Færøyske ordtak kling ganske som norske attgjennom.

Slik som fuglar åtgår og legg egg, verper dei kloke likande tankar. Somtid ved å spele metaforisk på slikt ein har omkring seg i naturen og kulturen.

Under er godt og vel 200 færøyske ordtak i utval. Somme av attgivingane er ikkje bokstavlege omsettingar, men dei fleste er det, med atterhald om feil.

Utval og omsettingar stør seg mest på tre verk (nedanfor). 'F' sett bak eit ordtak står for "Færøsk Anthologi", og 'A' bak eit ordtak står for "Antiquarisk Tidsskrift". Tala bak dei to bokstavane viser kva nummer ordtaka har i ordtaklistene i desse bøkene.

Det står meir om Færøyene på denne sida: [Færøyske eventyr: Innleiing].

❦❦❦❦

Alle held ei feit gås (eller ei feit purke) i annans gard.

Allir halða feita gás í annans garði {eL feita súgv i annans búgvi). (F 7)

Alle vennar er ikkje like gode.

Vinir og vinir valdast. (A 513)

Alt blir melta i magen til ein svein.

Alt sodnar í sveins maga. (F 185)

Alt er betre enn ikkje å eige noko.

Allt er betra enn einki at eiga. (A 81)

Alt rullar nedetter.

Ailt rullar omaneftir. (A 356)

Armoda kjem først på føtene og så på heile kroppen.

Armóðin kemur fist á feturnar og sídani á allan kroppin. (A 29)

Båtlaus mann er bunden.

Bundin er bátleysur maður. (F 23)

Barnet duger verken til å lyge eller løyne.

Barnið ðugir hvðrki at Ijúgva ella loyna. (F 21)

Barnet græt ikkje så lenge det får viljen sin.

Barnið grætur ikki, tá ið tað fær vilja sín.

Barneunotar er det vanskeleg å kaste.

lllt er barndemi at kasta. (A 38)

Betre å eige sjølv enn å bede bror sin.

Betri er sjálvur at eiga enn bróður at biðja.

Betre å leive litt enn å ete overlag mykje.

Betri lítið leivt, enn ovmikið etið.

Betre å vere føre var enn etter snar.

Betri er at vera fyrir varin enn eftir snarur. (F 41)

Betre å vere god manns frille enn ille gift.

Betri er at vera góðs manns frilla enn gift illa. [Sånn var det kanskje før.]

Små fiskar er betre enn tomme fat.

Betri eru smáir fiskar enn tómir diskar. (F 175)

Betre er vått enn brent.

Betri er vátt enn brent. (F 202)

Betre er å vere varsam i tide enn snar baketter (Betre å vere vis før skaden enn etter). Jf. Betre føre var enn etter snar.

Betri er at vera fyrivàrin, enn eftirsnàrur. (Betra er að vera vís fyrir skaðan enn eptir). (A 101)

Blind er boklaus mann.

Blindur er bókleysur maður.

Brått er barnelynnet - Brå er barnehugen.

Bráð er barna lund. (F 17)

Brent barn ottast elden.

Brent barn ræðist eld(in).

Dei leiasta trestykka ulmar lengst på elden.

Vesti brandur liggur longst á eldi. (F 206)

Den blinde bad den nakne leie seg.

Hin blindi bað leiða seg, hvar nakað var.

Den eine geita liknar for det meste den andre.

Mong er geitin àðrari lik. (A 141)

Den er snar å lokke som sjølv vil etter hoppe.

Skjótur er hann at lokka, sum sjálfr eftir vil hoppa. (Þann er hægt að lokka, sem sjálfr vill brokka). (A 278)

Den får bør som ventar, og hamn som ror.

Hann fær byr, ið bíðar, og havn, ið rør.

Den godtruende kjem sist til himmerike.

Góðvarin màdur kemur seinast i himmiríki. (A 165)

Den kjem ikkje høgt som sjølv vil vere i det låge.

Ikki kemur í kór tàð íð sjálvt vil fàra i flór. (Illt er þann til kórs að kalla, er í kamar vill vera). (A 226)

Den mette veit ikkje kva den svoltne lid.

Hin metti veit ikki, hvat svangur líður. (F 130)

Den som eig kua, går nærast halen hennar.

Hann, íð kúnna eigir, gongur hàlanum næstur. (A 89)

Den som hjelper i nød, hjelper dobbelt.

Hann sum hjálpur í neyð, hjálpur tvær ferðir. (F 143)

Den som ikkje et seg mett, sleiker seg ikkje mett.

Hann, ið ikki etur seg mettan, sleikir seg ikki mettan.

Den som ikkje har dei høge segla, lyt segle med dei låge.

Hann, ið ikki hevir tey hegu seglini, má sigla við teim lágu. (A 197)

Den som ikkje vågar eitkvart, vinn ikkje noko.

Hann, ið einki vágar, hann einki vinnur.

Den som ingenting kan løyne, har ikkje noko spesielt han veit.

Hann, sum einki kann at loyna, eigir einki at vita. (F 122)

Den som rir fremst, styrer farten.

Hann eigur reiðina, ið fyri ríður.

Den som spottar andre, blir sjølv spotta.

Hann ið spottar annan, spottast sjálvur.

Den som vågar, vinn eller taper.

Vágin vinnur og vágin missir. (Vogun vinnr, og vogun tapar). (A 496)

Den vettige fattar ord lett.

Dællt er manni vitandi orð. (A 520)

Den viser seg som venn som rettar ein annans feil.

Vinur er sá, ið vomm sàr. (Það er vinr, sem til vamms segir). (A 516)

Der mannen ikkje er sjølv, er han ikkje meir enn halvt.

Hvar maður ikki er sjálvur, er hann ikki meir enn hálvur. (F 167)

Dess fleire hundar, dess tynnare suppe.

Fleiri hundar, tynri soðið. (F 49)

Det blir ikkje fløyte av alt som kjem i. Eller: Det blir ikkje fløyteskum, alt som blir piska.

Tàð verður ikki alt fleytír, tíril kemur í. (F 51; A 118)

Det den unge lærer, det gjer han i alderdommen.

Hvàt ungur nemur, gàmalur fremur. ([Hvat ungr nemr, gamall fremr). (A 480)

Det er alltid eitkvart i vegen med eit vondt barn.
- Altíð bagir illum barni okkurt.

Det er best å spørje sjølvberga mann.

Betst er manni at biðja, tá ið hann er sjálvbjargin.

Det er best å køyre heim mens vogna er heil.

Betst er heim at àka, meðan vagnurin er heilur. (A 181)

Det er best å nyte mens augeblikket er der (finst).

Betst er at njóta, medan lütan er. (A 339)

Det er betre å leive litt enn å ha ete ovmykje.

Betri er lítið leift enn ovmikið etið. (F 116)

Det er betre å lokke to fuglar til reiret enn ein.

Betur draga tveir fuglar í reiðrið enn ein

Det er betre å elske ein trufast hund enn eit vondt menneske.

Betra er at elska diggan hund enn illan mann (træl). (Betra er að ala hund enn illan þræl). (A 188)

Det er dårleg fugl som skit i eige reir.

Ringur er fuglur, í sitt reiður drítur. (Sá er fuglinn verstr, sem í sjálfs síns reiðr drítr). (A 392)

Det er ringt, det som ikkje gir meir ly enn Island gir Færøyene.

Tàð er ringt, ið ikki lívir meira enn Ísland lívir Føroyjum. (A 274)

Det er dårleg kvern det ikkje gror eitkvart på.

Ring er kvórnin, ið einki vexur á. (A 236)

Det er ei dårleg mus som ikkje har meir enn eitt hòl.

Ring er músin, ið ikki hevir meira enn eina holuna. (A 75)

Det er ein dårleg fugl som skit i eige reir.

Tað er ringur fuglur, ið drítur í egið reiður.

Det er godt å by dei mette.

Gott er mettum at bjóða. (F 129)

Det er godt å ligge under mors barm.

Gott er at liggja undir móður beginum. (A 313)

Det er godt å tene gode.

Gott er góðum at tæna. (F 71)

Det er ikkje alltid matbua står opa.

Tàð er ikki altíð màtbrudur stendur opin. (A 293)

Det er ikkje bakstedag kvar dag.

Tað er ikki hvør dagur bakudagur.

Det er ikkje berre nøklar som heng i eit konebelte.

Tað hanga ikki allir lyklar við eitt konubelti. (F 11)

Det er ikkje godt å få lat dreng opp av varm seng. Ell. Det er vanskeleg å skilje lat dreng frå varm seng.

Illt er at skilja làtan drong ùr heitari song. (Illt er at skilja latan mann og varma sæng). (A 246; F 107)

Det er ikkje godt å stele der ein tjuv er husbond.

Ikki er gott at stjàla, hvàr tjóvur er húsbóndi. (Illt er að stela, þar sem þlfr er húsbóndi). (A 427, jf. F 181]<)

Det er ikkje gull alt som glitrar.

Ikki er alt gull, ið glitrar. (F 79)

Det er ikkje lett å bygge båtbord for båra.

Ilt er at bygga borð fyri báru.

Det er ille å binde hund ved smørstamp.

Illt er at binda hund við smørleyp. (F 87, A 48)

Det er lett å binde om heil finger.

Gott er um heilan fingur at binda. (Hægt er heilt að bæta). (A 179)

Det er mange som kan bere på begge skuldrane.

Mangur kann at bera á báðum økslum.

Det er nok vanskjebner i mest kvar slekt. *

Tað er vanlukkudýr í hvørjari ætt.

Det er ring fugl som skit i reiret sitt.

Ringur er fuglur, í sitt reiður drítur. (F 165)

Det er vanskeleg å vaske eit svart skinn kvitt.

Ilt er svart skinn hvítt at tvá. (F 183)

Det er vondt å måtte stole på andre.

Vont man vera á annan at líta.

Det finst vel gode glør etter god eld.

Góðar gløður eftir góðan eld.

Det går godt å svømme om nokon held hovudet ditt oppe (over vatnet).

Gott er at svimja, tá ið annar heldur høvdinum uppi. (F 6)

Det er godt (er inga sak) å verje ei borg ingen vil ha.

Gott er at verja borg, tá ið eingin sakir. (F 210)

Det går ofte annleis for mennesket enn føreåt bestemt. Ell. Mange brest ifrå det dei var etla til.

Mongum brestur ætlan. (A 23)

Det kjem ikkje røyk frå vedskia om ikkje elden har vore i den.

Tað gongur ikki roykur av brandi, utan eldur hevir verið í honam. (F 156)

Det lir mens det skrir.

Líður, meðan skríður. (F 178)

Det som er dårleg dikta, blir dårleg sunge (kvede).

Tàð, ið illa er irkt, verður illa kveðið. (A 209; F 95)

Det som er sett, går føre det som blir fortalt. Ell. Syn går føre segn.

Tað gongur sjón fyri søgn. (A 398)

Det svir i hjartet, det som har lege under det.

Tàð svíður àt hjartanum, ið undir hjartanum hevir ligið. (A 490)

Det trengst sterke armar for å halde igjen ein konge.

Sterkir skulu armar firi kong at halda. (A 434)

Duld er ordet for den som gjettar.

Dult er gitanda manni orð. (A 162)

Ei lita bør blir tung om vegen er lang.

Litil byrði er um langan veg tung. (F 118)

Ein kan leie oksen til elva, men å tigge han om å drikke, får han ikkje til det.

Ein kann leiða oksan àt ánni, men tíggju fáa hann ikki at drekka. (A 78)

Ein skal teie, to vennar imellom.

Tiga skàl millum tveggja vina. (Hljóðr skyldi beggja vin, og báðum trúr). (A 457)

Eit lite fall blir ofte til stor skade.

Lítið fall verður ofta àt stórum skòða. (Lítið fall verðr opt að stórum skaða). (A 266)

Eitt av to: enten følge skikken i landet eller flykte.

Annaðhvort er lands sið at filgja ella úr landi flýja. (Fylgja skàl lands sið, flýa land ella). (A 252)

Elden er ein god venn men en fæl uvenn.

Elður er góður vinur, men ringur óvinur. (F 34)

Ettermælet døyr ikkje.

Ámæli doyr ikki. (F 9)

Fangsten er god, om båten ikkje er full.

Væl er fiskað, tó ikki er làðið. (A 498)

Fattigkona gir hønseegget og vil ha gåseegget til gjengjeld.

Fátæk kona gevur hesnareggið út, og vil hàva gásareggið aftur. (Fátæk kvinna gefr hænuegg og heitar gáfur í gegn). (A 111)

Fanden er sleip å halde.

Fjandin er hálur um at halda.

Fordi kjøtet er godt, er mang ein tjuv.

Tíað kjøtið er gott, er mangur tjóvur. (A 453)

Fram kjem den som fer høveleg (el. med lempe).

Fram kemur hann, ið hóvliga fer.

Frå hovudet og bortetter skal ein skjere spekket av kvalen.

Frá høvdinum skàltú hvàlin skera. (A 198)

Galne hundar får rivne skinn.

Galnir hundar fáa rivið skinn.

Gamle folk gir gode råd. Gamle er gode til å gi råd.

Góður er gamalur i ráðum. (F 57)

Gammal ramn er ikkje lette å lure.

Gamal ravnur er ikki góður at narra.

Gamle vennar og gamle vegar skal ingen gløyme.

Gamlar vinir og gamlar gøtur skál/skal eingin gloyma.

Gammal ramn er ikkje lett å veide.

Ikki er gott gamlan ravn at veiða. (F 59)

Gjer svindlaren godt, og han løner deg med hån og spott.

Ger skálkinum gott, hann lønir tær aftur við háð og spott.

Gjerrig er den som sparar på agnet.

Eymur er maður, ið agn sparir. (F 38)

Gjerrigskapen sparar det, og armoda et det opp.

Eymur sparir tað, armur etur. (F 39)

Gjort er gjort og kan ikkje bli ugjort. "Gjort gjerning kan ingen vende".

Gjørd gerð fær onga vend.

Det er godt å tene den gode.

Gott er gódum at tàna. (A 152)

Høgt kall gir høgt fall.

Høgt kall gevur høgt fall.

Høyr om andre, hygg om deg sjølv.

Hoyr um annan, hygg um teg sjálvan. (F 4)

Det brest heller enn at det bøyer seg (om strinakka menneske).

Firr brestur enn bognar. (Betra er at bogna enn bresta). (A 53)

Han får vel bør som ventar, og havn som ror.

Hann fær byr, ið bíðar, og havn, ið rar. (F 24)

Han fell som er feig.

Hann fellur, ið feigur er.

Han misser ikkje, som får først.

Hann missir ikki, ið fyrst fær. (F 48)

Han som ror utpå ofte, får nok fisk til sist.

Har det gått eit skred er eit anna i vente.

Har ein skriðan er lopin, er onnur væntandi.

Heime-ala er borte-gala.*

Heima alin er burtur galin.

Hunden er som herren sin.

Hundurin er sum húsbóndin.

Hunden veit kva som er husbondens vilje.

Hundnr veit húsbondans Tilja. (F 84)

I godlag er hovudet over ein full mage.

Frott er høvur àf fullum màga. (Fatt stenðr høfud á fullum búk). (A 124)

I nøda blir mangt nytta som ein ikkje hadde gjetta i armoda.

Mangt er í neyðini nytt, sum ikki er í armóðini gitið. (Flest er í neyðinni nytandi). (A 336)

Ikkje kjem den ufeige i helvete Den ufeige hamnar ikkje i helvete.

Ikki kemur ófeigur í hel. (F 44)

Ikkje noko er så ilt at det ikkje er godt for eitkvart.

Einki er so ilt, tað er ikki gott fyri okkurt.

Ingen veit å legge vettet sitt i uvettet til ein annan. D.e. Ingen bør spille vise ord på ein dåre.

Eingin eigir å leggja vitsku sína í ovitsku annans. (A 521)

Ingen eid er så vel gjort at den ikkje var betre ugjort.

Eingin eiður er so væl gjørdur, at hann vàr ikki betur ógjørdur. (F 33; A 77)

Ingen kjenner hunden til fulle berre på håra.

Eingin kennir hundin àf hárunum. (A 183)

Ingen set krokfot for ein annan utan sjølv å falle.

Fót setur eingin fyri annan, utan fallkomin er sjálvur. (F 1)

Ingen skal ete annans matbite.

Eingin skal annans bita eta.

Ingen strekker seg lenger enn armane rekk.

Eingin toyggir seg longur, enn armarnir røkka. (A 284)

Ingenting kan takast der ingenting er.

Einki tekst hàr sum einki er. (A 87)

Grådig hund får ofte rive skinn.

Ágrýtin hundur fær ofta rivið skinn.

Ja og nei er årsak til lange tretter.

Jà og nei ger langa trætu. (Ja og nei gjørir lánga þrætu). (A 214)

Kast ikkje vekk det skitne vatnet før du kan få reint vatn etterpå.

Kasta ikki tàð skitna vatnið burtur, firr enn tú kant fáa tàð reina aftur. (Ekki skvetti eg illu vatni brott, fyrr enn eg fæ gott). (A 402)

Kjetta mel ikkje før ein har stige av halen hennar.

Kettan mjarran ikki, firr enn stigið verður á hàlan á henni. (A 217)

Knivlaus mann er livlaus mann.

Knívleysur maður er lívleysur (maður).

Kråka synest best om sin eigen unge.

Kráka tikist betst um unga sín. (A 232)

Kva skal heiden hund på kyrkjegrunn?

Hvat skal heiðin hundur á kirkju grunð? 5. (F 86)

Kvar ber som han røyner.

Hvðr ber, sum hann roynir. (F 155)

Kvar ein ber fram sogene sine som best.

Hvðr ber sína sðgu fram sum besta. (F 163)

Kvar ein skilst frå ein annan, ingen skilst frå seg sjølv.

Hvðr skilst við annan, eingin skilst við sjálvan seg. (F 169)

Kvar fugl syng med sin nebb.

Hvør fuglur syngur við sínum nevi. Hvor fuglur singur við sínum nevi. (Hvør fúgl syngr með sínu nefi). (A 126; F 55)

Kvar synest best om eigne barn.

Eráku tykir best um unga sin. (F 103)

Kvart land har sine skikkar.

Sà er siður á landi. (A 385)

Lån skal komme leande heim att.

Lán skàl koma læandi aftur. (Lán á að skilast lýtalaust heim). (A 244)

Lat er den som lastar logn.

Latur er hann, ið logn lastar. (F 108)

Lat herre har late sveinar.

Latur harri hevir latar sveinar. (F 111)

Det er leitt å låne klede til den nakne og sverd til den galne.

Illt er å læna naknum mann klæði og óðum svørð. (A 250)

Lett kjenneleg er ulv i saueskinn.

Eyðkenndur er ulvur í roði (?). (Auðþekktr er ulfr í røð). (A 487)

Levande mann er det godt å vente på.

Livandi maður er góður at vænta.

Lite er godt i fred og ro.

Litið er gott við frið og náðum. (Betra er að njota lítils með ró, enn mikils með ófríði). (A 258)

Løgnaren må ha god hugs.

Lignaranum krevir at hàva gott minni. (Einn lygari má hafa gott minni). (A 270)

Mang ein er ikkje så dårleg reidd som han er dårleg kledt.

Mangur er ikki so ræddur sum illa klæddur. (Eg er ei svo hræddr, sem eg er illa klæddr). (A 362)

Mange snakkar om Kong Olav og har ikkje sett han.

Mangur sigir frá Ólafi kóngi og hevir ikki sàð hann. (A 408]<)

Mang ein ler av det han burde gråte over.

Mangur lær, tá ið hann áttí at gráta. (F 78)

Mang ein lover i si nød slikt han ikkje held til sin daude.

Mangur lovar í neyð tað, hann ei helður til sín ðeyð. (F 141)

Mange er daud manns arvingar, men ikkje den daudes brør.

Mangur er deyðs manns arvingi og ikki er deyðs manns bróðir.

Mange er gjerrige som ikkje er fattige.

Mangur er eymur, ið ikki er armur. (F 37)

Mange er målvennar som ikkje er hjartevennar (Mange som er vennar i ord, er ikkje fullt ut vennar).

Mangur er málvinur, ið ikki er alvinur (e. hjartavinur). (F 124)

Mange små bekkar blir det store elver av.

Mangir løkir smáir gera stórar áir.

Mangt kan bli mennesket til mein [skade, bry, hindring].

Mangt verður menneskjuni til meina. (A 304)

Mjukt er barnehjartet.

Bleytt er bamsins hjarta. (Blautt er barns holdið). (A 32; F 18)

Når ølet fer inn, fer vitet ut. [jf. Håvamål, v. 12].

Tá ið ølið fer inn, fer vitið út. (A 527)

Når musa er mett, er mjølet beiskt.

Tá ið músin er mett, er mjðlið beikst. (F 126)

Når sonen giftar seg, mister mora han, men når dottera giftar seg, får mora ein son.

Tá ið sonurin giftist, missir móðurin hann men tá ið ðóttirin giftist, fær móðirin ein son. (F 179)

Ofte bur falsk under fagert skinn.

Ofta býr fals undir fríðum skinni. (Opt er flagð í føgru skinni.) (F 42; A 103)

Ofte får ein ilt av hastverk.

Ofta nýtst ilt av bræði.

Ofte grånar gaman [Etter kvart bleiknar moroa: det er ofte slik.]

Ofta gránar gàman. (A 138)

Ofte har ein svart sau eit kvitt lam.

Ofta eigir svørt ær hvítt lamb. (Opt er hvítt lamb undir svartri á). (A 439)

Ofte kjem store brannar av små gneister.

Ofta verðor stórnr eldur av lítlum neista. (F 115)

Ofte skrir skipet mot forbod

Ofta skríður knørrir móti forboð. (A 122; F 54)

Ofte tar troll (uslingar) gode menns barn.

Ofta tàka trøll góða manna børn. (A 158; F 75)

Olbogeslag og enkemannssorg, det blir akta lite.

Albogaslàg og einkjumannasorg - tàð verður mett javnt. (A 80)

Passeleg pølse er best.

Miðalmátað pilsa er betst. (Passlig pylsa er bezt). (A 321)

Pen var du, ille gjekk det deg.

Vænur vartú illa fórtú. (A 511)

Saueull er færøygull.

Seyða ull er Faroya gull. (F 160)

Sein ku får møkkete (skite) gras [etter flokken].

Sein kúgv fær skitið gràs. (A 381)

Sjølvgjort er velgjort.

Sjálvgjert er væl gjert.

Sjølvskaffa mat er søt.

Søtur er sjalvgivin biti.

Sjeldan blir den vitekjære velnøgd.

Sjaldan verður forvitin fegin. (F 50)

Sjeldan blir møya betre av å fare heimanfrå.

Sjaldan batnar moy, ið heiman fer. (A 320)

Sjeldan kjem dueunge ut av ramneegg.

Sjaldan kemur dúvu ungi úr ravns eggi. (F 74)

Sjeldan kjem geispen av godhug eller hikken av glødande hjarte.

Sjaldan kemur geispi àf góðum huga ella histi àf gløðum hjarta. (Sjaldan er geispi af gløðu hjarta, nè hixti af hægu brjósti). (A 145)

Skælingsfjellet og Kolter er i slekt, for det er stein i begge.

Skælingur bregir til Kolturs, tíat grót er í báðum. (Þar er eins pottrinn og haddan). (A 56)

Skjorta er nærare enn trøya. (Skinnet er nærare enn skjorta.)

Nærri er stúkan enn troyjan. (Nær er skinnið enn skirtan). (A 330)

Små fuglar verp små egg.

Smáir fuglar verpa smá egg. (F 174)

Småbåtar seglar, så vel som skip.

So leika bátek sum skip.

Som ein eldest, argast ein.

So argast hvør, sum hann eldist.

Som ein reier, skal ein ligge.

Sum tú reiðir, skalt tú liggja.

Tida renn som straumen i elva.

Tidinn rennur sem streymur í á.

Til eigen herre å vere blir ein fødd og ikkje gjødd.

Maður eigur at verða føddur, og ikki gøddur.

Ting går ikkje alltid som planlagt.

Mongum brestur ætlan.

Tjuven trur at kvar mann stel.

Tjóvur trýr, at hvør maður stjelur.

To fuglar drar [jamt over] meir til reiret enn ein.

Betur draga tveir fuglar í reiður enn ein. (F 30)

Togn (teiing) kjem ikkje til tinget.

Tøgn kemur ikki á ting.

Tungt er gammal manns fall.

Tungt er gamla manna fall.

Tynne er morsøyra (ho høyrer barna sine godt).

Tunn eru modur oyran. (t'unnt er modur eyrad). (A 311)

Tynt er det blodet som ikkje er tjukkare enn vatn.

Tunnt er tàð blóðið, ið ikki er tjúkkari enn vatn. (A 471)

Ussel er den som sparer agn.

Eymur er màður, ið agn spàrir. (A 94)

Varm og blid er morsanden.

Fjálgur er móður anði. (F 132)

Vatn kjem etter der vatn har vore.

Vatn kemor aftur, hvar vatn hevir verið. (F 203)

Vidt fer ryktet til mennesket om, og helst dit han ikkje kjem.

Viða fer mannsins giti (er mannsins gitið), helst hàr hann kemiir ikki. (Viða er mannsins (góðs) getið). (A 147)

Villig hest skal ein ri spakt.

Viligum hesti skàl màður màkliga ríða. (Viljugan uxa skal ei alltíð framkeira). (A 522)

Vind kjem etter regn.

Vindur kemur eftir vatngàrð. (A 512)

Å ha det ein annan eig, det vanskelig lykkast.

At hàva tàð, ið annar á, tàð mann lukkast valla. (A 8)