Norsk del, Gullvekta
Fra Veien til vitenskap
Seksjon › 12 Sett Søk Førre Neste

Finn ordbøker

Reservasjonar Innhald  

Om tysk i Norge

Erling Vaagland

JAFAR JAFARNEJAD: Når og hvordan ble du interessert i faget tysk?

Erling Vaagland: La meg aller først nevne at første gang jeg hørte tysk var hjemme under krigen. Jeg vokste opp på en bondegård ved kysten, på øya Edøy ved Smøla, nord for Kristiansund. Sommeren 1941 kom tyske soldater dit for å bygge en forlegning, et kystbatteri for å kontrollere Edøyfjorden (Trondheimsleia). Før tyskerne fikk bygd egne barakker, rekvirerte de hus hos private for å bo i. Siden vi hadde relativt store hus på gården hjemme hos oss, ble halvparten av vårt våningshus rekvirert. Den sommeren, som 5-åring, lærte jeg mine første tyske gloser.

Men interessen for faget, som du spurte om, kom først senere, mens jeg gikk på realskolen. Der var tysk og matematikk de to fagene jeg likte aller best, antakelig fordi jeg har en hang til regler og regelmessighet. Siden ble det etter hvert mer og mer tysk, tysk hovedfag og deretter vitenskapelig stilling ved universitetet.

JJ: Du er i dag ansatt ved Germanistisk institutt her på Dragvoll. Hvorfor heter det for øvrig germanistisk og ikke germansk?

EV: Germansk er betegnelsen på en språkgruppe - en språkgren - innenfor den indoeuropeiske språkfamilie. Moderne språk som de skandinaviske (inkludert islandsk), tysk, nederlandsk og til og med engelsk hører med til den germanske språkgruppe.

Germanistisk eller germanistikk er betegnelsen på en vitenskapsgren, nemlig den som beskjeftiger seg med tysk (og nederlandsk) språk og litteratur.

JJ: Og hva med ordet tysk, hva betyr det?

EV: Tysk (diutisc som det het på gammelhøytysk) betyr folkelig/folkespråk, i motsetning til det latinske språk.

JJ: Tysk, norsk og engelsk er altså alle germanske språk. Står språkene norsk og tysk nærmere hverandre enn norsk og engelsk?

EV: Ja. Både norsk og tysk er "renere" germanske språk enn engelsk. En stor del av det engelske vokabularet er i dag av latinsk/romansk opprinnelse, mens strukturen fremdeles er germansk. Både når det gjelder vokabular og fonetikk, står norsk og tysk hverandre nærmere enn norsk og engelsk. Men den engelske setningsstrukturen med ordstilling osv. faller lettere for oss nordmenn enn tysken gjør. Dessuten er den rike tyske morfologien med sine mange bøyningsmønstre et problem for oss nordmenn når vi skal lære tysk, særlig for begynnere.

JJ: Finnes det gode ordbøker tysk-norsk?

EV: Når det gjelder ordbøker den veien, altså fra tysk til norsk, står det heller dårlig til. Kunnskapsforlagets ordbok går an, men den er slett ikke fullkommen. For øvrig forfattet en eldre kjent germanist, Jakob Sverdrup, en ordbok i ca. 1930, som var meget god for sin tid i. Men i dag er den naturligvis mangelfull.

Hvis du også mener ordbøker den andre veien, fra norsk til tysk, står det heller ikke stort bedre til. Også her kan nevnes Kunnskapsforlagets ordbok (Kunnskapsforlaget har altså også en ordbokdel som går den veien). I tillegg har vi Voss sin ordbok /i>Nynorsk-Tysk (slett ikke verst) og endelig har vi Tom Hustads Stor norsk-tysk ordbok.

Ellers anbefaler vi våre studenter å bruke Hustads norsk-tysk og dessuten en tysk-tysk ordbok, f.eks. Dudens Deutsches Unversalwörterbuch eller Wahrigs Wörterbuch.

Men i dag er det åpenbart behov for bedre ordbøker, både norsk-tysk og tysk-norsk. Og jeg kjenner til at det arbeides med saken.

JJ: Tilbake til germanistikken. Er den et vitenskapsfelt med lange tradisjoner?

EV: Ja, den begynte i det forrige århundre, ikke bare i utlandet, men også her i landet.

JJ: Kan du beskrive kort de historiske hovedtrekkene ved denne disiplinen her i landet?

EV: Som sagt hadde den sin begynnelse her i landet i det forrige århundre. Den gangen var det bare ett universitet i Norge, nemlig universitetet i Oslo. (Det neste universitetet, Universitetet i Bergen, ble ikke opprettet før i 1948, og universitetene i Trondheim og Tromsø enda senere.) En betydelig språkforsker i det forrige århundre var Sophus Bugge, som ble professor i komparativ språkvitenskap i Oslo i 1866. Han beskjeftiget seg med både germansk og nordisk filologi.

I 1894 ble Alf Torp ny professor i komparativ språkvitenskap og to år senere fikk Hjalmar Falk stilling som professor i germansk filologi. Falk publiserte bl.a. boka Tysk syntaks og sammen utga Falk og Torp en dansk-norsk etymologisk ordbok.

Den neste "rene" germanisten var Jakob Sverdrup. Han ble utnevnt til professor i germansk filologi i Oslo i 1929. Også Sverdrup var en betydelig germanist, skrev en avhandling med tittelen Zum germanistischen Verbalsystem, en Kortfattet tysk språkhistorie og ga dessuten ut - som allerede nevnt - den meget pålitelige ordboka Tysk-norsk ordbok.

Etter at Sverdrup døde i 1938, ble Ingerid Dal den nye professor i germansk filologi. Hun reviderte Sverdrups språkhistorie og ble kjent - også internasjonalt - for sin bok Kurze deutsche Syntax, en diakronisk (språkhistorisk) beskrivelse av tysk syntaks.

Da Universitetet i Bergen var blitt opprettet, var Laurits Saltveit med og bygde opp det germanistiske institutt der. Men han overtok senere stillingen etter Ingerid Dal i Oslo og Bjarne Ulvestad ble professor i Bergen.

Senere har vi etter hvert fått flere professorer av betydelig faglig kvalitet både i språk og litteratur ved alle de fire eksisterende universitetene (og til med ved et par høyskoler). Ved Germanistisk institutt ved universitetet i Trondheim har vi dag tre professorer, Jorunn Hetland og Herbert Pütz i språk og Bernd Neumann i litteratur.

Fra gammelt av kunne man studere et filologisk fag enten som bifag eller hovedfag. Men i 1959/60 ble også grunnfaget innført, et studium på to semester, slik vi kjenner det den dag i dag, for å bøte på mangelen av faglærere i den høyere allmennskole og den nye ungdomsskolen som var i emning. For å utdanne slike lærere fikk man også en ny type forelesere ved universitetet, nemlig universitetslektorene, som senere fikk tittelen amanuensis/førsteamanuensis. Mellomgruppen, som denne gruppen også gjerne kalles, har også etter hvert kommet med betydelige forskningsbidrag.

Universitetene er for øvrig ikke alene lenger om å undervise i germanistikk/tysk. Flere høyskoler har etter hvert kommet til med undervisning i faget, fortrinnsvis av lavere grad, f.eks. Møre og Romsdal (Volda), Rogaland (Stavanger), Agder (Kristiansand) og Østfold (Halden).

Hva man legger mest vekt på innenfor germanistikken, har endret seg mye i løpet av historien, fra hovedvekten på diakronisk, komparativ språkvitenskap til hovedvekten på moderne syntaks. Ellers har den etter hvert nære tilknytning til virkeligheten i skolen også ført til fagdidaktisk/skolerettet forskning.

JJ: Det finnes selvfølgelig germanister også i de andre nordiske land. Eksisterer det et godt samarbeid mellom de nordiske germanister?

EV: Samarbeid finnes, men ikke noe utstrakt samarbeid, vil jeg si. Hver for seg søker de nordiske germanister primært kontakt med sine landsmenn og med germanister i Tyskland.

JJ: Hva med språklige forskningsprosjekter i den senere tid?

EV: Hvis vi begrenser oss til Trondheim, så har vi her i den senere tid hatt to stipendiater i språk, den ene med tema fra tekstlingvistikk (Ulla Weinreich) og den andre med tema angående temporale relasjoner i tysk (Britt Dalen Laux). Dessuten har naturligvis også vi fast ansatte våre prosjekter på gang. Personlig har jeg holdt på med et prosjekt som går ut på å analysere tyske læreverk for skolen fra det forrige århundre og fram til i dag, altså et skolerettet prosjekt.

JJ: La oss snakke litt om tyskfaget i norsk skole. Du har tidligere skrevet boka I medgang og motgang, som er en historisk fremstilling av tyskfaget i norsk skole. Kan du i korthet si noe om den historien?

EV: Egentlig er det en lang historie, men jeg skal forsøke å gjøre den kort. Det er naturlig å begynne med loven om den høyere allmennskole av 1869. Ved denne loven fikk vi 6-årig middelskole og 3-årig gymnas her i landet. I denne middelskolen var tysk det første fremmedspråk, elevene begynte med faget allerede i 1. klasse, dvs. i 9/10-årsalderen.

Men faget hadde sin store glansperiode først senere, særlig i perioden 1900 til 1920. Da stod faget meget sterkt både i den 4-årige middelskole og det 3-årige gymnas. Dette var en konsekvens av fremveksten av Det tyske keiserrike og dermed av Tysklands stilling som politisk og økonomisk stormakt. Dessuten var landet kjent for sin solide, pålitelige vitenskap, og den gangen var det ikke vanlig å oversette vitenskapelige arbeider til engelsk, slik som i dag. Så det å kunne tysk betydde en åpning til en større og rikere verden.

Siden har faget mistet posisjon her landet. Umiddelbart etter krigen ble timetallet sterkt redusert, og med Grunnskoleloven av 1969 og dens tilhørende Mønsterplan 1974 ble tysk gjort til bare et valgfag i ungdomsskolen og timetallet ytterligere redusert.

Heller ikke i den nye 10-årige grunnskolen er faget blitt vesentlig styrket. I Norge er timetallet fremdeles lavere enn i våre to naboland Danmark og Sverige. Vi må bare slå fast at det her i landet ikke er tilstrekkelig politisk vilje til å gi dette faget et skikkelig løft. Vi må derfor sette vår lit til godt undervisningsmateriale og gode lærere, lærere med både faglig og didaktisk dyktighet.

JJ: Du begynner din beskrivelse i boka med året 1869, med loven om den høyere allmennskole av det året. Var det ingen tyskundervisning i Norge før den tid?

EV: Jo, men i mindre grad. I den såkalte lærde skole, som var en skole som førte til opptak ved universitetet, hadde man litt tysk. Det samme gjaldt den borgerlige realskole, en praktisk, allmenndannende skole for borgerne i byene, dvs. sønner av handelsmenn, offiserer osv. Den første borgerlige realskole ble for øvrig opprettet her i Trondheim i 1783, oppkalt etter historikeren Gerhard Schøning, og er i dag blitt til en videregående skole.

JJ: Det står sikkert noe om dette i din bok, men la meg likevel spørre. Hadde tyskfaget en spesielt sterk stilling under Den annen verdenskrig?

EV: Ja. Like før krigen var engelsk blitt et obligatorisk fag i folkeskolen i byene (ikke på landet). Men under krigen ble engelsken erstattet med tysk. Også i den høyere skole ble tyskfaget styrket, men ikke på bekostning av engelsken. Nazistene hadde åpenbart ingen motvilje mot kunnskaper i engelsk, sikkert også av praktiske grunner.

Læreplanen i tysk for folkeskolen under krigen var for øvrig moderne for sin tid, med hovedvekten på det talte språk og mindre vekt på grammatikk. Men naturligvis skulle de nazistiske idealer og reklame for Hitlerjugend "smettes" inn i tillegg.

JJ: Vil faget tysk kanskje etter hvert forsvinne i norsk skole?

EV: Nei! En professor i Tyskland, Ulrich Ammon, Duisburg, har beskjeftiget seg mye med tyskfagets internasjonale stilling. Han finner i dag to tendenser. For det første går de store nasjoner mer og mer over til bare ett obligatorisk fremmedspråk, nemlig engelsk. Dette har nylig skjedd f.eks. i Japan. Blant de mindre språknasjoner er det derimot fremdeles vanlig med to obligatoriske fremmedspråk, engelsk pluss ett til. Men her er tendensen større valgfrihet når det gjelder fremmedspråk nr. to. Denne tendensen har vi for øvrig allerede hatt i lengre tid her i Norge. Hvilket fremmedspråk nr. to en nasjonen foretrekker, kan variere noe, avhengig av landets geografiske beliggenhet og internasjonale kontakter. For oss vil tysk fortsatt være det mest aktuelle fremmedspråk nr. to pga. Tysklands sentrale stilling i Europa og vår geografiske, økonomiske og kulturelle nærhet til dette landet.

JJ: Hva slags tyskkunnskaper vil det være behov for i fremtiden?

EV: Alt i alt vil vi ha behov for tyskkunnskaper på tre forskjellige nivåer. Først og fremst har vi behov for at relativt mange behersker enkel, dagligdags tysk, slik at kommunikasjonen kan fungere i det praktiske hverdagsliv (også ved hjelp av informasjonsteknologi). Dernest er det også en del bedrifter som har behov for forretnings-, forhandlingstysk (inkludert kulturkunnskaper - vi snakker i dag gjerne om interkulturell kommunikasjon). Endelig er det behov for at noen behersker så godt tysk at man har adgang til høyverdig tysk kultur og kan kommunisere og debattere med denne.

JJ: Du har fortalt meg at du nettopp har avsluttet et prosjekt som går ut på å analysere tyske læreverk for begynnertrinnet fra det forrige århundre og fram til i dag. Har undervisningen forandret seg mye i løpet av denne lange tiden?

EV: Ja, definitivt. I det forrige århundre skulle man lære det høyverdige, korrekte skriftspråk. Hele den systematiske grammatikk var meget viktig, og man lærte de grammatiske regler på syntetisk og deduktiv måte. Syntetisk vil si at man først lærte enkeltfenomener hver for seg og satte dem siden sammen til helheter. Deduktiv vil si at man først lærte regelen, og deretter praktiserte man den. Man øvde regelen ved hjelp av oversettelse av enkeltstående setninger, fra norsk til tysk og den andre veien, den såkalte retroversjon. Tysk fikk ord på seg for å være et grammatikkfag. Dette ble i første omgang oppfattet som noe positivt (en øving i presisjon og logisk tenkning), men senere - etter krigen - som noe negativt (regelpugg uten virkelig innhold).

I dag tar man utgangspunkt i det muntlige, dagligdagse tysk. Man går ut fra sammenhengende, til og med autentiske, tekster og finner på det grunnlag ut hva slags grammatikk man trenger for å forstå/bli forstått. Man trenger ikke lenger lære hele den systematiske grammatikk. Forståelighet er viktigere enn grammatisk korrekthet. Dessuten har tekstene et innhold beregnet på elevenes alderstrinn og undervisningen blir frisket opp og gjort variert ved hjelp av audiovisuelle hjelpemidler som videoer, kassetter og CD-er.

JJ: Hvilken metode benytter du når du arbeider vitenskapelig med faget?

EV: Jeg arbeider empirisk. I mine arbeider angående tysk syntaks f.eks. har jeg holdt meg innenfor den tradisjonelle strukturalisme, dvs. jeg har arbeidet på grunnlag av beleggsamling (corpus).

JJ: Har tysk kultur hatt betydning for norsk kultur?

EV: Ja, så absolutt. La meg først nevne Martin Luther. Han var tysker, fra Eisleben i Sachsen, og den luthersk-evangeliske kirke ble statskirke i kongeriket Danmark-Norge så tidlig som i 1536. Og denne kirken er siden blitt et viktig grunnlag for vår måte å tenke og være på og influerer - mye mer enn vi er klar over - vårt kulturliv den dag i dag.

Ellers er Tyskland blitt kalt das Land der Dichter und der Denker. For å ta filosofene først kan vi nevne navn som Kant, Fichte, Hegel, Schopenhauer, Marx og Nietsche - og fra vårt århundre Heidegger. Av diktere kan nevnes fra den klassiske periode Lessing, Goethe, Schiller og Kleist - og fra vårt århundre Thomas Mann, Kafka (tysktalende i Praha), Brecht (med sitt episke teater), Böll og Grass. Bare for å nevne noen få av de mange. Jo, mange tyske Dichter und Denker har hatt betydning for oss og vår kultur.

Det har også gjennom tidene vært god kontakt mellom tyske og norske kunstnere (altså før Ambjørnsen i Hamburg). Særlig i det forrige århundre var det mange norske kunstnere som dro til Tyskland for å få inspirasjon og anerkjennelse. Den kjente norske maleren I.C. Dahl var professor i kunst i Dresden og Ibsen bodde en tid i samme by, før han slo seg ned i Italia. Ibsen hadde god kjennskap til Goethes diktning. For å nevne et enkelt eksempel: I Goethes Faust (Gretchen-tragedien) finnes uttrykket "Das ewig Weibliche zieht uns hinan" (trekker oss oppover, på et høyere nivå). I Peer Gynt benytter Ibsen nesten det samme uttrykket, han forandrer litt på det, til "Das ewig Weibliche zieht uns an" (tiltrekker oss). Ibsen gjør naturligvis denne forandringen med hensikt, tilpasser det Peers personlighet, forflater det.

JJ: Kan du nevne noen eksempler fra tysk litteratur du vil anbefale leseren?

EV: Goethes Faust (et storslått verk), Thomas Manns Buddenbrooks, Kafkas Der Prozess, Günther Grass' Die Blechtrommel og Sigfried Lenz Die Deutschstunde.

Tysk litteratur har for øvrig hatt to klassiske perioder, den siste rundt 1800 og den første allerede rundt 1200, i Riddertiden. Et fantastisk verk fra den første perioden er helteeposet Das Niebelungenlied.

JJ: Kan du til slutt nevne et par favorittsitater fra tysk litteratur?

EV: Jeg vil svare på det ved å vise til to enkle, vakre dikt, nemlig Goethes Ein Gleiches (Über allen Gipfeln ist Ruh ... warte nur balde ruhest du auch) og Matthias Claudius' Abendlied (Der Mond ist aufgegangen, die goldnen Sternlein prangen). Begge diktene er nærmere 200 år gamle, men gjenspeiler den stemning man kan fornemme også en vakker septemberkveld i 1998 i Trondheim.


ERLING VAAGLAND: før førsteamanuens ved Germanistisk institutt, NTNU, nå (sommer 2003) førsteamanuens ved institutt for moderne fremmedspråk, seksjon for tysk.

Innhald


Erling Vaagland, Om tysk i Norge, frå Vitskapsvegen - Litteratur  

Jafarnejad, Jafar, hovudred. Veien til vitenskap. Band 1-3. Trondheim: Privat forlag, 1999.

FRÅ LØYVE: "[Tormod Kinnes], som kjenner bokverket, har løyve frå meg til å legge inntil 18-20 artiklar frå det på Internett." - Jafar Jafarnejad, 5. april 2000.

Copyright 1999: Erling Vaagland (forf.), Jafar Jafarnejad (hovudred.), og Tormod Kinnes (red. og formgivar)
     © 2000–2016 for nettversjonen: Dei same. Tormod Kinnes også nettdesign)


Erling Vaagland, Om tysk i Norge, Veien til vitenskap, opp Arkivdel Sett Neste

Erling Vaagland, Om tysk i Norge, Veien til vitenskap BRUKARGAID: [Lenke] - User's Guide: [Link]
© 2000–2016, site layout o.a., Tormod Kinnes. [Email]  ᴥ  Disclaimer:  [Lenke]