måten knyttes mennesket ustanselig til tingene i verden. Legg foreløpig ikke noe inn i dette faktumet, men ta det bare slik som det framstiller seg. Det framgår av dette at mennesket har tre sider i vesenet sitt. Dette og ikke noe annet skal her foreløpig antydes med de tre ordene kropp, sjel og ånd.

Den som forbinder en hvilken som helst forutfattet mening eller tilmed hypoteser med disse tre ordene må nødvendigvis misforstå følgende redegjøring. Med kropp er her ment det som omverdenens ting åpenbarer seg gjennom for mennesket, – som blomstene på marken i eksempelet ovenfor. Med ordet sjel skal antydes det som mennesket forbinder tingene med sin egen tilværelse ved hjelp av, det som det føler behag og mishag, lyst og ulyst, glede og smerte ved hjelp av. Som ånd er ment det som åpenbares for det når det betrakter tingene som "gudliknende vesen", – for å bruke Goethes uttrykk.

I denne forstand består mennesket av kropp, sjel og ånd.

Gjennom kroppen evner mennesket for øyeblikket å sette seg i forbindelse med tingene; gjennom sjela bevarer det de inntrykkene i seg som tingene har gjort på det; og gjennom ånden åpenbarer selve tingenes vesen seg for det. Bare når man betrakter mennesket fra disse tre sider kan man håpe å få løsning på vesenet til det. For disse tre sidene viser slektskapet til menneskets med resten av verden på en tredobbel måte.

Med kroppen sin er det i slekt med de tingene som møter sansene utenfra. Utenverdenens ymse stoffer bygger opp kroppen til dette mennesket, og utenverdenens krefter virker også i det. Og likesom det iakttar utenverdenens ting med sine sanser, så kan det også iaktta sin [17} egen kroppslige tilværelse. Alt som er kroppslig i meg kan også iakttas med de kroppslige sansene. Behaget mitt eller mishaget mitt, gleden min og smerten min kan verken jeg eller noen annen iaktta med kroppslige sanser. Det sjelelige er et område som [til vanlig] er utilgjengelig for det fysiske øye. Menneskets kroppslige tilværelse er åpenbar for øynene til alle; det sjelelige bærer det inni seg som sin verden. Men gjennom ånden blir omverdenen på en høyere måte åpenbart for mennesket. I dets indre avslører riktignok omverdenens hemmeligheter seg; men i ånden trer mennesket ut av seg selv og lar tingene selv tale om seg og sitt, – om det som har betydning for dem – ikke for mennesket. Man ser opp til stjernehimmelen: Fryden som sjela opplever, tilhører mennesket; stjernenes evige lover, som det griper i tankene, i ånden, tilhører ikke mennesket, men stjernene selv.

Således er mennesket borger i tre verdener. Gjennom kroppen tilhører det den verden som det også kan iaktta ved kroppen sin. Gjennom sjela bygger det opp sin egen verden. Gjennom ånden åpenbarer det seg for det en verden som er opphøyet over begge de andre. Det er klart at på grunn av disse tre verdenens vesentlige forskjell, kan man også bare komme til klarhet om dem og om menneskets forhold til dem ved tre forskjellige betraktningsmåter.