NORSK DEL, GULLVEKTA

Fra Veien til vitenskap

 14 › 1 › 12 SETT SEKSJON SPøRSMÅL SØK NETTSTADSIDENE FØRRE NESTE
RESERVASJONAR VEIEN TIL VITENSKAP - SAMLINGA

Utopiens moral

Daniel Hirsch

"Det finnes en sann moral for hvert menneske. Men den eneste sanne moral er ikke ens for alle mennesker." - George Bernard Shaw

"Demokrati er en sjarmerende regjeringsform, full av avveksling og forvirring, som fordeler en slags likhet til både like og ulike." - Platon

"Forestillingen om en ikke-totalitær kommunisme minner meg om stekte snøballer." - Leszek Kolakowski

JAFAR JAFARNEJAD: Hvordan ble du interessert i temaet? Daniel Hirsch: Det er vanskelig å forbinde min interesse for moral med en hendelse eller et tidspunkt. Jeg tror moral er en slags indoktrinert tanke som når man blir klar over at den eksisterer, også blir nødt til å spørre seg hvordan den ble til og på hvilket grunnlag. Temaet i 'Utopiens Moral' har den siste tid vært meget aktuelt, med bl.a. Bondevik-regjeringens fokusering på verdier. Å skrive om moral nå, føltes derfor veldig naturlig. Det gjenstår å se hva regjeringens verdikommisjon vil bidra med i denne sammenheng.

JJ: Hvilken betydning har dette temaet for norsk forskning?

DH: Moral står så sentralt i samfunnet at det berører de fleste felter av forskningen, men blir ikke tillagt like mye vekt over alt. Dette skyldes at moralske spørsmål er mer et hinder for forskning enn en katalysator, noe som gjør det desto viktigere å forske også på moral! Skal det settes grenser, og i så fall hvor, når og hvorfor? Mens det blant forskere og generelt i samfunnet oftest blir stilt de to første spørsmålene, vil en debatt om moral i seg selv, som i 'Utopiens Moral', dreie seg mer om det siste. Alle eventuelle svar vil få store konsekvenser, og derfor også være svært betydningsfulle.

JJ: Hvilke teorier brukes i dialogen?

DH: Dialogen er basert på to ideer; ideen om egalitet (likhet) og ideen om rettferdighet. Kan disse ideene forenes? Mange har en oppfattelse av at det moralske er godt, demokrati er frihet og frihet er lykke. Samsvarer dette med virkeligheten eller er det kun indoktrinerte tanker? Hvilke konsekvenser får disse ideene for hvordan vi oppfatter moral? Sentralt står også kommunistisk, relativistisk og humanistisk teori.

Utopiens Moral

Forord

ORDET "Utopia" ble skapt av Thomas More med utgivelsen av hans bok som omhandlet staten som bar dette navnet. I dag blir det brukt som betegnelse på "den ideelle stat", eller på en slags uoppnåelig drøm, det vi kaller for en utopi. Den egentlige meningen kommer fra ordets greske bestanddeler "ou", som kan oversettes med ingen eller ikke, og "topos" som betyr sted; dermed kan man oversette utopia med "ingensteds", et sted som ikke finnes. En annen mulighet for betydningen av "utopia" får vi siden det også konnoterer til et annet gresk ord; "eutopia", eller et "lykkelig sted", og det er dette først og fremst jeg vil se om stemmer. For å gjøre dette vil jeg bruke det samme utgangspunktet som Thomas More antageligvis la til grunn for Utopia eller i alle fall ble inspirert av, nemlig Platons "Staten". I "Staten" argumenteres det for at det moralske menneske er det lykkeligste, dermed blir spørsmålet om moral i Utopia viktig. Platons stat tar utgangspunkt i moral når han "bygger" sin stat, slik at staten skal representere og reflektere det moralske menneske. Blir den perfekte moralske stat lykkelig, må dermed også det perfekte moralske menneske bli lykkelig. Men vil Utopia være en moralsk stat i Platons forstand, og vil Utopias innbyggere dermed også være moralske (og lykkelige) mennesker?

Det bør også nevnes at More neppe skrev Utopia med tanke på en ideell stat, og heller ikke så Platons stat som en, men han beskrev en stat med åpenbare mangler når det gjelder bl.a. ytringsfrihet og andre individuelle rettigheter som selv på hans tid (1478-1535) ikke var så begrenset som i Utopia. Dermed vil man også i "Utopia", som i "Staten" sette statens lykke over individets, eller på en annen måte si at staten er en slags manifestasjon av individet. Argumentet er at et samfunn i forfall ikke kan avle fremgangsrike (og lykkelige) mennesker, mens en godt fungerende stat automatisk vil føre til dette, gjennom selv å være fremgangsrik. Men om More ville at Utopia skulle være et forbilde for resten av verden, har jeg vanskelig for å tro. I så fall måtte han ha vært naiv. Heller tror jeg at han har prøvd å spinne inn nye, og til en viss grad også radikale, ideer på en måte som ikke provoserte for mange. På andre områder var han ikke like diplomatisk, noe som resulterte i en brå død, og 400 år senere også en helgentittel. Antakelig ville han også vise at den kristne etikk og dens tanker om menneskeverd ville være til stede selv i ikke-kristne samfunn, og på denne måten få frem disse tankenes allmenngyldighet. Hans bok virker for meg som et eksperiment hvor More prøver å forene humanisme med platonisme, noe som etter min mening vanskelig kan gjøres.

Jeg har valgt å uttrykke meg i samme form som både Platon og More, dialogformen. Ikke bare fordi dialogformen er en effektiv uttrykksform som egner seg godt til filosofiske betraktninger, men også fordi jeg vil at leseren skal føle litt av den platonske ånd som også More følte når han skrev Utopia.

Litteraturliste

Utopia, Sir/Saint Thomas More; omsett frå Latin til engelsk av Robert M. Adams. (Cambridge: Cambridge University Press, 1989) The Republic (Staten), Platon; omsett frå gresk til engelsk av Desmond Lee. (London: Penguin Books, 1955) Gorgias, Platon; omsett frå gresk til norsk av Anfinn Stigen. (Oslo: Det Norske Samlaget, 1994) The Open Society and its Enemies: vol 1- the Spell of Plato, Karl Raimund Popper. (London: Routledge & Kegan Paul, 1962 (4. Utgave)) Platon II: Det Gode og det Ene, Egil A Wyller. (Oslo: Spartacus Forlag AS og Andresen & Butenschøn AS, 1995) Utopian Thought in the Western World, Frank E. Manuel & Fritz P. Manuel. (Oxford: Basil Blackwell, 1979) The Cambridge Companion to Plato, aktuelle kapittel (10 & 14) skrivne av Richard Kraut og Dorothea Frede. (Cambridge: Cambridge University Press, 1992)

Utdrag frå ein lengre dialog

Personene i dialogen

  • Hythloday, forteljaren (blei seinare kjend gjennom Thomas Mores nedskriving av forteljingane sine om Utopia).
  • Sokrates, filosof.
  • Glaucon, eldre bror av Platon, som forfatta "Staten".
  • Adeimantus, også Platons eldre bror.
  • Thrasymachus av Chalcedon, sofist.

Handlinga går føre seg ca. 420 f.kr. i Aten. Hythloday har nyleg komme til byen, og har tilbringa det meste av tida så langt med å høyre på dialogar mellom talarar i Aten. Blant anna har han vore til stades der Sokrates argumenterte for føremålet med moral.

Det berande i det følgande er for dei meste "samansydde" attgivingar av idear i Daniel Hirschs Utopiens moral. Dei avkorta tankekorna i nynorsk omsetting nedafor er stort sett ei blanding av samanlirka og umarkerte sitat og attgivingar. Utgangspunktet er Daniel Hirschs Utopiens moral. Det er gjerleg å oppspore innhaldet i Hirch sin dialog via overskriftene.

Utelatingar (ellipsar) er dermed ikkje merkt av nedanfor, og tankesamanhengar mellom enkelte attgivingar kjem heller ikkje fram. Samanstillingar kan tenkast å verke abrupte for den som ikkje tar utvalet som ganske lausrivne visdomsord. Dei er lagt i munnen på diverse grekarar. - TK

1. Innleiing

[Hythloday:] "Eg har nyleg komme til Aten frå Utopia.

2

Hythloday fortel om Utopia og Utopias institusjonar til Sokrates og vennene hans

"Utopia er ei øy, grunnlagd og namngitt etter Kong Utopus, som erobra staden.

Sokrates: "Hythloday, sei meg; har denne staten eit ideal eller mål som den strevar etter, slik eit oligarki strevar etter rikdom og eit demokrati etter fridom?"

Hythloday: "Dersom så måtte vere, vil eg seie at Utopia strevar etter likskap . . . Fyrst og fremst er all eigedom felles for alle.

S: "Men kva skjer dersom nokon nektar å arbeide? For korfor skulle ein arbeide når ein likevel kan nyte fruktene av dei andres arbeid?"

H: "Då ville ein nok angre.

Mest interessert er dei i kva som fører til menneskeleg lykke . . . Dei meiner at lykke består av nyting, men ikkje all slags nyting. Berre i nyting som av natur er 'god'. Denne nytinga dei snakkar om er ein naturleg nyting som gir hugnad utan å skade andre, og utan å påføre ei sjølv smerte ved eit seinare høve. Unaturleg nyting, som f.eks. å ha på seg dyre klede, meiner dei berre lurer ein. Klede blir korkje betre å ha på seg, eller gjer deg til eit betre menneske ved å vere kostbare. Deira største nyting er knytt til sjela, og kjem frå kontemplasjon over sanningar og tileigning av kunnskap. Til nyting blir også kroppslege ting rekna, som å tilfredsstille hunger og tørste, men desse er verdsett lågt, for kven vil ha som idealet sitt i livet berre å ete og drikke?"

3

Sokrates si oppsummering av det han har forstått som utopiarane sitt syn på moral og rettferd

Sokrates: "Så Utopia strevar mot rettferd, sidan rettferd er likskap og likskap er rettferd."

H: "Slik må det vere!"

S: "Kva blei vi einige om var målet i eit oligarki?"

H: "Rikdom, Sokrates."

. . .

S: "Betyr ikkje det at utopiarane ikkje har forstått kva rettferd eigentleg er, men går rundt som ein flokk blinde som har blitt narra til å tru at sand er vatn og mat er drikke?

H: "Berre hald fram!"

4

Sokrates og Hythloday innleier argumentasjonen ved saman å summere delar av "Staten" (vekt på kapittel 5 og 9).

S: "Eg trur den perfekte staten vil ende i eit timarki, eller det vi kalla for 'det ambisiøse samfunnet' . . . Etter kvart vil pengar hope seg opp hos nokre få, og desse vil tilrive seg makta og danne eit oligarki . . . Viktigheita av rikdom vil så gjere pengar til eit viktigare gode enn 'det gode' sjølv, dessutan vil samfunnet bli splitta mellom dei som er rike og dei som er fattige, og dei to fraksjonane vil vere ein konstant trussel mot kvarandre . . . Demokratiets kjenneteikn er fridom og like politiske muligheiter for alle . . . Og denne fridommen vil også vere bana til den . . . Tyrannen vil sjølvsagt vere populær fyrst, men etter at han har fjerna fiendane sine treng eigentleg ikkje folket ein leiar lenger."

H: "Det er nettopp kva ein kan vente seg."

5

På grunnlag av Utopias styresett og sosiale struktur drøfter Sokrates kva type samfunn Utopia lettast kan samanliknast med, og kva ein skal kalle eit slikt samfunn

T: "Sjølv om ikkje alle i Utopia er 'frie menn' på same måten som i eit demokrati, meiner eg at dei framleis fungerer som frie gjennom representantane som dei har valt å la snakke for seg."

S: "Ein spennande tanke . . . Kva krav blir stilte til ein syfogrant? [Folket vil ikkje vite dei politiske kvalifikasjonane hans.

S: "Ein slave har ingen fridom . . . Derfor vil eg kalle slaveri for ufrivillig . . . "så der ser du, Trasymachus, at Utopia knapt kan kallast for eit demokrati, og utopiarane knapt kan kallast frie . . . Ligg Utopia mellom oligarki og demokrati, eller mellom tyranni og demokrati?

Strev etter rikdom konstituerer oligarkiet, mens alt er felleseige i Utopia.

I eit tyranni er det éin som styrer, nemleg tyrannen. Fyrsten er overhovudet i Utopia, men eg vil seie at han eigentleg ikkje har noka makt; han er nøydd til å svare til syfograntane. Anten vel syfograntane ein fyrste som vil gjere som dei vil, eller så truer dei han til å følge viljen deira.

Dei fleste i Utopia er eigentleg slavar, men er ikkje syfograntane frie, for dei er dei styrande og har lov å snakke om kva dei vil?"

"Nettopp!"

"Så det er altså nokre som er frie og nokre som er slavar?"

  "Ja."

"Og dei frie styrer slavarane . . . Spørsmålet blir om syfograntane som er frie, opptrer som i eit demokrati der dei korkje kan einast eller ein gong høyre på den andre sine tankar, eller om dei opptrer . . .

Og korleis vil kommunismen ende?"

6

Den utopiske karakter: Sokrates drøfter kva ein slik mennesketype representerer og vel fører til med tanke på dette samfunnets/individets nødvendige degenerasjon

S: "Individa i Utopia varierer ikkje for mykje frå kvarandre, dei er kunnskapsleitande, arbeidsame, men hemma av lovene i landet og dei styrande . . . Og dette er den utopiske karakteren."

I familiane blir dei behandla som like, i staten forventar dei også lik behandling? . . det er slik dei opplever den feilaktige rettferdssansen sin? . . . Då vil det nødvendigvis også vere kravet deira om likskap som vil øydeleggje dei . . . Slik vil det utopiske samfunnet ende."

7

Sokrates drøfter Utopias (og av lykke

  H: "Befolkninga i Utopia slo meg som overhendig lykkelege menneske. Dei hadde oppfylt dei primære behova sine og dei fekk utfolde seg som dei ønskte. Dei søker kontemplasjon som er den høgaste forma for nyting, og som kan seiast å føre til lykke."

S: "Kva trur du det er som gjer noko umoralsk, Hythloday?"

H, forsøksvis: "Det er umoralsk å handle slik at det skader andre."

S: "Dersom staten forfell vil det nødvendigvis krevjast meir av innbyggjarane for å hindre forfallet enn om dei berre skal oppretthalde ein levedyktig stat eller ein stat som stig oppetter . . .

S: "Dersom faren din eller brørne dine skulle bli sjuke, eller om huset ditt heldt på å forfalle, ville det ikkje bli meir strevsamt for deg også, så du ville blitt meir sliten enn du elles ville ha vore?"

H: "Sannsynlegvis."

S: "Sjølv om det ikkje er di eiga helse det er noko gale med, men familien din og omgivnadene dine?"

H: "Nettopp."

S: "Kven er det så som kan seiast å skade ein stat?"

H: "Det må vere dei som bryt lovene."

S: "Så det er ikkje dei som utfører urett som skader staten? . . . Finst det ikkje urett som ikkje blir dekt av lova? Skal vi ikkje heller seie at det som skader staten er dei handlingane som er urettferdige og løgnaktige?" . . .

  Er ikkje rettferd å passe sine eigne saker, å prise sanninga og å leve i harmoni? . . . Det eine som gjer Utopia lykkeleg, nemleg kontemplasjon, vil gjere Utopia ulukkeleg, ved å openberre kor lite innbyggjarane strekker til . . . Utopia gjer urett mot seg sjølv, og er dermed umoralsk. Av dette følger at også dei som bur der, er umoralske."

8

Hythloday prøver å overtyde Sokrates om at Utopia kan givast dei same kvalitetar eller "dygder" som Platons stat (visdom, mot, måtehald og rettferd), og at dette gjer Utopia til eit moralsk, rettferdig og "lukkeleg" samfunn

  H: "Sokrates; kva gjorde din ideelle stat ideell? . . . For å bli lykkeleg må staten vere moralsk, og for å vere moralsk må staten vere [rettferdig] . . . og dessutan også inneha dei tre andre kardinaldygdene: visdom, mot og måtehald. . . . Eg veit du meiner at Utopia er urettferdig.

Om du meiner at utopiarane lever i frykt tek du nok feil, om enn i vankunne . . .

Viten er ikkje noko krav for lykke.

At alle utfører plikta si blir i aller høgaste grad gjort i Utopia."

S: "Kva type kunnskap er det som gjer somme vise, er det den kunnskap ein får av å arbeide med jorda eller som snikkar?" . . . Var det ikkje også tilfelle at i Utopia var det dei som før hadde vore snikkarar og arbeidt med jorda som no styrte?"

H: "Ikkje nødvendigvis snikkarar."

S: "Men kven gir syfograntane plikta deira?"

H: "Folket."

"Er folk då like vise som syfograntane? Dersom eg ikkje hugsar feil, så sa du at ikkje alle var vise."

H: "Og det står eg ved!"

S: "Om enn Utopia eig visdom er denne visdommen spreidd rundt i kroppen. . . .

Det er like lite slaven si plikt å styre som det er herren si plikt å slave."

9

Problematisering av samanhengen stat-individ

Trasymachus: "Sokrates meiner staten er eit individ, men på ein større skala. Sokrates ser på staten som eitt individ, ikkje som ei samling av individ. Sokrates setter staten over individet; det vil seie: individet er underordna den staten som det høyrer til.

H: "Når han ser på staten som eit individ kan han gi det eigenskapane som ein person og også trekkje slutningar tilbake til individet!"

T: "Akkurat, du har forstått."

H: "Men kva hadde hendt dersom det ikkje var individlykka som var avhengig av staten si, men statens si lykke som var avhengig av individet si?"

T: "Kan ein stat vere 'lukkeleg', eller meiner vi med lykke noko som berre kan tileignast mennesket, ei personleg kjensle?"

H: "Men kva med lykkelege menneske?"

T: "Dersom ikkje staten fungerer, kan dei ikkje vere lykkelege, seier Sokrates.

Dei som er ganske sjølvberga og får dekket sine primære behov, vil eg heller kalle tilfredse enn lykkelege."

10

Om samanhengen mellom moral og lykke. Omgrepet "lukke" blir drøfta meir utførleg

T: "Kva vil du seie lykke eigentleg er?"

H: "Det er ei lykke å vere sin eigen herre."

T: "Er alle borgarar sin eigen herre og lykkelege?"

H: "Sjølvsagt ikkje."

T: "Kva om det ein vil ikkje er det ein eigentleg burde ville, det som er godt for ein?"

Ein blir vel ikkje lykkeleg av muligheita, men av verkeleggjeringa av muligheita?

Dersom ein vil gjere det som er godt, treng ein makt [til slikt]. Gjer denne makta godt?"

H: "Ikkje dersom vi høyrer på Sokrates."

T: "Feitar gjetaren også dei svarte sauene, eller berre dei kvite?"

H: "Alle. Fargen speler inga rolle."

11

Epilog: Dei forskjellige oppfatningane av rettferd og kor ilt dei går saman

Eg hadde blitt forvirra av diskusjonen både med Sokrates og Trasymachus, så eg innsåg at det var på tide å samle tankane.

Individualismen bryt klart med kollektivismen ved å gi individet sjølv verdi.

Copyright 1999: Daniel Hirsch, Jafar Jafarnejad og T. Kinnes (layout, mønster o.a.) © 2000, 2001 for nettversjonen: Dei same. T. Kinnes også kantsummeringar, biletgrafikk, nettdesign o.a.)

SAMLINGA
Daniel Hirsch, Utopiens moral, Bruddstykker, Veien til vitenskap - SLUTTBOLK

Daniel Hirsch, Utopiens moral, Bruddstykker, Veien til vitenskap - LITTERATUR  

Jafarnejad, Jafar, hovudred. Veien til vitenskap. Band 1-3. Trondheim: Privat forlag, 1999.

FRÅ LØYVE: "[T. Kinnes], som kjenner bokverket, har løyve frå meg til å legge inntil 18-20 artiklar frå det på Internett." - Jafar Jafarnejad, 5. april 2000.

Daniel Hirsch, Utopiens moral, Bruddstykker, Veien til vitenskap - OPP SETT ARKIVDEL NESTE

Daniel Hirsch, Utopiens moral, Bruddstykker, Veien til vitenskap BRUK. Brukargaiden femner over forkortingar, bøker ordna etter forfattarar og bokstavkodar, design og navigering på nettstaden, søkeråd, tilvisingar og meir. [LENKE]
© 1999–2012, layout o.a., Tormod Kinnes. [E-POST].  —  Ansvarsfråskriving: [LENKE]