Fortellingene holder verden sammen

Bjørn-Erik Hanssen

JAFAR JAFARNEJAD: Jeg synes det er naturlig å starte med å spørre deg om hvorfor og hvordan du begynte å skrive?

Bjørn-Erik Hanssen: Jeg kan egentlig ikke relatere svaret til noen bestemt begivenhet eller bestemmelse om at "nå bestemmer jeg meg for å bli forfatter". Men jeg husker en gang i tredje eller fjerde klasse på folkeskolen da vi fikk i oppgave å skrive dikt, og jeg skrev følgende etter ei tegning av en måke:

Det var sommer og sol og gjøken gol,
og en måke satt på en stein og grein
fordi det ikke var fisk å få.

En av kameratene mine innvendte at sånn gikk det ikke an å skrive, rimene måtte være satt opp på en annen måte. Jeg husker at jeg avviste kritikken ganske suverent, fordi dette var det da jeg som bestemte! Altså en suverenitet i forhold til å herske over teksten, som faktisk overrasket meg sjøl. Den type sjølbevissthet er nok nødvendig for å skrive. For meg har dette vært noe som gradvis har vokst fram, jeg vil si at jeg snarere har oppdaget at jeg har vært en skrivende person. Jeg startet med å skrive i skoleaviser, både artikler og mer frie ting, etter eget hode. Jeg har skrevet fordi det har vært en naturlig uttrykksform, noe jeg likte å drive med. Etter hvert er det blitt en nødvendighet.

JJ: Har du et grunntema i ditt forfatterskap?

B-EH: Jeg har aldri hatt et bevisst tema på den måten at "dette er grunnen til at jeg skriver denne boka". Men etter noen bøker viser det seg jo at ett tema går igjen, som er noe i retning av det ene menneskes ensomme kamp for å overleve, kall det gjerne "outsiderens kamp". Dette har for meg sjølsagt forbindelse med bakgrunn og oppvekst. Jeg har vokst opp i arbeiderklassen, med svensk mor. Dette siste førte til at jeg i oppveksten ble mobbet og ble en slags "outsider blant outsiderne". Miljøet på Strindheim Hageby, som på 50-tallet var blant de første drabantbyene i Trondheim, var ganske tøft. Fra oppveksten har jeg derfor med meg en brutalitet eller vulgaritet som jeg nok føler at "det dannede borgerskap" rynker på nesa av. Hovedpersonen i dokumentar-romanen Gategutt kjemper eksempelvis for livet mot personer og institusjoner som er i ferd med å sende ham rett i undergangen. Fortelleren har bodd på gata store deler av barndommen, og forteller naturlig nok på sitt språk. Romanen slo godt an, ble trykt i til sammen 27 000 eks, men stuereint er det neppe. Anarkiets år, romanen om en ung mann som blir anarkist på 70-tallet, er også skrevet innenfor en "arbeider-estetikk" eller "anti-estetikk". Hovedpersonen forteller sin historie på denne anti-måten for å avgrense seg og bygge opp sin egen plattform. I dette tilfelle mot borgerligheten.

JJ: Du startet som poet. Er dette temaet noe vi finner igjen også i diktene dine?

B-EH: På mange måter ja. Debutboka het da også Hvorfor vi ikke vil holde kjeft og inneholder dikt fra perioden 1971-77. Begge diktsamlingene inneholder mange politiske pamflett-dikt, anti-litterære dikt kan man godt si. Ikke alt er like holdbart, men en god del av diktene kan fremdeles leses med utbytte.

  JJ: Hva var viktigst for deg da du begynte å skrive?

B-EH: Følelsen av å være stand til å slå fra meg. At jeg kunne stå opp og markere at jeg var til stede med mitt eget perspektiv. Jeg ble i barndommen og ungdommen forsøkt presset inn i et mønster jeg følte som utålelig, ei kristelig/sosialdemokratisk tvangstrøye jeg måtte ut av. Anarkistiske og satiriske dikt ble de første redskapene mine i den frigjøringsprosessen.

JJ: Hvordan ser du på forholdet mellom litteratur og politikk?

B-EH: Jeg ser fortsatt på meg sjøl som en politisk forfatter, men jeg har nok endret syn på hva politisk litteratur er og bør være. Jeg har definitivt forlatt "parole-diktningen", at forfatterne skal fremme bestemte politiske saker. For så vidt har jeg vært skeptisk til den bestandig, i alle fall i den mest firkanta AKP-varianten. Jeg har til en viss grad har omdefinert "politikk" i dag. Og har mest sans for islendingen Laxness' perspektiv: Han skrev om kua da han ble bedt om å skrive et kommunistisk dikt. Litteraturen må romme levende mennesker og aldri bli forutsigbar. Ellers er det kroken på døra. Jeg jobber for øyeblikket i forhold til å undersøke det politiske i "benpipernes hvisken og blodets sang" for å si det med Hamsun. Jeg undersøker forholdet mellom religion, mytologi og politikk i et afrikansk lokalsamfunn i et manuskript der det ikke er mye forutsigbarhet, det kan jeg love!

Men for all del: Den økonomiske verdenskrisa som nå er under oppseiling, og som allerede har gitt dramatiske utslag i Asia og Russland, vil nok før eller siden gi også norske forfattere annet å skrive om enn "kinky" sex.

JJ: Hvilke forfattere har påvirket deg mest?

B-EH: I ungdommen var jeg svært opptatt av lyrikere som Rolf Jacobsen og Jan Erik Vold, samt de engelske beat-poetene Adrian Henri og Pete Brown. Nils Ferlin og Cornelis Vreswijk hører også med her. Av romanforfattere sjølsagt Hamsun. Charles Bukowski var en åpenbaring første gang jeg leste ham, her fant jeg igjen "outsiderperspektivet" språklig og innholdsmessig som jeg snakket om i sted. Av nyere norske forfattere vil jeg nevne Dag Solstad og Kjell Askildsen. Men jeg er ikke spesielt belest, og er nok blitt vel så påvirket av populærkultur som film og rock'n roll.

JJ: Hvilken rolle spiller litteraturkritikken for deg?

B-EH: Tidligere brydde jeg meg ikke særlig om hva kritikerne skrev, til å begynne med så jeg på det å få dårlig kritikk nesten som en bekreftelse på at det jeg drev med var bra og riktig. Men de seinere år merker jeg at kritikken betyr mer, man tar ting mer på alvor. Når det er sagt, må det føyes til at den ordinære aviskritikken vanligvis ikke er mye å bli klok på for forfatteren. Den er jo heller ikke skrevet for ham, men som en relativt kort bruksanvisning til leserne om hva slags verk det dreier seg om. Jeg har egentlig mest sans for de kritikere som våger å være subjektive og si at denne boka likte jeg fordi sånn og sånn, eller det motsatte. Kritikk er subjektiv uansett.

JJ: Du er også aktiv som dramatiker; hvordan påvirker dette deg som prosaforfatter?

B-EH: Dramatikken påvirker meg på den måten at jeg skriver bøkene mine nesten som et dramatisk verk, en film. Jeg har lært mye av å tilegne meg dramaturgi, fortellerstruktur i film og teater. Jeg er ganske streng med meg sjøl når det gjelder at ei fortelling skal ha framdrift. En roman skal være spennende, ikke nødvendigvis på samme måte som en kriminalroman, men det må være et trøkk, ett eller annet alvorlig som står på spill for karakterene, ellers blir det uinteressant for meg. Og dermed også for leseren, tror jeg. Redskapene for å skape og holde på spenningen finnes mye klarere definert innenfor dramatikken, så hvorfor ikke benytte seg av disse triksene? Idealet for meg som forfatter er å skrive så tett, rytmisk og spennende at hvis du først begynner på boka, så skal du ikke kunne legge den fra deg før du har lest den ut. Altså som å gå på kino eller teater. Mine egne store leseropplevelser har vært sånn, f.eks da jeg som 18-åring leste Lasso rundt fru Luna eller seinere Juleoratoriet. Begge disse verkene er jo også blitt dramatiserte, så det er en forbindelse her som er interessant. Det handler om motsigelser og fortetning.

JJ: Hvilken fortellerform passer deg best som forfatter, kortformen som f.eks novellen eller romanen?

B-EH: Jeg har forsøkt å skrive noveller, men jeg trives definitivt bedre innenfor det store formatet. Jeg har et indre bilde av de historiene jeg vil fortelle: Det er som å skyte med pil og bue, stoffet må ha en spenst som får pila til å gå langt, i en stor bue, altså en roman. Sånn sett er jeg ikke så interessert i novellen. Begynner jeg med novellestoff, viser det seg at jeg uansett vil "fortelle hele historien" og så står jeg der likevel med et stort materiale.

En annen ting er at jeg ofte ender opp med å behandle samme stoff i flere genre. Piratene var først teater, ble så film og tilslutt roman. Prinsen av Fogo er også både film og bok. Jeg skjønner ikke riktig hvorfor det blir slik, det er som å pløye den samme åkeren flere ganger på jakt etter noe frukbart.

JJ: Hvordan bruker du språket? Skriver du enkelt eller elegant?

B-EH: Det var en snedig motsetning! Jeg prøver nok å gjøre begge deler, men hvis jeg må velge, foretrekker jeg det enkle. Det enkle er nesten alltid det beste. Men som jeg sa i sted, er jeg også ute etter effektivitet. Jeg jobber egentlig ganske langsomt, skriver kanskje 5-10 kladdsider pr. dag, jeg kladder for hånd. Så bearbeider jeg på PC etter hvert, arbeider mye med rytmen i språket. Hvis noe ikke fungerer, har jeg en setning jeg alltid kommer tilbake til: "Det ligger i språket."

Det kan være dvaskt, klisjéfylt eller urytmisk. Jeg skriver om, legger til, trekker fra. Driver på til jeg synes det svinger som det skal. Jeg opererer med et folkelig språk. Janteloven eller hva det er, kanskje en sunn folkelig holdning, sier meg at blir det for snirklete, blir det kjedelig: "Du skal ikke tro du er noe, herr Hanssen, hold deg på jorda." Dette har sjølsagt noe med hvem jeg skriver for å gjøre også. Jeg skriver i prinsipp alltid for et stort publikum. Den første diktsamlinga mi var tilegnet dem som ikke leser dikt. Det er vanlige folk som interesserer meg. Skriv så folk forstår, sier jeg til meg sjøl. Muligens ligger det et snev av anti-intellektualisme i dette. Men jeg tenker at den store litteraturen nesten alltid koker ned til enkle, gripende fortellinger om noe alle kan forstå. "All stor litteratur er lokal" er et slagord jeg har sansen for. Dette vil også gjenspeile seg i språket.

JJ: I forbindelse med ungdomsromanen din Freedom Fighter var du oppe i en stor debatt om tabuord. Du ble bl.a. sensurert av Adresseavisen. Hvordan ser du på bruk av den slags folkelige ord og uttrykk i litteraturen?

B-EH: For det første synes jeg den debatten om tabuord for 10 år siden var en smule latterlig. Folk trodde jo boka bestod av en sammenhengende strøm av kjønnsord. I virkeligheten dreide det seg om ca 50 ord av et totalt antall på 48 000, eller et ordforråd på ca 5000 forskjellige ord. Dette vet jeg, fordi jeg foretok opptelling på data. Det var altså én promille "stygge ord", som f.eks. "faen", "hestkuk" og "bollemus". Saken var sjølsagt totalt ute av proporsjon. For meg er det ikke noe poeng å skrive stygge ord spesielt, poenget for meg er å beskrive virkeligheten. At folk som jobber på travbanen slenger ut ord som "hestkuk" er en naturlig ting. Grunnen til at enkelte hisset seg opp tror jeg kanskje var akkurat det: At jeg beskriver dette temmelig tøffe miljøet på travbanen i Freedom Fighter på en naturlig måte. Uten å skamme meg.

Beskriver man et miljø hvor tabuord er en del av virkeligheten, er det logisk at forfatteren også bruker disse ordene. Som f.eks. hos Bukowski. Men jeg synes det er tull å øse på med mer eller mindre spesielle sexskildringer bare for å skape sensasjon. Det virker rett og slett kunstig på meg, jeg spør meg om forfatteren virkelig har noe å fortelle.

Men for å snu på flisa kan man jo også spørre seg om det finnes særlig mange tabuer og tabuord igjen i dag? Mangelen på tabuer kan være et krisetegn tror jeg. Det er en merkelig sjølmotsigelse i dette. At "alt er lov" skaper en type grenseløshet som også skaper utrygghet. Se bare på deler av ungdommen og mange innvandrere; de er helt forvirra.

Kanskje er det største tabuordet i samfunnet nå nærhet.

JJ: Jobber du mye med allegorier og symbolikk?

B-EH: Ikke i utgangspunktet. Jeg prøver å tenke sånn at jeg bruker de virkemidlene den enkelte fortellinga krever. I nevnte Freedom Fighter foregår jo handlinga på travbanen, og hestene spiller en viktig rolle. Jeg jobbet da jeg skrev den en del med hesten som mytologisk vesen. Hesten er et tvetydig symbol, en svart hest står for krig, mens den hvite hesten representerer frihet og fruktbarhet. Den svarte hingsten Freedom Fighter står midt i denne motsigelsen, oppkalt som den er etter et amerikansk jagerfly. Men hovedpersonen Dag drømmer om at den er hvit. Dag er jo også den personen i norrøn mytologi som kjører solvogna over himmelen. Kampen i boka står mellom Dag og hans motstander Tore, hvor sistnevnte knytter an til "svart hest"-perspektivet.

Et annet eksempel: Gategutt er skrevet som en streit nåtidsfortelling uten noen form for krumspring, men den kan også leses som en allegori: Alle undertrykte må sjøl ta tak i sin egen situasjon og fjerne sine undertrykkere, om nødvendig med avsagd hagle.

I den seinere tid har jeg jobbet med et manuskript fra Afrika, hvor mytologi og symboler spiller en svært sentral rolle.

JJ: Du bodde jo i Tanzania i to år. Hvordan har dette påvirket deg som forfatter?

B-EH: De to årene, 1991-93, er uten tvil den perioden i mitt voksne liv som har gjort mest med meg som menneske. Å bo i Afrika er som å bli filleristet! Alt du står for blir satt på prøve. Og det er umulig å snike seg unna, du står der og må ta det som kommer, det finnes ingen ombud eller klageinstanser.

Etter at jeg kom hjem, har det nesten ikke vært mulig å arbeide med noe som ikke har med det afrikanske perspektivet å gjøre.

Det som gjør den afrikanske erfaringen så skjellsettende er at Afrika, slik jeg ser det, representerer en annen type virkelighet enn vår. Intet mindre. Moderniteten har ennå ikke inntatt den afrikanske landsbygda. Jeg snakker da om mentaliteten blant folk. Tar du Tanzania som helhet, vil jeg si at det representerer en mosaikk av tidsaldre, alt fra samfunn av jegere og samlere, som Hadzabe-folket, til storbyen med moderne datafreaks med mobiltelefon i Dar es Salaam. Det er helt grensesprengende. Hvordan skal man f.eks. styre et sånt land? Hvordan kommuniserer man? Og hva gjør man som hvit som er satt til å bringe "utvikling" til landsbygda?

Et annet utrolig spennende perspektiv er at de første misjonærene kom til Øst-Afrika først for 100 år siden. Folk er altså bare første eller andre generasjons kristne, den gamle mytologien lever i beste velgående og utgjør ei sterk kraft i folks dagligliv. I det hele tatt representerer mytologien, enten det dreier seg om kristen, muslimsk eller gammel naturreligion, en virkelighet som jeg vil påstå er overordnet det moderne samfunns krav til "mål og vekt". Å bare kalle dette for "overtro" slik mange europeere gjør, er å gjøre det altfor enkelt for seg. Se bare f.eks. på tidsbegrepet. Folk på landsbygda i Afrika bryr seg ikke om hva klokka er, den ene arbeidsoperasjonen følger organisk etter den andre, klokka er uvesentlig. På det gamle stamme-språket Iraqw, som folk snakket der vi bodde, kan man ikke engang si "tida går", fordi det ikke finnes noe abstrakt ord for "tid" tradisjonelt. Man låner ord fra swahili eller må lage nye begreper. Ordet for "time" på Iraqw er f.eks. "loaaa" som også betyr "sol" og "Gud".

Når man befinner seg i et afrikansk lokalsamfunn, blir man enten man vil eller ikke, dratt inn i et mytologisk univers hvor det hersker helt andre lover enn i Norge, for å si det enkelt. Man opplever at en del grunnpillarer i ens egne oppfatninger slår sprekker. Det er virkelig snakk om nullstilling.

Det jeg sitter igjen med som kanskje min viktigste forfattererfaring fra Afrika, er fortellingenes betydning. I det kaoset som afrikansk virkelighet utgjør, og for så vidt også vår egen, er det fortellingene som holder verden sammen. Livsgleden, overskuddet i Afrika vokser ut av de fantastiske fortellingene og vice versa.

Mitt syn på verden har blitt påvirket av oppholdet i Afrika. Jeg reiste ned som human-etiker, noe jeg fortsatt er, men ikke på samme snusfornuftige måte som før. Jeg ser at vi har mistet ett eller annet vesentlig som har med de mytologiske fortellingenes kraft å gjøre. Hos oss er de blitt erstattet av såpeoperaer på TV. Det holder ikke. Jeg tror vi på en eller annen måte må finne tilbake til det fantastiske.

JJ: Da er vi inne i filosofien: Kan kunsten fylle religionens plass?

B-EH: Ikke for alle tror jeg. Men for meg personlig gjør den det langt på veg. For meg er Gud noe menneskeskapt. Det sier jo også noe om et behov. For meg er Bibelen ei samling fortellinger skrevet i den hensikt å holde verden sammen. Bibelen inneholder litterære sannheter, på linje med en rekke andre mytologier. Men kristendommen utpeker seg i forhold til mange andre mytologier i og med sitt begrep om barmhjertighet.

Det var utrolig sterkt å oppleve i Tanzania hvordan ellers skikkelige folk kunne brekke ryggen på en hund og le av det fordi de ikke hadde noe barmhjertighetsbegrep, om de nå var kristne eller ikke.

I forhold til å skape begreper om medmenneskelighet kan kunsten komme med viktige bidrag, kristendommen er ikke og har sjølsagt aldri vært alene om å utvikle humanistiske verdier. På ingen måte. Her spiller både arbeiderbevegelsen og andre folkelige bevegelser gjennom historien en rolle.

  JJ: Hva vil du si er forfatternes plikt eller ansvar i samfunnet?

  B-EH: Å gi menneskene tro på at livet er verdt å leve.

JJ: Helt til slutt: Hvis du skulle ta ut tre viktige avsnitt av det du har skrevet, hva ville du velge?

B-EH: Fra ungdomsromanen Freedom Fighter, et avsnitt der hovedpersonen Dag går hjem fra fest sammen med den stalljenta han er forelska i:

Vegen gikk over en bekk og vi stoppa på den vesle brua som slingra seg over og kikka ned på vannet som klukka forbi under oss. Langs bekkefaret lyste det gult i bekkeblom og engsoleie.

Jeg hadde lyst til å si noe, for det var når du stod sånn på ei bru med et kvinnfolk og vannet risla forbi under at du kunne si setninger av evig verdi, som stod som meisla i stein, for ved en sånn anledning betydde en setning mer. Det gikk for eksempel an å si: -"Fortell meg om deg selv."

Det kunne jeg si til Jorunn. Eller: -"Jeg synes du har pene øyne."

  Jeg hadde en brennende lyst til å si en sånn setning, vise henne at det var noe mer enn at vi tilfeldigvis stod der på denne brua i sommernatta, at det betydde noe alvorlig, bestemt av skjebnen. Jeg grunna og spekulerte, men det kom ingen setning som passa.

Jeg spøtta. Klysa traff vannet med et plask.

- Skal vi gå? spurte jeg. Det var jo ikke det helt store, men bedre enn ingenting.

"Skal vi gå? Det unge paret på broen ser drømmende ned i vannet og han sier: Skal vi gå, elskede?"

Jorunn stod der.

- Skal vi gå, elskede? spurte jeg.

Jorunn så på meg, la hodet på skakke og undersøkte meg liksom, så smilte hun.

- Vent litt, da.

Hun tok høyrehanda mi, hvor jeg hadde klokka siden jeg er venstrehendt, hun greip tak i klokka og vrei den rundt.

Hun vrei rundt klokka mi! Jeg tok perpleks handa til Jorunn og vrei klokka hennes om. Så var det gjort. Det var oss nå. Ikke hun og jeg, men oss. Vi var et par, knytta til hverandre med klokkeskivene vridd innover. Jeg trengte ikke å bekymre meg om dagen imorra, jeg kunne få kysse henne så mye jeg ville, det var oss to nå. Jeg kunne nesten ikke tru det. Jorunn hadde snudd klokka mi, det var et tegn. Klokkene våre var ikke lenger bare klokker, de var et tegn, på evig truskap.

Gategutt:

Kjelle sendte brødskivene over bordet. Jeg smurte tjukt med prim på, langa inn. Vi spiste frokost. Svære greier.

- Kor jobbe du hen? spurte jeg.

- Slakteriet.

- På Brattøra?

- Ja.

Jeg kjente ei skjelving.

- Der har æ vorre.

- Vil du vær med mæ på jobb?

Jeg ville fortsette å være sammen med Kjelle, han var grei.

  - Ja, fint.

Vi bikka inn det siste melkeglasset, heiv på oss og gikk ut.

Snøfillene dalte sakte ned fra den svarte himmelen og blei opplyst av gatelyktene. Snøen la seg lett over oss der vi traska gjennom byen.

Slakteriet, jeg prøvde å la være å tenke på Buster. Men han var ikke på slakteriet nå, han var i helvete. Han var en helveteshund, sprang over den kalde himmelen og gaula, prøvde å fange nordlyset. Jeg hørte ham om nettene. Det var ikke sant at helvete var et glovarmt sted under jorda. Helvete var et ensomt sted oppe mellom planetene, og det var kaldt der, jævlig kaldt.

Det var ikke mange mennesker å se, fortauene var fulle av snø, til og med gatene var reine og hvite. Dagen var ny, ubrukt, og byen kjentes merkelig mjuk.

Vi kom ned på Brattøra. Jeg kjente et ørlite drag i lufta, men sjøl her ved elva og kanalen var det stille. Snøen fortsatte å dale sakte rett ned.

Kjelle gikk inn på baksida, skifta på seg et digert oljeforkle.

De første dyretransportbilene var allerede kommet, jeg hørte hovene til kyrne trampe nervøst mot treplatene i bunnen av bilene. Engstelig rauting fikk lufta til å vibrere. De åpna dørene og kyrne kom ut på rampen. Åpne nesebor snuste inn lufta, det dampa, kyrne stansa, de ville ikke lenger. Kjelle gikk bak dem og prøvde å skubbe dyrene inn. De tok spenntak, nekta å gå. Kjelle satte en elektrisk ledning i halen på den nærmeste kua, den spratt framover. Stapla ustøtt inn i det ytterste rommet. De andre tre fulgte samme vegen, rautende.

Kjelle lukka porten, kyrne var fanga. Det gikk bare en veg nå, kyrne hadde ikke lenge igjen. De skjønte det og begynte å raute i panikk, lange gaul som velta fram mellom betongveggene, våt møkk klaska i golvet.

Kjelle dytta den ene kua gjennom ei båslignende renne. Øynene dens vrei og vrengte seg i alle retninger, kua prøvde å snu og rase bakover, men renna var for smal, forover bar det.

Ei grå stålhette hang ned fra taket. Kua kom ut av renna. Kjelle satte raskt hetta over skallen på kua og trykte på en pigg. Et skudd smalt. Lyden traff meg som et rapp i brystet. Kua datt sammen, jeg trudde ikke det skulle skje så raskt, rett ned på golvet datt den, med et klask. Velta over på sida. Det rykka i beina på den, den var død. Hjertet mitt slo vilt, jeg trudde ikke at kua skulle falle så raskt. Et kort smell, livet var borte. Den svære kua, som så meg inn i øynene for noen sekunder siden kunne ikke se mer, den lå på golvet, en kropp.

Kjelle velta kukroppen over på et band som begynte å gå, kua blei ført avsted. Ei blodstripe rant ut av et høl i hodet på den, hodet dingla, laust og slapt.

- Du, sa en stemme bak meg. - Ka du gjør her?

Anarkiets år

Om kort tid ville den dama som jeg betrakta som dama mi, eller hun som hvis alt gikk bra, ville kunne bli dama mi, dette mennesket ville snart trippe opp trappa og ringe på døra. Da var det, sånn som jeg oppfatta det, viktig at alt var i orden, at jeg kunne vise meg sånn som jeg ønska å stå fram: Som norsk revolusjonær anno 1972.

Hadde jeg for eksempel rydda, eller dusja?

Rommet så ikke verst ut, vel og merke hvis en betrakta det som en ungkars krypinn, tilhørende en aktivist som prioriterte andre og viktigere gjøremål enn å rydde. Men hvordan Elin kom til å reagere var sjølsagt umulig å forutsi. Var det jeg stod foran hva et kvinnfolk kunne finne på å kalle "et sjarmerende rot", eller ville hun rynke på nesa av skitne sokker?

Jeg kasta et blikk ut av vinduet, det tok til å skumre, ingen Elin var å se borte på vegen.

Jeg stupte inn i dusjen. Skrubba av meg manillalukta, av tjære og hamp. Stabla aviser og blad på plass under salongbordet, trødde skittenklærne inn i skapet. Jeg satte platene inn i stativet, lot "Hallelujah" med Canned Heat bli liggende på bordet, Elin burde kunne tolke det som et budskap.

Det begynte å se brukbart ut.

Men Elin gikk på gymnaset, hun måtte betraktes som en intellektuell. Hva om hun oppfatta meg som vulgær hvis bare ei simpel rockeplate lå framme. Hun ville kanskje betrakte meg som den typen som bare la seg nedpå etter jobben og spilte gitarrock og feis i stoppen. Og som stod opp tre timer seinere til Dagsrevy og langpils. Hun ville komme til å snu i døra, i alle fall reint mentalt.

Jeg funderte meg fram til at jeg måtte presentere noe litteratur. Jeg granska hylla mi. Hva kunne tenkes å gjøre inntrykk på Elin Aakre når hun kom inn døra? Helge Ingstads "Klondyke Bill"? Eller fatterns gamle murstein om Hitlers nederlag på Østfronten, "Dødsdømt Armé"?

  Nei.

Den skjønnlitteraturen jeg hadde lest var ikke egna til å gjøre inntrykk på kvinnfolk.

Jeg så på klokka, jeg måtte skynde meg. Der, ei filosofibok av Jean Paul Sartre, jeg hadde fått den ved en misforståelse sist Frihetlige Sosialister bestilte studiebøker fra Pax. Jeg hadde kikka på den, faktisk også lest noen sider, riktignok uten helt å få tak i innholdet. Men vi trengte jo ikke diskutere filosofi, det var nok at Elin observerte at boka lå framme.

Jeg tok den kjapt ut av hylla, bretta den til så den ikke skulle virke ulest, og la den henslengt på magen på bordet.

Elin var fremdeles ikke å se. Jeg trippa utålmodig foran vinduet, gikk på stua og slo på radioen, satte over kaffen.

Ei uro kom som kasta over meg. Elin skulle ha vært her nå. Hun kunne ha blitt forhindra, hadde kanskje angra seg? Men det ligna ikke Elin, hun ville ha sagt fra.

Jeg slo av radioen, satte på ei plate. Jim Morrisons lett mystiske røst tona ut.

Det ringte på døra, det var der nede, jeg tok trappa i ett sprang. Utenfor stod Elin.

- Hei, sa hun blidt.

BJØRN-ERIK HANSSEN (født 13. januar 1952 i Trondheim) er en norsk forfatter og dramatiker. Han har skrevet barne- og ungdomsbøker, filmmanuskripter og teaterstykker, og forelest om afrikanske teaterformer ved NTNU og har, i samarbeid med Institutt for Kunst- og Medievitenskap ved NTNU, satt opp fortellerteaterforestillingen "Afrikanske Bilder".

Copyright 1999: Bjørn-Erik Hanssen, Jafar Jafarnejad, og T. Kinnes (layout, mønster o.a.) © 2000, 2001 for nettversjonen: Dei same. T. Kinnes også kantsummeringar, biletgrafikk, webdesign o.a.)

Jafarnejad, Jafar, hovudred. Veien til vitenskap. Band 1-3. Trondheim: Privat forlag, 1999.

FRÅ LØYVE: "[T. Kinnes], som kjenner bokverket, har løyve frå meg til å legge inntil 18-20 artiklar frå det på Internett." - Jafar Jafarnejad, 5. april 2000.