Oversettelse

Kjell Eirheim

JAFAR JAFARNEJAD: Hvordan ble du interessert i oversettelse?

Kjell Eirheim: Som mellomfags- og hovedfagstudent ved UiO, hvor Ragnar Christophersen underviste i oversettelse på den tiden. Han var en god lærer for meg og hadde en veldig hands-on og praktisk innstilling til oversettelse. Ellers, og det hadde jeg nesten glemt, så var det et par år ved veddeløpsbanen på Øvrevoll at jeg på en uformell måte hjalp en engelsk trener i hans omgang med norske hesteeiere – men det var muntlig og på sparket liksom, men jeg kan huske at jeg syntes det var moro.

JJ: Hvordan ser du på oversettelse i en videre samfunnsmessing sammenheng – jeg tenker på dens kulturelle betydning og også dens rolle i en akademisk sammenheng?

Omsetting spelar ei enorm rolle verda over.

KE: For et lite språksamfunn som vårt spiller oversettelse en enorm rolle selv om vi ikke er særlig bevisste om dette i vårt daglige liv. Tenk om all den skjønnlitteraturen som oversettes – litteratur i alle sjangre og bøker på andre områder av det videre kultursamfunn som vi er en del av. Innen det akademiske liv leser de fleste bøker på engelsk, tysk og fransk, osv. i sine fagområder, men det er viktig at en del av disse bøkene også oversettes slik at alle kan ha tilgang til dem.

JJ: I hvilken sammenheng arbeider du med oversettelse nå?

KE: Jeg underviser i oversettelse for grunnfagstudentene i Engelsk. Vi har dessverre ikke oversettelse for mellomfag- og hovedfagstudenter. Ellers tar jeg på meg små kommersielle oversettelser, men mindre enn jeg brukte å gjøre. Jeg snakker nå om oversettelse fra norsk til engelsk. Som du kanskje vet så går våre oversettelsestrening for studentene ut på oversettelse til engelsk.

JJ: Hvorfor har dere oversettelse i engelskstudiet?

KE: Ikke for å gjøre oversettere ut av studenten, la det være klart. Oversettelse bringer morsmålet og det språket som skal læres i nærkontakt. Og hvis en ser noen verdi i språklig bevisstgjøring, så er denne nærkontakten gjennom oversettelse et av de beste redskapene vi har. Og jeg snakker ikke bare om språklig bevisstgjøring av engelsk men også av morsmålet, norsk i dette tilfellet.

JJ: Dette høres ut som om oversettelse er bare praksis, men hva med oversettelsesteori?

KE: Selvfølgelig, oversettelsesteori er nå på full vei inn som en akademisk disiplin. Men oversettelsesteori er en relativt ny oppfinnelse. Oversettelse som praktisk disiplin derimot har eksistert helt siden Vårherre fant det nødvendig å innføre tvungen flerspråklighet fordi han var redd for at Babels tårn skulle nå opp til himmelen. Men, i alle fall, fordi oversettelse for oss er et redskap i fremmedspråkundervisningen, er det primært et praktisk, hands-on anliggende. Dessuten, når det gjelder teori omkring oversettelse – oversettelsesteori – så har den så langt hatt liten innvirkning på praktisk oversettelsesvirksomhet. I alle fall har jeg til gode å høre om "anvendt oversettelsesteori". På en annen side er det klart at forskere som har som det praktiske siktemål å lage software som kan gjøre maskiner i stand til å oversette, henter ideer fra mange kilder. Det vi ikke må glemme er at den målestokken maskinoversettelse måles med er vurderinger foretatt av kompetente menneskelige oversettere, ikke vurderinger basert på anvendt oversettelsesteori.

JJ: Du nevnte maskinoversettelse. Kan jeg komme tilbake til det og spørre om du har noen tro på at vi en vakker dag trygt kan overlat oversettelse til datamaskiner?

Maskinomsettingar skulle sjekkast av menneske.

KE: Det er klart at en i dag har kommet langt i forhold til de famlende forsøk som ble gjort tilbake i 60-årene. Da var det snakk om forskningsprogram finansiert særlig av den føderale regjeringen i USA. Det ble investert kjempesummer, men da en ikke kom særlig langt, tørket pengestøtten etter hvert opp. I dag investerer blant annet EU store summer i å utarbeide oversettelsesprogram. Og siden språkkunnskapen og særlig datautstyret har gjort store framskritt siden 60-årene, så har en i dag program som oversetter hva jeg vil kalle teknisk-byråkratisk språk, dvs. språk av den standard variant som byråkratiske skriv og brever utformes i en administrativ sammenheng. Men jeg forstår at selv disse oversettelsene må sjekkes av menneskelige oversettere for å luke ut misforståelser.

JJ: Betyr dette at du ikke har særlig tro på maskinoversettelse?

KE: Jeg er forsiktig optimist. Men vi må huske at språket – et hvilket som helst menneskelig språk – er mye rikere enn vi vanligvis tror. Kommunikasjon er et honnørord i dag og språket står veldig sentralt i vår kommunikasjon. Men vår språklige kommunikasjon er sjelden entydig. Når vi uttrykker våre meninger og våre budskap er disse aldri uten situasjonsbetingede og følelsesmessige over- og undertoner. Derfor er kommunikasjon alltid avhengig av tolkning. Og det er her språkets rikdom virkelig kommer inn. Tenk bare på den flom av assosiasjoner som språklige nyanser kan framkalle. Oversettelse bør ideelt sett fange opp disse. Det er kanskje ikke det beste eksempel som kan tenkes, men jeg kom i farten på en amerikansk boktittel som lyder California and Other States of Grace. Hvordan i all verden skal dette oversettes slik at det vekker til live samme assosiasjoner og forbausende sammenstilling av begreper som flertydigheten i den engelske tittelen har i seg?

JJ: Hva slags kompetanse må så en oversetter ha?

KE: For å nærme seg svaret på dette tror jeg det kan være nyttig å ta utgangspunkt i den teksten som skal oversettes. La oss si det er et byråkratisk brev utformet etter hva vi kan kalle et standardformular. La oss si dette er et ytterpunkt som representerer en sort tekst som er lett å oversette og at i den andre enden av denne skalaen har vi poesi, dikt.

JJ: Det høres ut som om du har liten respekt for byråkratiske brev.

KE: Nei, nei. Jeg snakker om standardformular her. Forretningsbrev kan også være utformet etter et standardformular for forretningsspråk. Nei, byråkrater kan være svært så kreative i sin omgang med språket. Tenk bare på når du har stilt dem et spørsmål de helst ikke vil svare på. Du kan få et brev på tre-fire sider som ikke sier noe. Kort sagt er mesterverk av flertydighet og følgelig en utfordring for en oversetter. Men for å komme tilbake til oversetterens kompetanse i forhold til den teksten som skal oversettes. En tekst kan være innen et fagfelt som krever kjenneskap til faguttrykk og gjerne også den spesielle språklige drakt som det fagfeltet har. Dette krever spesiell kompetanse. Og så har vi oversettelse av, la oss si, Shakespeare. I deler av tekstene til sine skuespill brukte Shakespeare blank verse som er en poetisk form. Oversettelse av Shakespeares tekster kalles i dag gjerne for gjendiktning. Det samme gjelder for oversettelse av dikt – vi snakker om gjendiktning, ikke oversettelse. I Norge finner vi da også at oversettere av poesi ofte er diktere selv.

JJ: Hvis vi kan komme tilbake til den form for oversettelse som er en del av engelskstudiet, hva krever denne disiplinen av faget av studentene?

KE: Hvis jeg sier innlevelse i språket, så er vel det et vagt svar. Så for å ta noe konkret, la oss se på et par engelske verb. Når vi norske skal bruke det engelske verbet tell, for eksempel, så glemmes det ofte at dette verbet nesten alltid må ha et indirekte objekt – dvs. at når vi skal oversette 'hun fortalte at ...' så må det på engelsk bli 'she told us/me/him that ...'. Kort sagt, å kjenne til hva slags konstruksjon verbene kan ta etter seg er en uhyre viktig ting, men det er mange andre og vår undervisning går ut på å styrke studentenes bevissthet om områder hvor det er slike forskjeller mellom engelsk og norsk som lett leder til feil i vår bruk av engelsk. I dag er mye av dette lett tilgjengelig informasjon hvis en bare forstår å bruke en moderne engelsk-engelsk ordbok som er myntet på oss som har engelsk som fremmedspråk.

JJ: Er ikke riktig bruk av engelske preposisjoner særlig vanskelig for norske?

KE: Jo, selvfølgelig. Men jeg tror ikke det er bare norske som har problemer med engelske preposisjoner.

JJ: Men hvorfor er preposisjonene så problematiske?

Omsetting av engelske preposisjonar kan vere vrient.

KE: Først og fremst fordi de sjelden lar seg oversette med det som oppleves som tilsvarende preposisjoner på norsk. Det bare når de angir lokalitet, som f.eks. i 'under stolen', 'over sofaen' og 'på bordet', at en på engelsk vil få 'under the chair', 'over the sofa' og 'on the table'. Ut over bruk av preposisjoner for å angi slike konkrete stedsangivelser, kan en ikke stole på det jeg vil kalle standard oversettelse av preposisjoner, dvs. on = på, under = under, at = ved, osv.. Et par eksempler: det norske uttrykket 'huset står i brann' vil på engelsk hete 'the house is on fire', og 'på kino' blir til 'at the cinema'. Det er ingen regelmessighet eller logikk i preposisjonsbruken i slike sammenhenger. Dessuten, i engelsk er preposisjoner i utstrakt grad tatt i bruk for å danne verb og substantiv og da har de egentlig opphørt å være preposisjoner og er en del av det leksikalske ordet de er med på å danne. To eksempler kan være verbet 'put up with' og substantivet 'stand-off', og poenget her er at det er utallige slike og nye kommer til hele tiden.

JJ: Jeg skjønner at dere driver praktisk undervisning i dette, men hvor kan studentene lese om dette slik at de kan utvikle sin teoretiske kunnskap?

KE: Det er et meget godt spørsmål. Et lettvint men dessverre noe overfladisk svar ville være at de kan gå til grammatikkboka. Det som kompliserer saken er at fremmedspråkundervisning ikke bare er kunnskapsformidling men i like høy grad ferdighetstrening. Og når det gjelder et fremmedspråk tror jeg det er nyttig å skjelne mellom kunnskap og ferdighet. Muntlig ferdighet i vårt morsmål er noe vi har uten å ha eksplisitt kunnskap om språket. Ferdighet i fremmedspråket fungerer på sammen måten, men jeg tror likevel denne ferdigheten kan styrkes gjennom en bevisstgjøring av sider ved fremmedspråket som er vanskelige for oss. La meg komme med et konkret eksempel. For engelsk finnes det grovt sett to kategorier ordbøker, de som er myntet på innfødte engelsktalende og de som er myntet på de som har engelsk som fremmedspråk. Den første typen har, for eksempel, ikke opplysninger om et substantiv er tellbart eller ikke, for det er noe innfødte har en innebygd følelse for, men dette er viktig informasjon for en som lærer engelsk og derfor er det informasjon som ordbøker for ikke-engelsktalende er svært nøyaktige med å gi. Dette er grammatisk informasjon som det er viktig å forstå og tilegne seg for en som studerer engelsk. Og dette er et typisk område hvor oversettelse, slik vi driver det, kan føre studentene i direkte kontakt med dagens moderne engelsk-engelske ordbøker. Moderne ordbøker er en enormt viktig og rik kilde til grammatisk informasjon. Dessuten bringer de grammatikken i direkte kontakt med studentens egen bruk av engelsk.

JJ: Det høres ut som om du mener moderne engelsk-engelske ordbøker som tak sikte på fremmedspråklige, er vel så viktig som grammatikkboka. Kan det være riktig?

KE: Det kan kanskje høres ekstremt ut, men, ja jeg tror nesten jeg vil si det. Men så er det viktig å huske på at studentene før de kommer til oss ikke har hatt noen formell undervisning i engelsk grammatikk. Vi tilbyr dem en teoretisk orientert og ganske abstrakt språkbeskrivelse som de fleste har små forutsetninger for å tilegne seg på den korte tiden de har til rådighet på grunnfag. Det jeg håper og tror er at undervisningen i oversettelse kan bøte litt på denne situasjonen.

⚶⚶⚶

KJELL T. EIRHEIM: Førsteamanuensis ved Engelsk Institutt, NTNU, i 2001, har skrive fagbøker som er gitt ut på Universitetsforlaget og Tapir forlag.