Viser og songar
| 14 › 2 › 7 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Gaudeamus Igitur
La oss glede oss, vakre, omgjengelege jomfruer osv.!Gaudeamus igitur, juvenes dum sumus!
Post jucundam juventutem, post molestam senectutem
nos habebit humus, nos habebit humus.
Vivat academia! Vivant professores!
Vivat membrum quodlibet! Vivant membra quaelibet!
Semper sint in flore! Semper sint in flore!
Vivant omnes virgines faciles, formosae!
Vivant et mulieres, tenerae, amabiles
bonae laboriosae! bonae laboriosae!
Pereat tristitia! Pereant osores!
Pereat Diabolus! Quivis antiburschius
atque irrisores! atque irrisores!
Gammal tysk studentvise - ca. 1300.
På norsk
La oss glede oss mens vi er unge. Etter den glade ungdom, etter den plagsomme alderdom, skal jorda ha oss.Leve akademiet, leve professorene! Leve hvert medlem, leve hvert kvinnelig medlem, gi de alltid må blomstre!
Leve alle omgjengelige, vakre jomfruer! Leve alle kvinnene, de sarte, elskverdige, gode, arbeidsomme!
Ned med melankolien! Ned med dem som hater! Ned med djevelen, enhver som er antistudentikos, og med spotterne.
Ved Rondane
No ser eg atter slike fjell og dalarsom det eg i min fyrste ungdom såg,
og same vind den heite panna svalar;
og gullet ligg på snø som før det låg.
Det er eit barnemål som til meg talar,
og gjer meg tankefull, men endå fjåg.
Med ungdomsminne er den tala blanda:
Det strøymer på meg, så eg knapt kan anda.
Ja, livet strøymer på meg som det strøymde,
når under snø eg såg det grøne strå.
Eg drøymer no som før eg alltid drøymde,
når slike fjell eg så i lufti blå.
Eg gløymer dagsens strid, som før eg gløymde,
når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå.
Eg finner vel eit hus som vil meg hysa,
når soli heim mot natti vil meg lysa.
Alt er som før, men det er meir forklåra,
så dagsens ljos meg synest meire bjart.
Og det som beit og skar meg så det såra,
det gjerer sjølve skuggen mindre svart;
sjølv det som til å synda tidt meg dåra,
sjølv det gjer harde fjellet mindre hardt.
Forsona koma atter gamle tankar:
Det sama hjarta er som eldre bankar.
Og kvar ein stein eg som ein kjenning finner,
for slik var den eg flaug omkring som gut.
Som det var kjempor spør eg kven som vinner
av den og denne andre høge nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til soli ned i snøen sloknar ut.
Og inn i siste svevn meg ein gong huggar
dei gamle minne og dei gamle skuggar.
Aasmund Olavsson Vinjes "Ved Rundarne" som han skreiv, er frå 1860. Det er ein del av tekstsamlinga Ferdaminne fraa Sumaren 1860, og blei tonesett av Edvard Grieg i 1870-åra.
Fjellveivisen
Om ei storskjønn ei frå den same tronge gataE' ve' sønge om min sorg,
om en pi'e, Ingeborg,
som for evigt haver knust mitt unge hjerte.
Og med tårer her eg står
og min harpe langsomt slår,
for det letter te få trøkke ut sin smerte.
Det va' en aftenstund e' gikk
ut i Sandviken med trikk,
det va' en sommerkveld, og månen skjen så deili'.
Intet ondt e' tenkte på,
kuns en tur e' ville gå,
men han endte no så svinakti' uleili'.
For på Fjellveien sto'
der en pigelill og lo,
hon va' så storskjønn at e' tenkte: "Du får freste."
Så gikk eg hen og sa som så:
"Kveld, mor, kest ska' turen, stå,
er I også ute og går på byens beste?"
Ok, men hon, ja, hon va' go',
tenk, hon såg på meg og lo,
og sa: "Gå hem igjen og sei du har'kje vært her."
Men då følte eg på stand
at mitt hjerte kom i brand,
då forstod e' ka de kaller elskovs smerter.
Og så va' bekjentskap gjort;
eg bedårte hinner fort,
for te sånt e' sånne pi'er nokså snaue.
E fortelte kem e' va',
hon sa kor hon va' ifra,
og tenk, sa va' vi begge ifra samme smaue'!
Og så gikk vi arm i arm,
elskov brente i vår barm.
d' e' så underli' med Amor sine pile!
Og så kjøst'e hinner kår
der itt minnesmerke står
med den innskrift: Husk at hesten trenger kvile.
Men du kan tro hon va'kje ty
då vi kom te Bellevy,
då for treskheten hinner uti barmen;
for en sjømann der hon såg,
han va' utfra Laksevåg,
han stod og flirte med itt handorgel i' armen.
Falskelig forlot hon meg,
sa farvel og takk for seg,
og gikk med han, ja de' va' og te vera kry a';
men mitt arme hjerte fikk
likesom itt dolkestikk,
for, tenk, hon lo uta meg då hon gikk, den slya!
Først bestemt'e meg te dø;
for te gå i dyben sjø,
senere bestemt'e meg te la det være.
Å du fagre, falske venn,
vi treffest aldri mer igjen,
men på Fjellveien går eg aldri mere.
H. Wiers-Jenssen - Gammal tone.
Barndomsminne frå Nordland
Eg minnast dette land: mest gråte eg kan -Å, eg veit meg eit land
langt der oppe mot nord
med ei lysande strand
mellom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest,
der mitt hjarta er fest
med dei finaste band.
Å eg minnest så vel dette land.
Der eit fjell stig mot sky
med si krona av snø,
og i lauvklednad ny
det seg speglar i sjø.
Og det smiler mot strand
med si bringe i brann
i den solklåre kveld:
Å eg minnest så vel dette fjell!
Denne heim er meg kjær
som den beste på jord.
Han mitt hjarta er nær,
denne fjetrande fjord,
og det målande fjell
og den strålande kveld
hugen leikar, ja leikar på deim:
Å eg minnest så vel denne heim!
Og eg lengtar så titt
dette landet å sjå,
og det dreg meg så blidt,
når eg langt er ifrå.
Med den vaknande vår
vert min saknad så sår,
så mest gråta eg kan.
Å eg minnest så vel dette land.
Elias Blix - Adolf Thomsen
Ballade
Det er så mangt å takke for.En gammel munk gik ud for at spadsere,
thi solen sken så varmt nu ved St. Hans,
at ei han orked sidde inde mere
og tælle bønner på sin rosenkrans.
Og alt var fred, hvor han så vendte øiet,
da stille ud af klostrets port han tren,
kun klostrets ko lå doven og fornøiet
og tyggede og tygged om igen.
Mod himlen hæved munken fromt sit øie,
der seilede en svale høit mod sky.
"Forvovne! hvem er du som i det høie
i selve himmerige søger ly?"
Men svalen høflig var som ingen anden,
gav munken på hans spørgsmål grei besked.
Den sendte sit "visitkort" ned til manden,
det daled på hans blanke isse ned.
Men munken hæved atter fromt sit øie,
og sine hænder stille folder han:
"hav tak, O Gud, at ikke i det høie
som svalen også koen flyve kan."
Leif S. Rode - Gammal tone
Havren
Havren blir personifisert. Slutten har blitt endra frå "danske jord" til noko større.Jeg er havren, jeg har bjælder på,
mer end tyve, tror jeg, på hvert strå,
bonden kalder dem for mine fold.
Gud velsigne ham, den bondeknold!
Jeg blev sået mens glade lærker sang
over grønne banker dagen lang;
himlen brummed dybt sin melodi,
og et rylefløjt gled ind deri.
Søndenvinden - o! Han har mig kær,
derfor kan han aldrig la mig vær!
Smyger sig med hvisken til mig ind,
nu ved højre, nu ved venstre kind.
Når han puster på min gule top,
må jeg vugge med ham ned og op,
indtil alle mine bjælder går,
som når gyldne hamre sammen slår.
Jeg får solens sidste lange blink,
før den dukker ned bag gullig brink,
og når aftenklokken ringer fred,
står jeg på min tå og ringler med.
Jeg skal ringle barnet til dets seng,
ringle tågen op af sump og eng,
ringle freden over hjemmet ind,
ringle bønnen frem i fromme sind.
Jeg er havren. Mine bjælder går
over lyse vange år for år,
Ringler om, hvor sang og kjærve gror -
herligt sammen på den ganske jord.
Jeppe Åkjær - W. H. Agerby
Sjømannsvise
Solen står i ruten, glasset på ditt bord.Gylden er din tørst,
skål min bror.
Skål for denne skuten.
Kvinner står i ruten, banker på din dør.
Gyllent er ditt ord,
hjertet blør.
Skål for denne skuten.
Barnet står i ruten, stjerner i ditt blikk.
Sølvgrått ble ditt hår,
drikk din drikk.
Skål for denne skuten.
Månen står i ruten, døden bak din rygg.
Havet er vårt lodd,
tøm ditt brygg.
Skål for denne skuten.
Harald Sverdrup - Alf Cranner
Litteratur
 |
 |
 |
 |
BRUK. Brukargaiden femner over forkortingar, bøker ordna etter forfattarar og bokstavkodar, ordbøker, design og navigering på nettstaden, søkjeråd, og tilvisingar. [LENKJE]
ANSVAR UT (ansvarsfråskriving) til gagn for oss: [LENKJE]
© 1999–2007, Tormod Kinnes. [E-POST]