NORSK DEL, GULLVEKTA  

Norske eventyr og segner

 13 › 1 › 9

SETT
ARKIVSEKSJON
ØVST PÅ KARTET
SØK NETTSTADSIDENE

VENSTRE STOLPEBREIDD
 
RESERVASJONAR   FØRRE SAMLINGA NESTE




Reven og bjørnen som skulle bake

DET VAR ein gong ein raudrev og ein bjørn som skulle bake. Bjørnen skulle bake og reven steikje. Då dei hadde bakt ei stund, kom reven til å få overhendig lyst på ei tønne smør dei hadde i lag ute på stabburet, så han banka i bakstehella med steikjespaden sin.
      Då sa bjørnen til reven: "Det er visst ein som bankar på døra. Ta ein lefsebit med til gjesten og gå ut og hels på han."
      Raudreven gjekk ut, og så fór han opp på stabburet og på hovudet i smørtønna. Der tok han til å slafse og glefse i seg frå den. Då kom han i hug det som bjørnen og han var i gong med, og fór attende. Då reven kom inn att, spurde bjørnen kva det var.
      "Trur du ikkje det var ein som ville ha meg til å vere fadder på eit barn?" skrøna reven.
      Så spurde bjørnen kva for noko det barnet skulle heite.
      "Har teke til," sa reven.
      Ei stund etter var reven trøytt av å stå i steikeosen. Han banka i bakstehella med steikjespaden att.
      "Det er visst nokon som bankar på," sa bjørnen. "Ta med ein lefsebit til velkomst og gå ut."
      Så tok reven ei brødlefse og gjekk opp på stabburet att og åt seg midt ned i smørtønna. Då reven kom attende til baksten, spurde bjørnen kven den var som hadde banka på.
      "Trur du ikkje det var ein til som ville ha meg til fadder," skrøna reven.
      Bjørnen spurde kva det andre gudbarnet skulle heite.
      "Midtveges" sa reven.
      Ei stund etter banka det att; reven var ute med same fanteferdene.
      "Det kakkar på," sa bjørnen. "Ta med ein lefsebit og gå ut."
      Så tok reven ein lefsebit og gjekk inn på stabburet att. Då sleikte han smørtønna tom. Då reven kom inn att, spurde bjørnen kva det tredje barnet skulle heite.
      "Tomt og reint," sa reven.
      Omsider hadde bjørnen gjort frå seg med å bake og reven med å steikje. "No skal det smake med ein smørbete etter alt strevet," sa bjørnen og skulle til å ta seg ein smørklatt. Då var kagga både tom og sleikt. Bjørnen forstod at reven hadde narra han. Han slo labben i pelsen på Mikkel i det han smatt inn under ei bjørkerot.
      "Slepp bjørkerot og ta revefot," ropte reven.
      Bjørnen blei nøydd til å overvege om han heldt i rot og ikkje rev, og tenkte så hardt at han sleppte taket.
      ♦ Det bergar jamt ikkje at ein kjem til kort.

OPP NOTAR  



Bønhøyring

EI AV konene i eit misjonslag hadde mor si på kvileheimen etter hjerneslag, plassert mot sør. Kona fortalde at ho hadde bedt Storemannen om at han laut spare på solskinet mens mora blei liggjande der. "Og eg har blitt bønhøyrt," sa ho glad.
      Ei gardkone som tykte dei trengde godvêr, høyrde på henne med aukande skepsis. Til slutt måtte ho bøye seg bort til ho som sat nærast med: "Kunne ho ikkje heller be om ei persienne?"

OPP NOTAR  



Ho myntmeister

DET VAR ein sjømann som hadde vore og sigla ei tid. Han hadde hatt så god lykke at han åtte både gard og fartøy og var ein rik mann.
      Så var det ein gong han kom siglande langveges ifrå med ein stor last. Då kom det på han eit overhendig uver, og han blei så ille ute at han såg ikkje korleis han skulle kunne berge seg. Då lova han at han skulle gjere ein fattig rik om han berre kom vel i hamn. Han hadde ikkje før tenkt det, før veret spakna. Mannen berga både folk og last og kom seg vel fram. Det var ein kjøpstad som han skulle til. Der hadde han mye å utrette og mange ærend. Han kom til å bli der lenge.
      Då kom han i hug lovnaden sin og gav ut gåver til mange fattige. Då dette spurdest, kom mange fleire til han. Mannen tok vel imot dei og gav gåver til alle saman.
      Ei ung jente kom også til han og bad om ei gåve, og den jenta la han merke til framfor hine, for han tykte ho såg så kjekk og vettig ut at han gjerne ville høre kva slekt ho kom frå. Han fekk vite at ho var dotter av ei enkje som hadde lidd mye motgang og hadde ikkje til å hjelpa seg med. Då sende han store gåver til enkja og bad dottera komme att ein annan gong. Då ho så kom, så spurde han vel etter alle ting om mora hennar og korleis dei hadde det. Alt som jenta fortalde, tykte han var så vettig og vel at han hadde aldri venta slikt av ein ungdom som hadde vekst fram i hard fattigdom.
      Mannen sende så ei gåve med henne og bad henne komme att ein annan gong, for han tykte at dess meir han tala med henne, dess berre likte han henne. Sia spurde han andre kjende folk i byen, og dei svara alle det same, at det var ein snill ungdom. Nei, dei visste ikkje noe vondt å seie verken om mora eller dottera. Og då jenta kom att til han, så tala han lenge med henne, og sistpå spurde han om ho ville ha han.
      Då blei ho mye fåmælt og bad han om ikkje å tale om slike ting, det kunne ikkje vere alvoret hans, det var for mye skilnad på hans stand og hennar, og så var dei for lite kjende med kvarandre til å tenkje på noe slikt.
      Sia gjekk han til mor hennar og bad om å få gifte seg med dottera hennar, og fortalde om den lovnaden som han hadde gjort i nauda og sa at no kunne han oppfylle den lovnaden.
      No kom mange til å tale saman og rådslå med skipperen om tilbodet, somme rådde til og somme rådde frå det. Men enden på det blei at skipperen fekk jenta, og då dei var gifte, flytte ho med han til ein ven gard han hadde kjøpt til dei. Der busette dei seg og levde godt og vel.

No budde det ein kjøpmann i grenda dei hadde komme til, og han blei skipperen snart godt kjend med. Dei gjekk ofte til kvarandre og heldt lag som andre kjenningar.
      Men den kjøpmannen var ein farleg mann å ha med å gjøre. Det er visst.
      Ein gong då skipperen var budd til å fare ut på ei lang reise, var kjøpmannen hos han og sat og snakka både om likt og ulikt. Då sa han blant anna at det var vågsamt for skipperen å vere så lenge borte og la kona vere heime, han kunne ikkje vita kor tru ho ville vere, og det skulle vore moro om noen kunne lokke henne ifrå han og ha eit eller anna merke på vennskapen hennar å syne skipperen når han kom heim att. Og aller sløgast skulle det vere om ein fekk henne til å gi frå seg den gullkjeda som skipperen hadde gitt henne då dei batt seg til kvarandre.
      Men skipperen ingen gjæve karar kunne bry seg med noe slikt.
      "Skal vi vedde om det?" sa kjøpmannen.
      "Det kan vi gjerne," sa skipperen. Kjøpmannen sa han ville vedde om garden sin, og skipperen sette sin gard imot, og såleis var veddemålet gjort. Men kona til skipperen visste ikkje noe om kva dei hadde hatt føre seg, dei to karane.
      Når då skipperen var faren, gjekk kjøpmannen og hørte inn til kona hans både tidt og jamt, og sia tok han til å mase om ei gullkjede som han visste ho skulle ha. Han ville kjøpe det halsgullet om det var aldri så dyrt. Men det fekk han ikkje. Når han ikkje fekk kjøpe det, ville han berre låne det så smeden kunne få mål av det til å lage eit anna etter det.
      Men det nytta ikkje, for kona var så redd om halsgullet sitt at ho hadde det på seg både seint og tidlig og ville aldri sleppe det av halsen.
      Då kjøpmannen no let til å ha freista nok med det gode, så tok han til å klemme med det vonde, og skulle skremme henne og truge kjeda ifrå henne. Men det var også fåfengt. Ho var ikkje den som let seg skremme så lett, og så laut han finne på ei anna råd.
      Det budde ei fantejente hos skipperkona, henne tala han vel med og baud henne store pengar om ho ville ta kjeda av kona mens ho sov, og la han få henne. Fantejenta stod imot lenge og ville ikkje, men sistpå muta han henne så dugelig at ho stal halsgullet for han likevel. Då var han nøgd.
      Når så skipperen kom heim att, rodde kjøpmannen ut og tok imot han. Då skipperen spurde etter kona si, tok han berre opp gullkjeda og synte han. Då kjende skipperen seg gjort til narr. Han blei fælslig oppøst og sinna, så mye at han verka frå sans og samling og ikkje visste klart kva han gjorde. Han ropa til seg to mann og bad dei fare i land og drepe kona og komme att med ei flaske varmt blod til prov på at dei hadde gjort det som dei var bedt.
      Mennene torde ikkje anna enn fare i land, men dei hadde ikkje hjerte til å gjøre det som dei var sett til. Så fann dei på å gå opp i fjøset og ta eit lam og drepe det, og så tok dei blodet på ei flaske og fór tilbake med det til skipperen. Då let han skipet sigle ut av hamna, sette til havs og siglde sin veg.
      Men det gjekk ikkje meir så lykkeleg med siglinga hans som det hadde gjort før. Det var eit lite bel etter at han hadde lagt ut på ei lang reise og hadde komme inn i Middelhavet, då kom det på han ein ubergeleg storm. Han miste både folk og føring og kom på land som ein nesten naken mann. Sia laut han tigge seg fram heilt til han kom til ein herremann som ville ha seg ein hønsegjetar. Der tok han teneste.

No er det å fortelje at kona hans sat heime og venta på han og ikkje visste noe slag om kva som hadde gått føre seg, like til kjøpmannen kom og fortalde at han skulle ha garden hennar og alt som hørte til. Ho hadde ikkje noe anna å gjøre enn å dra seg derifrå det fortaste ho vann.
      Då ho forlot garden, tok ho vegen sør gjennom landet, og der kledde ho seg om og tok på seg mannsklede. Herifrå blei det sagt ho var ungkar som reiste rundt og søkte teneste. Ho kom til ein myntmeister langt sør i landa. Der fekk ho sveineteneste og var der eit bel. Men ho hadde hug til å fare lenger og prøve lykka andre stader. Sia reiste ho så langt at ho kom til ein stad sør med Middelhavet. Der kom ho til ein greve som stod for mynten til kongen i det landet, fekk embete hos han og blei myntmeister av di ho hadde lært handverket som hørte til.
      No lyt vi kalle henne meisteren, for alle tok henne for mann, ingen visste ho var kvinne.
      Når så myntmeisteren blei kjend med folket der i landet, fekk ho høre at der var ein hønsegjetar som hadde komme langt nordafrå, han hadde vore sjømann og lide skipbrot i havet. Denne gjetaren ville ho endeleg tale med, og fekk han til seg og spurde vel etter korleis han hadde det. Men gjetaren var så underlig og tagal at meisteren ikkje fekk vite noe vesentlig å rette seg etter. Likevel ville ikkje meisteren sleppe han frå seg, og sistpå fekk ho det laga det slik at ho fekk mannen til tenar eller dreng.
      Den nye tenaren var hos henne både heime og borte. Han var så snill og viljug og vyrk for meisteren at det var ei glede å sjå. Men så snart meisteren spurde etter kva han hadde gjort og vore ute for før han kom til henne så blei han tagal og bad om å få sleppe det, og det var som om han var både redd og skjemd.
      No blei meisteren verande der noen år og stod seg godt og fekk store løner. Men sia tok ho til å lengte til heimbygda, og så sa ho frå seg embetet sitt og reiste, og tok tenaren med seg.
      Då reiste ho som ein herremann og blei vel motteken alle stader. Sistpå kom ho til fødelandet sitt.

Dei reiste til grenda dei hadde budd i saman. Her gjekk ho inn til kjøpmannen som hadde svindla dei og spurde med grovt, tilgjort mål om ho kunne få husvære noen dagar.
      Kjøpmannen var då så blid å sjå til, for det var rike folk som kom og æra han ved å bu hos han, og han trudde han kom til å få mange pengar ved å huse dei.
      "Veit du ko du er kommen no?" sa meisteren til tenaren sin.
      Han let som han ikkje var kjend, men var så still og sturen som han venta ulykke. Då sa meisteren at ho ville ha kjøpmannen inn, og han skulle fortelje om alt som hadde hendt i landet. Kjøpmannen kom og sette seg til å fortelje om både eitt og anna, og til sist eitkvart om seg sjølv også. Det tykte meisteren var det morosamaste, og bad han fortelje meir.
      "Ein gong gjorde eg ei prette eg liker. Ein skipper budde her på garden. Han hadde kjøpt han og sett han vel i stand. Eg hadde mye gaman med han, og ein gong fekk eg han til å vedde mot at eg skulle få kjerringa hans til å gi meg ein gullsnor ho bar på halsen. Så fekk eg lokka ei fantejente til å stele gullet ein gong mannen var borte. Når han kom heim, gjekk eg til han og synte han gullet. Då trudde han at eg hadde fått det i elskargåve, og skapte seg reint galen og sende noen av karane av garde for å drepe kona si. Dei mennene laug for han så han trudde dei hadde gjort det han bad dei om. Dermed reiste han vekk og kom ikkje att. Då tok eg garden hans, slik veddemålet gav lov til og jaga kona vekk. Sia har eg ikkje høyrt noe verken om henne eller han."
      "Det var det sløgaste eg har hørt," sa meisteren. "Om eg berre at eg hadde den forteljinga oppskriven. For det var ein rik herremann som bad meg spørje opp noen fråsegner til gaman, og han er så kjær for slike soger at han gjev store pengar for dei. Dess sløgare og fulare dei er, dess berre likar han dei."
      Og kjøpmannen gjekk vekk og sette seg til å skrive det han var kar om, og meisteren og tenaren hans sat att aleine saman.
      "Veit du no kor du er kommen? " sa meisteren.
      Då sa tenaren at han kunne ikkje løyne at han var skipperen som kjøpmannen hadde tala om.
      "Veit du kven eg er då?" sa meisteren.
      Tenaren sa: "Eg har då mine mistankar. Men er du den eg tenkjer, har eg gjort deg så stor urett og mye vondt at det aldri kan tilgjevast godt. Eg er ikkje verd noe anna enn den verste hemn, tenkjer eg."
      "Slutt å sutre," sa meisteren, "no er det nesten over med hemnen og harmen. No lyt vi gjøre noe tess og sterkt saman imot kjøpmannen som narra deg."
      Så sende dei eit klagemål til riksrådet og la kjøpmannen sitt brev inni, for då hadde han skrive forteljinga om meisterstykket sitt og skrive namn og bustad under. Korleis det gjekk med løna som han venta seg, har eg ikkje hørt om, han kom vel i mørkestova (fengsel).
      Men skipperen og kona hans fekk att garden sin og stod seg godt og levde så vel saman at dei visste ikkje kor snille dei skulle vere mot kvarandre.

OPP NOTAR  



Oskeladden og trauet som blei att

DET VAR ein gong ein rik mann som hadde tre søner. Dei heitte Nils, Mads og Oskeladden.
      Då faren døydde, tok dei to eldste heile arven og reiste sin veg. Det var ikkje att anna til Oskeladden enn eit gammalt trau og ei kjette.
      Oskeladden gjekk og sturde og hadde det fælt av di brørne hadde reist med heile arven. Han hadde ingen ting å leve av, så han såg seg inga anna råd enn å ta ut og reise. "Ta meg med," sa kjetta. Ja, det gjorde han, og trauet tok han og under armen. Det såg ikkje så godt ut for han. Ikkje hadde han mat, og ikkje hadde han skor. Han hadde fælt lite klede, og visste ikkje kva veg han skulle ta ein gong. Men kjetta gjekk føre, og han fylgde etter.
      Dei kom til ei lita elv. "Sett trauet på vatnet og deg sjølv oppi, ta meg i rumpa, og så sym eg over med deg," sa kjetta. Han gjorde som ho hadde sagt. Ein-to-tre - så var dei over den vesle elva.
      Då dei kom til lands, sa kjetta: "No kan du sette att trauet ditt her." Det gjorde han. Så kom dei inn i ein nifst stor skog. Om kvelden kom dei til ein heller. Den låg under eit høgt berg. Der ville dei slå seg til for natta.
      "Gjør nå opp eld," sa kjetta, "så skal eg av stad og sjå om eg kan finne noe å ete til kvelds."
      Oskeladden hadde med seg ein fiks lighter, så det var ikkje så lenge før han fekk opp eld. Om eit lite bel kom kjetta ridande på ein hare. Ho heldt framlabbane for augene på haren, så han såg ingen ting og sprang like mot berget og slo seg i hel. Så flådde Oskeladden haren og steikte han. Dei fekk ete seg gode og mette begge to.
      Om morgonen sa kjetta til Oskeladden: "Nå lyt du vere her eit lite bel til eg kjem att." Ja, det skulle han.
      Fram på dagen kom ho att med ein pose med fine nye klede og eit par støvlar og sa til Oskeladden: "Ta på deg desse kleda og støvlane."
      "Kvar har du fått tak i dette?" sa Oskeladden. Jo, ho hadde vore i den store kongsgarden ein tur og lånt dei. Den låg ikkje så langt ifrå. Ho hadde sagt at han var på veg og ville fri til dotter til kongen, men hadde vore ute for vanhell og no sat utan hestar langs vegen. Så torde han nesten ikkje kome fram til folk slik som han såg ut.
      Då Oskeladden hadde teke på seg dei nye kleda, la han saman dei gamle og hengde dei opp i ei fure. Så tok dei i veg att. Kjetta føre og Oskeladden etter. Om ei stund kom dei til kongsgardcn. Kongen tok vel imot Oskeladden og bad han inn i ein stor sal og bad tenarar finne fram mat til han.
      Straks etter dei var komne inn, tok det til å regne og blåse så fælt. Då sa Oskeladden til kjetta: "Nå kan du tru kleda i trauet i fura blir dyvåte ..."
      "Hysj-," sa kjetta, "du må ikkje tale om dei her."
      Kongen spurde kva det var han sa. Oskeladden visste ikkje riktig kva han torde svare, men kjetta sa: "Å, han tala berre om ein slags båt han eig og har slik uro og ank for. Det spørs korleis det går skuta i dette fæle veret."
      "Ja så, du har båt også?" sa kongen til Oskeladden.
      "Den er heller liten, den," sa Oskeladden. Han tenkte på knøtrauet, veit du.
      Oskeladden blei i kongsgarden, og det var ikkje så lenge før han våga seg til å fri til prinsessa, og han fekk henne.
      Då bryllaupet hadde vore, sa kjetta til Oskeladden at han laut ta og hogge hovudet av henne.
      "Nei, korleis skulle eg kunne det, du som har hjelpt meg så mykje?" sa Oskeladden.
      "Jo, gjør det," sa kjetta. Ja, når ho bad han så innstendig om det, så var det vel ikkje anna råd. Så gjorde han det.
      Men med det same hovudet datt av, miste ho trollhamen og blei til ei fin ung jente. Ho var ei kongsdotter som hadde blitt forgjord og fått katteham. Far og mor hennar hadde døydd av sorg over at ho blei borte og ikkje kom att. Og nå ville ho helst vere her dersom ho fekk det. Jo, det var ingen ting i vegen for det.
      Det var ein prins og der i kongsgården, og han tykte så gildt om denne nye prinsessa at han gifta seg med henne. Så levde dei godt i kongsgarden, alle saman. Er dei ikkje farne, så lever dei altså ennå.

OPP NOTAR  



Oskeladden og dei gode hjelparane

EIN MANN hadde tre søner og ingen ting å fø dei med. Så sa han ein dag:
      "No er de vaksne, no skal de finne dykk arbeid som tel, kvar og ein."
      Så kom det for øyrene deira at ei kongsdotter hadde blitt teken av ein stor drake som heldt til i eit fjell. Kongen hadde lova kongsdottera og halve riket til den som greidde å berge henne. Slikt arbeid kunne dei tenkje seg, alle tre. Det verka høvelig.
      Men enda om Oskeladden hadde sagt han ville bli med, i lag med Nils og Mads, så brekte og nekta dei hine og sa at han passa betre til å sitje i oska og klore.
      Dei to eldste fekk då noen matbetar i matboksene sine og drog i veg. Oskeladden sa om og om att at han ville reise, han også.
      "Nei," sa far og mor, "du har ikkje rett grep på slikt - enno, iallfall." Dei ville han vel.
      Det blei likevel til at han tok ut, Oskeladden òg, og litt mat fekk han med seg.
      Som han kom frametter vegen, sat det ei gammal kone på ei tuve. Han gav seg i skravl med henne, og fortalde om kva han var ute på. Så tok han fram matboksa si og tok til å maule og ete.
      Kona spurde om ho kunne få smake eitkvart. Han hadde ikkje mye, men fekk vel dele med henne, sa han.
      "Eg har ikkje anna å gi deg enn eit eple," sa kona, "men det er slik laga at om ein tygg på ein bit av det, blir ein overhendig sterk. Men du må ikkje ete opp alt på ein gong, berre ei tugge av og til." Så sa ho det òg, at han skulle reise til ein gammal bror ho hadde. Han budde langt, langt unna, og han skulle fortelje han kva han skulle gjøre.
      Dette gjorde Oskeladden, og kom fram til den gamle mannen. Han sat på ei tuve, han òg.
      Så sa guten at han hadde tala med den gamle kona.
      "Eg er bror hennar, eg," sa mannen.
      Jo, guten visste då det.
      "Eg har bodord til deg om at du skal rettleie meg," sa han.
      "Har du ørlite mat? " ville gamlingen vite.
      "Mja, noen bitar har eg," sa guten, "det er ikkje meir, men vi skal dele så godt vi kan," sa han.
      Så sette dei seg til å ete opp det som var att i matboksa.
      "No kan du leggje deg til å sove, så skal eg byggje eit fartøy til deg," sa mannen.
      I svevne høyrde Oskeladden saging og sjau og banking og klinking, og då han vakna, stod skipet fullt ferdig.
      "Denne farkosten er slik laga at du kan sigle både på land og sjø," sa mannen, "du kan trengje mannskap òg, og eg trur det snart vil ordne seg."
      Så gjekk guten om bord, og skipet tok til sigle på land. Om litt fekk han auge på ein mann som stod på éin fot. Så ropa guten på han, og spurde korfor han stod slik.
      "Eg tek sju mil i steget," sa mannen, "og skulle eg stå på begge, kom eg til springe til verdas ende, og det bryr eg meg ikkje om."
      "Vil du vere med?" spurde Oskeladden.
      "Å ja, eg har ikkje noe å forsømme," sa mannen.
      No reiste dei langt og lenger enn langt. Så oppdaga dei ein mann som stod med hendene for augene. Oskeladden ropa til han, og spurde kva for kar han var, og korfor han stod slik.
      "Jo, eg har så sterkt syn at både berg og dalar klovnar når eg tek hendene frå augene," sa mannen.
      Oskeladden spurde om han ville vere med på skipet. Jo, han blei med han òg.
      Så fekk dei sjå på ein mann som kom frametter vegen, han krøka seg så fælt i hop. Oskeladden spurde kva som mangla, om han hadde verk i magen.
      "Nei, det er ikkje det," sa han. "Rettar eg meg opp, blir eg så fælande stor; men krøkjer eg meg i hop, kan eg gjøre meg så liten eg vil."
      Oskeladden tenkte det ville ikkje vere gale å få han med om bord. Jo, mannen hadde ikkje anna å gjøre, sa han.
      Så reiste dei langt og lenger enn langt. Om ei ri la dei merke til ein mann som låg framgruve mot ei hole.
      "Kva ligg du der for? " spurde Oskeladden.
      "Jo, eg er så usløkkjeleg fæl til drikke at eg kunne drikke opp alt eg kjem over, om det så var sjøen som ligg rundt jorda," sa han.
      Om han ville vere med? spurde Oskeladden. Å jo, han hadde ikkje noe å forlise, meinte mannen.
      Så drog dei lenger, og så kom dei til slottet. Rundt slottsmuren låg det ei djup vassgrav, og no visste ikkje Oskeladden kor han skulle stelle seg.
      "Vatn skal vi snart vita råd med," sa stordrikkaren og slukte det alt i ein sup.
      Men guten kom likevel ingen veg, han, for vassgrava var fælt djup, ho verka bra botnlaus.
      "Sett deg på ryggen min," sa einføtingen.
      Guten så gjorde, og einføtingen hoppa over med han.
      Men då guten skulle opne porten, greidde han det ikkje, for porten var så stor og tung. Då tok guten ein bit av eplet, og då blei han i stand til å opne og la att porten så lett som berre det.
      Innafor porten låg eit dyr, og guten tenkte det var ikkje greitt å komme framom. Så lista han seg bortåt, og då skjøna han at anten var dyret daudt eller så sov det. Dermed smatt han framom og gjekk inn i slottet. Han brukte både augene og øyra, men merkte ikkje teikn til liv.
      Så opna han døra til eit rom, og då tykte han einkvan jamra og klaga. Han gjekk inn i eit rom til, og då høyrde han at einkvan brumma og snorka. Så gløtte på døra til enda eit rom. Dermed fekk han auge på eit uhyre som låg og sov, men noen kongsdotter såg han ikkje.
      No våga ikkje Oskeladden gå lenger, han drog seg attende til karane sine og tala om kva dei ville rå han til.
      "Eg skal prøve om eg kan finne kongsdottera," sa han som kunne gjøre seg liten.
      Dermed strauk han inn og fór og gløtta og kika alle stader. Gjennom eit nøkkelhol kom han til å sjå henne, ho sat i eit rom og sydde. Så gjorde han seg liten og kraup inn gjennom nøkkelholet, og då han var kommen inn gjorde han seg stor att.
      Kongsdottera blei mye forbina, og spurde korleis han hadde komme inn i slottet. Han laut fortelja det. Så spurde ho om han hadde noen med seg.
      "Eg har noen kompisar med meg," sa han.
      "Kven då?"
      Han fortalde om skipet og nemnde Oskeladden, at han var om bord og styrte fartøyet. Ho skulle likt godt å sjå den kroppen, sa ho.
      Så drog mannen attende og fortalde Oskeladden alt i hop. Han nemnde også at det var ikkje mogelig å komme inn til kongsdottera, for ein laut gjennom sju låste dører. Så spurde Oskeladden om noen kunne hjelpe han.
      "Eg skal greie med døra," sa han som hadde så sterke auge. Dermed drog han i veg. Som han gjekk i ein gang der inne, råka han på ein bjørn. Då letta den sterksynte på eine augneloket. Dermed klovna bjørnen.
      Så kom han inn i rommet der trollet var. Det sprang opp og ville rive karen i filler. Då letta den sterksynte på eine augneloket, og dermed flaug trollet i hundre delar. Det var ein god hjelpar!
      Han drog no frå rom til rom og skulle finne kongsdottera. I ein lang gang framfor døra hennar stod det eit veldig svært troll. Då letta den sterksynte på eine augneloket og trollet blei til ingenting. Det var god hjelpar, som sagt!
      Så blunka han med eine auget på døra til kongsdottera, og dermed gjekk døra opp. Det var ikkje fritt for at kongsdottera blei storøygd då ein fremmend mann kom inn til henne. Men han tala høvelig for seg, og sa at Oskeladden og han var kompisar. Det var bra for Oskeladden.
      Jenta blei no full av hang til å tale med Oskeladden. Og den sterkøygde karen meinte det skulle gå. Så gjekk han til Oskeladden og bad han følgje med. Og no var det ikkje vanskelig for han, han som hadde slike likande hjelparar. Kongsdottera blei forelska i Oskeladden på flekken, og sa at kunne han hjelpa henne ifrå trollslottet, ville ho ha han.
      "Eg klarer ikkje dette aleine; det blir visst for vanskelig for meg. Men håper at han med dei sterke augene vil hjelpe meg."
      Så gjekk den sterkøygde ut på tunet og sette augene på slottet. Då gjekk det opp i luft, men kongsdottera sat att på ein stol, heil og ubrend.
      Oskeladden tok henne med og siglde attende til kongsgarden. Der feira dei bryllaup både vel og lenge. Osmond blei sia kong Oskeladden, og levde med mye trivnad -

OPP NOTAR  



Oskeladden som fekk kongsdottera til å le

Eventyrlærdom DET VAR ein gong ein konge som hadde ei dotter, og ho var så ven at ho var namngjeten både vidt og breitt. Men ho var så alvorlig av seg at ho aldri kunne le. Og så var ho så stor på det at ho sa nei til alle som kom og fridde til henne, og ikkje ville ha noen om dei var aldri så gilde, anten det var kongesøner eller herremenn.
      Kongen var lei av dette for lenge sia, og syntest at ho kunne gifte seg, ho som dei andre. Ho hadde ikkje noe å vente etter, ho var gammal nok, og rikare blei ho ikkje heller, for halve riket skulle ho ha; det var morsarven hennar.
      Så let han lyse opp på bakeribakken både fort og snart at den som kunne få dottera hans til å le, skulle få henne og halve kongeriket. Men var det noen som prøvde seg og ikkje kunne få henne til, skulle dei skjere tre raude reimar av ryggen hans og strø salt i.
      Det blei mange såre ryggar i det landet. Det kom friarar farande frå sør og nord og aust og vest og trudde det var inga sak å få ei gretten kongsdotter til å le. Både hyggelige og merkelige, artige og påfallande karar kom. Men alle dei apefantane [A] det var, og alle dei apekunstane dei gjorde, så var kongsdottera like stø og alvorlig, ho.
      Tett ved kongsgarden budde det ein mann som hadde tre søner. Dei heitte Gustav, Hans og Osmund, som blei kalla Oskeladden. Dei fekk også høre at kongen hadde kunngjort at den som kunne få kongsdottera til å le, skulle få henne og halve kongeriket.
      Den eldste ville i veg først og strauk av garde. Då han kom til kongsgarden, sa han til kongen at han ville nok prøve å få kongsdottera til å le.
      "Ja, det er bra nok," sa kongen, "men det kan visst lite nytte. Det har vore så mange her og prøvd seg, men dotter mi er så alvorlig at det ikkje nyttar. Eg vil nødig at fleire skal komme i ulykke."
      Men Gustav meinte det skulle nok nytte. Det kunne ikkje vere så vanskelig å få ei kongsdotter til å le for han, for dei hadde ledd så mange gongar av han då han var soldat og ekserserte under Nils fløymann. - Så la han ut på tunet utafor glaset til kongsdottera og tok til å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjelpte ikkje. Kongsdottera var like stø og alvorlig. Så tok dei han og skar tre breie, raude reimar av ryggen hans og sende han heim att.
      Då han hadde komme heim, ville den andre sonen, Petter, i veg. Han var skolemeister og rett underlig å sjå til. Det eine beinet var kortare enn det andre, og mye også. Når han sto på det eine, var han liten som ein gutunge, men reiste han seg på det lange beinet sitt, blei han stor som eit troll. Og til å leggje ut var han rett flink.
      Ja, han drog til kongsgarden og sa han ville prøve å få kongsdottera til å le. Det var ikkje så reint usannsynlig, meinte kongen; "men Gud trøste deg, får du henne ikkje til, skjer vi breiare for kvar som prøver seg."
      Skolemeisteren strauk ut på tunet. Der stilte han seg opp utafor glaset til kongsdottera og røla og messa etter sju bakarar, og leste og song etter sju klokkarar som hadde vore i bygda der. Kongen lo så han måtte halde seg i svalstolpen [B], og kongsdottera ville til å dra på smilen, ho og, men så blei ho like stø og alvorlig att. Så gjekk det ikkje betre med Petter skolemeister enn det hadde gått med Gustav soldat - for Gustav og Petter heitte dei, må vite. - Dei tok han og skar tre raude reimar av ryggen hans og strødde salt i, og så sende dei han heim att.
      Så ville den yngste i veg, det var Oskeladden. Men brørne lo og gjønte av han og viste han dei såre ryggene sine, og faren ville ikkje gi han lov, for han sa det kunne ikkje nytte for han som ikkje hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han sat berre i peisen og grov i oska og spikka tyristikker [C]. Men Oskeladden gav seg ikkje, han gnåla og gnog så lenge til dei blei lei av maset hans, og til sist fekk han lov til å gå til kongsgarden og prøve lykka.
      Då han kom til kongsgarden, sa han ikkje at han ville få kongsdottera til å le, men han bad om å få teneste der. Nei, dei hadde ikkje noe arbeid han kunne gjøre, men Oskeladden gav seg ikkje for det. Dei kunne ha bruk for ein til å bere ved og vatn til kokkejenta på slik ein storgard, sa han. Ja, det syntest kongen ikkje var så ille, han var vel lei av gnålet, han også. Så blei det til at Oskeladden fekk lov å vere der og bere ved og vatn til kokkejenta.
      Ein dag han skulle hente vatn i bekken, fekk han sjå ein stor fisk som sto under ei gammal fururot som vatnet hadde skore jorda unna. Han sette bytta si sakte under fisken. Men då han skulle gå heim til kongsgarden, møtte han ei gammal kone som leidde ein gullgås.
      "God dag, bestemor!" sa Oskeladden. "For ein ven fugl du har; og så gilde fjør då! Det lyser av dei lang veg; - hadde ein slike fjør, kunne ein sleppe å spikke tyristikker," sa han.
      Kona syntest vel så godt om fisken han hadde i bytta si. Ho sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa. Den var slik at når noen rørte ved den, blei han hengande fast berre ein sa: "Vil du vere med så heng på."
      Det byttet ville Oskeladden gjerne gjøre. "Fugl er vel så bra som fisk," sa han med seg sjølv.
      "Er den slik som du seier, kan eg gjerne bruke den til fiskekrok," sa han til kona, og var vel nøgd med gåsa.
      Han hadde ikkje gått langt, før han møtte ei gammal kone. Då ho såg den fine gullgåsa, måtte ho bort og kramse på den. Ho gjorde seg så søt og lekker, og så bad ho Oskeladden om ho fekk lov til å klappe den pene gullgåsa hans.
      "La gå," sa Oskeladden; "men du får ikkje nappe fjøra av henne!"
      I det same ho klappa på fuglen, sa han: "Vil du vere med så heng på! " Kona sleit og reiv, men ho måtte henge med anten ho ville eller ikkje, og Oskeladden gjekk vidare som om han var aleine med gullgåsa. Då han hadde gått eit stykke til, trefte han ein mann som hadde noe usnakka med kona for eit puss ho hadde gjort han. Då han såg at ho stridde så hardt for å bli fri og skjønna ho hang så vel fast, syntest han at han trygt kunne gi henne ein dult til takk for sist. Så spente han til kona med eine foten.
      "Vil du vere med så heng på!" sa Oskeladden, og mannen måtte følgje med og hinke på eitt bein, anten han ville eller ikkje, og når han reiv og sleit og ville laus, var det enda verre, for då var han ferdig til å dette baklengs rett som det var.
      No gjekk dei eit godt stykke til dei kom bort imot kongsgarden. Der møtte dei smeden til kongen; han skulle til smia og hadde ei stor smietong i neven. Denne smeden var ein speloppmakar som støtt var full av leven og fantestrekar. Då han såg dette følgjet komme hoppande og hinkande, lo han først så han sto tvekrokete [D], men så sa han:
      "Det er nok ein ny gåseflokk kongsdottera skal ha, det. Skal tru kven som er gasse og kven som er gås av dei? Det må vel vere gassen som ruggar i førevegen. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!" lokka han og kasta med handa som om han strødde korn for gjæsene.
      Men flokken stansa ikkje - kona og mannen såg berre arge på smeden for det at han gjorde narr av dei. Så sa smeden: "Det skulle vere artig [E] å halde heile gåseflokken, så mange dei er;" for han var ein sterk mann. Så tok han tak med smietonga bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skreik og arga seg, men Oskeladden sa:
      "Vil du vere med så heng på! "
      Så måtte smeden også med. Han krumma nok ryggen, tok spenntak i bakken og ville laus, men det hjelpte ikkje. Han sat så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet [F] i smia. Og anten han ville eller ikkje, måtte han danse med.
      Då dei kom fram mot kongsgarden, fór gardshunden imot dei og gjødde som det var ulv eller kjeltring, og då kongsdottera skulle sjå ut gjennom glaset kva som var på ferde, og fekk sjå dette fantefølgjet, sette ho i å le.
      Men Oskeladden, var ikkje nøgd med det. "Vent litt, ho skal nok få latterdøra betre opp!" sa han. Dermed gjorde han ei vending bakom kongsgarden med følgjet sit.
      Då dei kom forbi kjøkkenet, sto døra oppe, og kokka heldt på å stampe grauten. Men då ho fekk sjå Oskeladden og flokken, kom ho farande ut i døra med tvaren [G] i den eine handa og kokkesleiva full med rykande graut i den andre og lo så ho rista. Då ho fekk sjå at smeden var med, slo ho seg på låret og sette i å storle. Og då ho hadde ledd ut, syntest også ho at gullgåsa var så fin at ho måtte bort og klappe den.
      "Oskeladden, Oskeladden!" skreik ho og kom springande etter med grautsleiva i neven, "får eg lov å klappe den vene fuglen du har?"
      "La henne heller klappe meg!" sa smeden.
      Då kokka hørte det, blei ho sint. "Kva er det du seier!" skreik ho og slo til smeden med grautsleiva.
      "Vil du vere med så heng på!" sa Oskeladden. Så sat ho fast, ho også, og alt ho skjente og alt ho sleit og reiv, og så vill ho var, så måtte ho hinke med.
      Då dei kom utafor glaset til kongsdottera, sto ho og venta på dei. Då ho såg dei hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo ho opp heile latterdøra og lo så kongen måtte stø henne.
      Så fekk Oskeladden kongsdottera og halve kongeriket, og bryllaup heldt dei så det både hørtest og spurdest.

Noen ord

  1. Apefant: hasardiøs komikar -
  2. Sval: gang, utbygg på sida av el. rundt (eldre) hus.
  3. Tyri: daud furuved som inneheld mye harpiks og tjørestoff og derfor brenn lett.
  4. Tvikrokete: Sterkt framoverbøygd.
  5. Artig: snodig, morosamt, uvanlig, hyggelig, rart, interessant.
  6. Ste: Ambolt.
  7. Tvare: liten bor; noe forvridd, til dømes eit (tørka) tre; ein pinne.
OPP NOTAR  


BØLGJE

Litteratur  
     
OPP SETT ARKIVSEKSJON VIDARE


   BRUK. Brukargaiden femner over forkortingar, bøker ordna etter forfattarar og bokstavkodar, ordbøker, design og navigering på nettstaden, søkjeråd, og tilvisingar. [LENKJE]
   ANSVAR UT (ansvarsfråskriving) til gagn for oss: [LENKJE]
   © 2001–2007, Tormod Kinnes. [E-POST]