![]() |
Norske eventyr og segner | |||||||||||||||||||||||||||||
|
Knut var noko til gutPÅ EIN gard i Gatherad tente det for mange, mange år sia ein gut som heitte Knut. Ein dag i slåttonna skulle Knut i skogen og leite etter hesten. På høgda mot Lifjella sette han seg for å kvile. Då høyrde han nokon som tralla og song: Eg tente ein gong, Guten sat og lydde. Kven kunne det vere som song? Om litt byrja det å lokke: Kom Ringlei og Ranglei Mens det lokka, såg Knut ei lang rad med kyr kome rekande ned lia rett framfor der han sat, og så blei dyra borte i eit skar i fjellet. Knut skunda seg alt han vann for å prøve å treffe kyrne att, men då han kom over på hi sia av fjellet, såg han med eitt ein overlag gild gard i lia rett nedafor han. Ei jente gjekk ute på tunet. Ho var fager å sjå, og Knut skjøna det var ho som song. Knut gjekk nærare garden, men då såg og høyrde ho han, og så blei det borte, alt saman. Knut fann hesten ikkje langt derifrå. Då han drog på heimveg, høyrde han det song att, men han såg ingenting. Då han kom heim, fortalde han det han hadde sett, men frå den dagen blei han sett på som noko rar av seg.
Eit år etter gifte han seg med ei overlag fin jente som ingen kjende. Ingen
visste kor kom frå heller. Knut slutta då tenesta si, og sia høyrde ingen noko
meir til han.
Langt uti havetDET LIGG store, vide fiskegrunner utafor Furskøya, og eit fiskevær som folk har dradd ifrå også. Her budde i gamle dagar fleire huslydar. Det var over ei mil til næraste granne, og ofte kunne det gå fleire veker til ein kunne dra dit med båt vintertid:Ein blank og fin helgedag det var preike i kyrka på naboøya, stemde ein båt fullasta med mest alle ifrå været til kyrka. Det var eit brudepar med om bord. Bruda hadde lyst, bølgjande hår, men ho forsto seg også på å trolle. Det skjøna presten då dei duppa oblatane i vinen og murra kraftig før dei svelgde ned, og dermed ønskte han følgjet nord og ned. Heim frå kyrka stemna dei utanom Furskøy for å gjøre vegen kortare. Men på nordvestkanten av Furskøy var ein farleg båe [1] som kunne liggje still fleire båredrag, til båra med eitt reiste seg braut med brott og brenning over båen. Over denne båen stemde brudebåten mens sjøen låg heilt roleg. Men mens båten skar over båen, drog havet seg attende så båten hogg med kjølen mot berget. Og før folka kunne kome seg laus, kom havbåra brytande så båten kvelva og alle drukna. Den vene bruda blei funnen omkomen, og båen blei sia kalla Brudebåen. På fiskeværet var det no att berre ein gammal mann, to kvinner og eit lite barn. Etter den triste hendinga flytte dei alle derifrå, og sia har ingen halde til fast der. ❖ Det hender så mangt på sjøen, sa kobben, han blei skoten i auget.
Ord
Ute etter geiter, ikkje etter gullEIN MANN som hadde så mange geiter, skulle ein kveld etter geitene. Då han kom bort til ein tverrbratt berghammar som stakk fram oppi dalsida, fekk han brått sjå ein jutul som stod attmed berget med ei sølvskål med mykje gull og sølv i handa, og han rette ut skåla til mannen og ville gi han den. Mannen tok nesten etter skåla, men då jutulen sa at mannen først laut leggje eitkvart av stål i skåla før han kunne få den, tok mannen handa til seg brennkvikt.
Av dette meinte jutulen at det skulle følgje fred med den ætta i seks
slektsledd for di mannen ikkje ville ha noko gjævt for ingenting, og så blei han
borte i berget.
Hesteskoen klemte han heilt saman, men han for straks inn i berget, for di han hadde
skadd handa si då han klemte som sterkast. Sia har han knapt nok vore ute av fjellet
sitt. Og på ættegarden blei dei aldri plaga av underjordiske sia.
Gullfuglen og gull-linda![]() EIN KONGE hadde vore ute og skote og funne ei fælande fin fjør. Den var av reint gull. Han blei så galen etter å finne fuglen som fjøra hadde kome frå, at han ikkje fekk fred natt eller dag. Han hadde tre søner, og dei baud seg til å leite etter fuglen. Den eldste skulle då først ut og leite. Då han kom ut i skogen, møtte han ein rev, og reven bad etter mat. "Eg har ikkje meir mat enn eg treng sjølv," sa kongssonen. Så fekk ikkje reven noko, og så vingla og vandra kongssonen til han kom ut av skogen. Der låg det ein by, og der blei han sitjande i vertshuset og drikke og drive vekk tida med kortspel og kvinnfolk, og kom aldri lenger.
Etter å ha venta lenge, sende kongen den andre sonen for å finne att
bror sin og gullfuglen også. I skogen møtte den andre sonen reven. "Nei, eg har ikkje meir mat enn eg treng sjølv," sa kongssonen, og så forsvann reven. Då kongssonen kom seg gjennom skogen og til vertshuset, fann han broren sin. Der blei dei sitjande, og kom ikkje heim att nokon av dei. Då ville den yngste kongssonen av garde og leite etter brørne og gullfuglen. Men far hans ville helst ikkje at han skulle reise. "Å, det blir vel det same med deg," sa han. Men guten ville det han ville, og då han kom på skogen og sette seg til å ete, kom reven til han. "Å, kan eg få ein matbete av deg, så skal eg hjelpe deg når nauda er størst," sa reven. "Det eg har, skal du få," sa kongssonen. Så spurde reven kor han skulle av. "Far har funne ei gullfjør, og han meiner det finnast ein gullfugl til den også, og den vil han sa gjerne ha tak i," sa guten. "Eg skal hjelpe deg," sa reven. "To av brørne mine har reist for å leite etter fuglen," sa kongssonen. "Men ingen veit om dei er døde eller lever," sa han. "Å, dei lever," sa reven, "dei sit i eit vertshus og drikk. Men no skal eg hjelpe deg. Då må du gjere alt eg bed deg. Når vi kjem til byen, kan ikkje eg gå inn der, så eg tar omvegen omkring og ventar på deg ved porten," sa reven. "For i byen er ei stor bikkje som vil ta meg. Men så må du ikkje gå inn til brørne dine eller bli sitjande." Kongssonen lova godt; reven han dilta rundt byen og guten gjekk inn i den. Då han kom til vertshuset, kika han inn i vindauget, og såg han brørne sine. Og då gjekk det som reven hadde åtvara mot, han blei sitjande med dei. Reven venta lenge på guten, men ingen kom. Så lista han seg inn i byen og stakk hovudet inn gjennom vertshusdøra så kongssonen såg han, og då skunda guten seg ut att. "Vi to har langt å fare," sa reven, "no har vi tre hundre mil bortafor den blåna du ser," sa han. "Det var då fælt så langt det var, då," sa kongssonen. "Ja, så langt er det," sa reven, og så reiste dei langt og lenger enn langt, og då kom dei fram til trollgarden. Der satt gullfuglen i ei gull-lind. "No skal du gå inn og ta fuglen," sa reven, "men du må ikkje anse gull-linda, elles går det galt for deg," sa han. Kongssonen lova godt, men då han kom inn, var gull-linda så fin at han var makta å halde seg, han braut av ein liten kvist av ho. Men då song det slik i linda at trollet kom. "Er det sa du vil reise med gullfuglen min!" skreik trollet. "Eg skulle helst det," sa kongssonen. "No slepp du ikkje før du hentar den gildaste hesten hos grannen min," sa det, "så skal eg ikkje gjere deg noko."
"Det var ille og ikkje nødvendig," sa reven, "at du tok noko av linda. "No
må vi atter fare tre hundre mil bortafor den blåna du ser," sa han. "Gjort er gjort," sa reven. Og så reiste dei att, til dei kom til neste granne. "Her står det mange hestar i stallen," sa reven, "men du skal ta den som er så livfull at han står og trippar," sa han. "På han legger du den mest fillete salen du ser." Ja, kongssonen gjekk inn i stallen og der var mange fine hestar, men ingen som denne eine. "Det ville vere leit å legge ein fillesal på så fin ein hest," tenkte kongssonen, og så la han på hesten den gildaste salen der var, men då kom trollet. "Er det så du vil reise med hesten min!" sa trollet. "Om eg kan, så," sa kongssonen. "Først må du hente kongsdottera som er hos neste granne," sa trollet. "Det er sikkert inga råd med det," sa kongssonen, og skunda seg attende til reven. "Du er rett umogeleg, du," sa reven. "No må vi fare nye tre hundre mil bortafor den blåna du ser," sa han. Då dei kom fram, sa reven: "No kan eg ikkje ha deg til å gå inn, elles bli vi gåande her all vår tid. Nå må eg inn sjølv," sa han. Og så sprang han inn etter kongsdottera. Som dei for attende derifrå, tok reven med seg gullhesten og gullfuglen og gull-linda og drog av garde med alt saman. Då dei kom til byen, skulle kongssonen kjøre føre med gullfuglen og det andre, og reven skulle dilte omkring. "Men du skal kjøre snøgt forbi vertshuset, elles bli du sitjande der igjen," sa reven Så kjørte kongssonen, og reven sette seg i ein rugåker og hadde omkring seg rughalm og laga seg i ein prest, han då. Så kom alle tre trolla. "Har du sett nokon kome imot deg her med kongsdotter og hest og gullfugl og gull-lind?" sa dei. "Nei, slett ikkje," sa reven. "Nei vel," sa dei og så snudde dei og leita nokre andre stader, før dei gjekk heim att.
Reven dilta av stad etter kongssonen. Då han kom nær byen, måtte
han springe omvegen nedmed vatnet. Der låg det ei tønne og flaut. "Ja," sa kongssonen, han var inne i tønna. "Då eg kom til vertshuset, tok brørne mine av meg alle kleda mine, tok kongsdottera og all stasen, og kasta meg på fjorden," sa han. "Så var det ikkje for tidleg eg kom då," sa reven, og så fløytte han i land tønna og fekk guten ut av den. Så reiste dei etter til kongsgarden. I kongsgarden hadde dei to eldste fortalt far sin for eit strev dei hadde hatt med å få tak i alle tinga. Men kongsdottera tala ikkje eit ord, og linda sto og tørka, og fuglen ville ikkje syngje. Men då reven og den tredje kongssonen kom, då blei det liv i alt saman: Linda voks og fuglen song, og kongsdottera var glad og livleg. "Det var eg som skaffa det, far," sa den yngste då, og så fortalde han korleis alt hekk i hop. "Ja, kven kunne vite at brørne dine var slik?'" sa kongen. "Men dei skal få løn som fortent," la han til. Ein dag etter dette sa reven til kongssonen: "No skal du hogge hovudet av meg. Du veit det må til." "Nei, fri og bevare meg for det," sa kongssonen, "Det kan eg då ikkje, du som har gjort så mykje godt for meg," sa han "Jo, det skal du gjere," sa reven. Og så lenge dreiv reven på at guten skjøna han måtte gjere som reven bad om. Då blei reven til den finaste kongsson. "Vel, takk skal du ha," sa han med det same han kunne snakke. "Kongsdottera er syster mi. No er endeleg begge frelst frå desse trolla som gjorde vondt mot oss." Så heldt han bryllaup for kongssonen og kongsdottera, før han for heim att for å ta over i farsriket sitt, og det var det.
Ord
BRUK. Brukargaiden femner over forkortingar, bøker ordna etter forfattarar og bokstavkodar, ordbøker, design og navigering på nettstaden, søkjeråd, og tilvisingar. [LENKJE] © 20012009, Tormod Kinnes. [E-POST] Ansvarsfråskriving: [LENKJE] | |||||||||||||||||||||||||||||