Norsk del, Gullvekta
Fra Veien til vitenskap
Seksjon › 12 Sett Søk Førre Neste

Finn ordbøker

Reservasjonar Innhald  

Førsokratikerne

Vigdis Songe-Møller

Byste av Platon
Byste av Platon, Sokrates' elev og dialogskrivar

KÅRE LETRUD: Filosofiens begynnelse forklares ofte som en vending bort fra religiøse fortellinger til vitenskapelige forklaringer. Filosofene forklarer ikke hendelser som følger av gudenes handlinger, men som uttrykk for tingenes felles grunnleggede natur, deres fysis. Men likevel er forestillingen om et guddommelige hele tiden tilstede, som verdens kilde og prinsipp, eller som åpenbarer av verdens sanne natur. I hvilken grad kan man snakke om en overgang fra mythos til logos, fra religion til vitenskap?

Vigdis Songe-Møller: Når vi snakker om filosofiens begynnelse, må vi ha klart for oss at betegnelsen "filosofi" antakelig først oppsto på Platons tid og at forestillingen om filosofiens begynnelse naturligvis først ble konstruert i ettertid. Selv om vi likevel godtar uttrykket og går med på at det skjer noe nytt i og med Thales' utsagn "alt er vann", ville det være en anakronisme å si at filosofiens begynnelse er en vending bort fra religiøse fortellinger til vitenskapelige forklaringer. Med noe større rett kan vi si at det skjer en vending fra fortellinger til forklaringer. De første filosofene forteller ikke historier slik Homer og Hesiod gjorde, men forsøker å forstå, eller å forklare, alle sider av virkeligheten ved én grunnleggende tankemodell. Når vi snakker om vitenskapelighet, tenker vi først og fremst på naturnødvendige, fysiske årsaksforklaringer av et fenomen, og jeg tror vi er på ville veier hvis vi leter etter noe slikt i de første filosofiske teoriene.

"Alt er vatn." - Thales frå Milet. "Alt vatn er vatn," er rettare . . . Fråsegna hans står i Metafysikken av Aristoteles. Thales blir rekna mellom dei sju vise (tenkarane).

Når Thales hevdet "alt er vann", kan dette utsagnet på mange måter sies å ligge nærmere religionen enn vitenskapen. Det "altet" Thales snakker om, er fysis, naturen som helhet, som vi også kunne kalle tilværelsen eller virkeligheten. Fysis er den levende virkeligheten, som også er guddommelig, og derfor kunne Thales også hevde at "alt er fylt av guder", uten derved å komme i noen form for selvmotsigelse. Fysis er den evig levende naturen, og det er denne de første filosofene med sine teorier ser på som et ordnet, eller strukturert, hele.

De første filosofenes søken etter en orden, en struktur og en enhet i tilværelsen står i og for seg ikke i motsetning til Homers eller Hesiods fortellinger. De olympiske gudene, med Zevs i spissen, gir oss også et bilde av en strukturert virkelighet. En søken etter en orden og enhet i tilværelsen har ganske sikkert stått sentralt også hos de første myteskaperne. Dette aspektet blir imidlertid redyrket hos filosofene; det blir selve hovedpoenget med deres tenkning. Fortellingen kommer dermed i bakgrunnen. Hos noen av de første filosofene ser ikke fortellingen ut til å ha hatt noen plass i det hele tatt. Hos andre filosofer, for eksempel Parmenides, kan vi finne små fortellinger. Parmenides åpner sitt dikt med en historie om en ung mann som reiser til sannhetens gudinne. Denne historien kan vel kalles en myte, og den er også svært betydningsfull for Parmenides' tenkning. Men kanskje det er nettopp her noe av forskjellen ligger: myten tjener hos filosofen en annen hensikt, det vil si den har mistet den dramatiske egenverdien den har hos Homer. Selve historien er ikke poenget med Parmenides' dikt. Poenget er å formidle sin værenstenkning til tilhøreren. I den forstand tror jeg vi kan snakke om en overgang fra mythos til logos, det vil si en overgang fra mytenes fortellinger til filosofenes teorier om hvordan verden kan forstås som en meningsfull enhet og helhet.

KL: Hva ser du som de viktigste impulsene til fremveksten av filosofien?

VS-M: Filosofien startet i greske kolonier, først i øst (Lilleasia) og senere i vest (Sør-Italia).

Somme meiner undring er opphav til filosofi. Men tenking ut frå klokkeklar observasjon kan fungere langt betre enn ut frå undring.

Nye samfunn ble etablert langt hjemmefra, og det er vanskelig å tro noe annet enn at et slikt oppbrudd med det vante og møte med det nye har hatt betydning for fremveksten av filosofien. Undringen, som ifølge både Platon og Aristoteles er filosofiens opprinnelse, gjør seg mer gjeldende når man møter det ukjente enn i situasjoner når alt blir ved det gamle. Likevel er det ikke selvsagt at et slikt møte med det ukjente resulterer i undring, og ikke i likegyldighet eller avsky. At grekernes møte med det ukjente blant annet resulterte i filosofi, kan vi neppe finne en fullgod forklaring på.

Det skjer en rekke ting i det greske samfunnet i det 6. og 5. århundre før Kristus, og fremveksten av filosofien må ses på som en del av den politiske og intellektuelle utviklingen. Filosofiens fremvekst kan ses på som parallell til det som skjer på en rekke andre områder, for eksempel i tragedien, i arkitekturen, i medisinen og i politisk tenkning. Den arkitektoniske omorganiseringen av bystatene på denne tiden er en god illustrasjon på noe av det som skjer: mens de greske bystatene i det 7. århundre før Kristus stort sett var bygget omkring akropolis, byens høyeste punkt, blir den i det 6. århundre sentrert omkring agora, en flat, åpen plass som ligger på samme nivå som resten av byen. Etableringen av agora som en felles, offentlig møteplass for bystatens borgere forteller oss noe om den nye likhetstanken som vokser frem på denne tiden og som blant annet innebærer et nytt syn på språk og sannhet. Den politiske diskursen er ikke lenger forbeholdt en elite, men er nå midt iblant borgerne og knytter dem sammen i et sosialt fellesskap. Språk og sannhet er noe borgerne har felles tilgang til. Det er også verdt å merke seg at arkitekturen var geometrisk, med sirkelen som den grunnleggende figuren. Også de førsokratiske kosmologiene var geometrisk fundert, noe som er særlig fremtedende i Anaximanders kosmologi. Både arkitektur og filosofi har vært en del av et intellektuelt miljø som har dannet grobunn for den demokratiske likhetstanken.

Likhetstanken omfattet imidlertid bare bystatens mannlige borgere, og nettopp her tror jeg vi kan snakke om en impuls til filosofiens fremvekst. Dette skal jeg forsøke å forklare nærmere. Spørsmålet etter alle tings opprinnelse ble ikke stilt for første gang av filosofene. Det var tvert imot et sentralt spørsmål i en rekke myter. Hesiods Theogonien, som ble skrevet omkring 700 før Kristus, kan leses som et eneste langt svar på dette spørsmålet. Hesiods svar går ut på at alt blir til ved fødsler, som til syvende og sist kan føres tilbare til Jorden eller Kaos, som er de opprinnelige fødende guddommene. En slik forklaring på virkelighetens tilblivelse passer dårlig inn i de nye tankene om det maskuline fellesskapet i bystaten. De tidligste filosofiske teoriene kan leses som en kritikk av mytenes tilblivelseshistorier og som forsøk på å beskrive virkeligheten på bakgrunn av maskuline tilblivelsesprinsipper. Ikke en fødende gudinne, men vann er ifølge Thales alle tings opprinnelse. I Metafysikken forklarer Aristoteles valget av vann ved å henvise til sædens fuktige natur, og antyder dermed at Thales kan ha forstått vannet som et maskulint tilblivelsesprinsipp. Det greske ordet for "sæd" er sperma, som også betyr "frø". Det kan med andre ord se ut som om Thales har tenkt seg tilblivelse i analogi til vegetativ forplantning. Også dette står i klar kontrast til Hesiods tilblivelseshistorie, hvor seksuell befruktning mellom mannlige og kvinnelige guddommer spiller en vesentlig rolle. Thales' vannteori kan leses som en radikal begrunnelse av bystatens maskuline fellesskap, hvor kvinner ikke spilte noen vesentlig rolle. Thales viser at kvinnen, eller kanskje like gjerne det kvinnelige, ikke trengs i det hele tatt, verken for å forstå hvordan verden er blitt til eller hvordan den faktisk er.

KL: Førsokratikerne var uten unntak menn, og de levde i en tid med sterk vekt på maskuline verdier. Hvilke konsekvenser får dette for utviklingen av førsokratikernes ideer?

VS-M: Enkelte vil hevde at det fantes noen kvinnelige førsokratiske pythagoreere, men jeg har ennå ikke sett noen overbevisende argumenter for et slikt syn. De pythagoreiske tekstene som finnes med kvinnelige forfatternavn, er helt sikkert av langt senere dato. Andre ønsker å inkludere Sapfo blant filosofene, og hvis vi gjør det, har vi i hvert fall én kvinnelig filosof. En av mine hovedfagstudenter, Gro Rørstadbotten, arbeider med en hovedoppgave om Sapfo som filosof. Der viser hun at Sapfo er svært forskjellig fra sine mannlige kollegaer.

Den førsokratiske filosofien forøvrig er av utpreget maskulin karakter, skrevet av og for menn innenfor et maskulint univers.

Mange vise tenkte seg det kvinnelege som underordna. Ein treng ikkje vere einig med dei.

Mange av teoriene, men ikke alle, følger i Thales' fotspor ved enten å utelukke ethvert kvinnelig element fra sin teori om tilværelsens opprinnelse, eller ved å plassere det kvinnelige i en underordnet posisjon i forhold til det mannlige, slik pythagoreerne gjorde. Dette kan sies å gjelde for Thales, Anaximenes, pythagoreerne og Parmenides, men ikke for Anaximander, Heraklit, Empedokles og atomistene. Heraklits syn på tilværelsen som et spenningsfylt forhold mellom motsetninger kan for eksempel tolkes som en sidestilling av et kvinnelig og et mannlig element, eller kraft. En slik tolkning av Heraklits finner vi da også hos Aristoteles. På den annen side benytter Heraklit seg av en utpreget maskulin metaforikk når han sier at "krigen er alle tings far": tilværelsen har ikke, som hos Hesiod, et kvinnelig, men et mannlig opphav, og det hersker ingen form for kjærlighet, men utelukkende krig mellom tilværelsens motsatte krefter. Bildet er derfor langt fra entydig på dette punktet.

Mens det krever litt fintolkning for å avdekke det misogyne perspektivet hos en tenker som Parmenides, ligger det i dagen i pythagoreernes teorier. Pythagoreerne så på tilværelsen som et resultat av er møte mellom to motsatte krefter, hvor den ene er underordnet den andre. Fra Aristoteles kjenner vi ti slike motsetningspar, blant annet grense/det ubegrensede, enhet/mangfold, mannlig/kvinnelig, i ro/beveget, lys/mørke, god/dårlig. Alle disse kan sies å karakterisere hverandre gjensidig, slik at det begrensende prinsippet samtidig er et enhetlig, stabilt, mannlig, lyst og godt prinsipp, mens det ubegrensede er kvinnelig, beveget, mørkt og dårlig. Enhver tilblivelse kan med andre ord forstås i analogi med en seksuell befruktning, det vil si som et sammensmeltning av et maskulint og et feminint prinsipp.

For pytagorearane var tilværet kjønnete. Av det synet utleidde dei kvinnelig underordning. Andre filosofiar har funne det er motsett. (Jf. Wikipedia, "Shaktism")

Hele tilværelsen var for pythagoreerne kjønnet. Dermed ligger veien åpen for en ontologisk, eller kosmologisk rettferdiggjøring av kvinnens underordning under mannen.

KL: De fleste av førsokratikernes bøker har gått tapt, de få fragmentene vi eier har overlevd ved at de har blitt sitert, kommentert, og kritisert av senere forfattere. Sentral i denne sammenhengen er Aristoteles, som er en vesentlig kilde til førsokratikernes tanker. Men Aristoteles' utvalg og fortolkning av teksten er i stor grad preget av hans egne ideer. I hvilken grad kan vi si dette farger vår forståelse av førsokratikerne?

VS-M: I Metafysikken beskriver Aristoteles førsokratikerne som stammende barn som på hjelpeløst vis forsøkte å få sagt det han selv uttalte klart og rent. For ham var de førsokratiske teoriene et steg på veien hen imot hans egen årsakslære, og dette perspektivet er til stedet i alt han skriver om førsokratikerne. Når vi for eksempel kaller Thales og Anaximander for materialister og Parmenides idealist, er dette en arv fra Aristoteles: mens Thales og Anaximenes pekte på tilværelsens materielle årsak, pekte Parmenides på den formelle. Når lærebokforfattere i dag hevder at Demokrit var den første blant førsokratikerne som greide å løse bevegelsens, eller forandringens, problem, er også dette preget av et aristotelisk perspektiv: vi synes å ta det for gitt at de første filosofene faktisk så på forandring som et et teoretisk problem, men at det forble uløst for dem. Eller det er underforstått at de burde ha oppfattet det som et problem, men at de hadde så pass udifferensierte måter å tenke på at de ikke ennå ikke hadde oppdaget det. Jeg vet ikke om det er mulig, eller ønskelig, fullstendig å løsrive seg fra en slik tenkemåte. Selv om det naturligvis er anakronistisk å lete etter en uforløst platonsk eller aristotelisk problematikk i førsokratisk tenkning, har det åpenbart skjedd en historisk utvikling i den forstand at senere filosofer har latt seg inspirere eller provosere av tidligere, og på den måten har ført tidligere filosofers tanker videre, kanskje i helt nye retninger. For å ta et eksempel: Selv om jeg personlig ikke tror at distinksjonen mellom tenkning og sansning, eller mellom den tenkte og den sansbare virkelighet, sto i sentrum for Parmenides (men snarere distinksjonen mellom enhet og mangfold), er det likevel åpenbart at Parmenides' tenkning har vært en viktig inspirasjonskilde til Platons teori om forholdet mellom en empirisk og en ikke-empirisk virkelighet. I en filosofihistorisk utlegning av førsokratisk tenkning er det naturligvis på sin plass å gjøre oppmerksom på slike inspirasjonskilder, selv om det da er svært vanskelig å unngå en aristotelisk-teleologisk terminologi.

Vi må naturligvis også være klar over at det aristoteliske vokabularet er til stede i en rekke av de fragmentene vi er nødt til å støtte oss til i vår omgang med førsokratikerne. Det er ikke alltid mulig å avgjøre hvilke ord og uttrykk som stammer fra Aristoteles, og hvilke som førsokratikerne selv har benyttet seg av. Kan vi for eksempel regne med at Thales har sett på vann som alle tings arché, slik Aristoteles hevder?

Ein tar sjansar i filosofisk attgiving også. Les om det og arché ("eige prinsipp" for filosofien) her.

Eller er det mulig at Thales her kanskje har brukt en helt annen uttrykksmåte? Det kan vi ikke svare på, og derfor tar vi sjansen på at Thales selv har tenkt på vann som tilværelsens arché. Slike sjanser er vi nødt til å ta mange av, så noen fullstendig løsrivning fra den aristoteliske overlevering kan det ikke være snakk om.

KL: Føler du at du får en form for frihet i din lesning av førsokratikerne, når du kan løsrive deg fra Aristoteles utlegning?

VS-M: Selv forsøker jeg å se de første filosofene i lys av datidens mytiske virkelighetsforståelse, først og fremst representert ved Hesiod. På den måten er det mulig å fokusere på litt andre andre problemer enn det en aristotelisk-teleologisk tenkemåte oppfordrer til. De første filosofene stilte det samme spørsmålet som Hesiod kan sies å ha stilt i Theogonien: "Hva er alle tings opprinnelse?" Men svarene de gir er, som jeg allerede har vært inne på, ganske annerledes. Mens Hesiod forteller en historie om moder Jord og Chaos som de første fødende urmødre, finner vi hos de første filosofene tankemodeller som forklarer virkeligheten uavhengig av noe feminint prinsipp. Et slikt perspektiv åpner med andre ord for andre tolkninger av de tidligste teorien enn de vi kommer frem til hvis vi i første rekke fokuserer på alt det de førsokratiske teoriene senere utviklet seg til. Men jeg mener naturligvis ikke at jeg derved har "frigjort" meg fra Aristoteles. I mitt eget arbeid har jeg godtatt hans valg av Thales som den første filosof, og jeg har også godtatt hans øvrige utvalg av tidlige filosofer. Og fremfor alt: jeg har godtatt den genremessige adskillelsen av disse utvalgte tankene og tekstene fra den øvrige greske litteraturen. Aristoteles - og med ham hele den senere filosofiske og filosofihistoriske tradisjonen - har med andre ord lagt rammene for arbeidet mitt. Det beyr ikke at det ikke er mulig å sprenge disse rammene i større grad enn jeg selv har gjort. Jeg ser for eksempel frem til at en kvinne som Sapfo blir integrert i vår forståelse av den førsokratiske tenkning.

KL: Hva mener du førsokratikerne har å lære oss i dag?

VS-M: Den førsokratiske tenkningen er fascinerende på to nærmest motsatte måter. På den ene siden har den en stor gjenkjennelseseffekt, mens den på den andre siden virker fremmed og ukjent.

Den virker fremmed fordi den har et helt annet blikk på virkeligheten enn det vi er vant med. Den er konkret og allmenn på samme tid. Det er fremfor alt Heidegger som har gjort oppmerksom på dette aspektet ved førsokratikerne. Når for eksempel Anaximenes sier at alt er luft, vitner det om en værenserfaring som favner både om det aller nærmeste og mest konkrete og om det altomfattende. Luften er ikke bare det som holder meg i livet, det er ifølge Anaximenes også det som holder meg sammen. Hvis luften mister taket i meg, fragmenteres jeg og går til grunne. Slik er det også med virkeligheten i sin helhet: luften, eller livspusten, holder tilværelsen sammen og gir den enhet. Luften er med andre ord både den fysisk tilstedeværende luften som jeg puster ut og inn så lenge jeg lever, og dessuten selve livsprinsippet for tilværelsen. Luften kan sies å være et fortettet bilde på, eller selve innbegrepet av, hva det vil si å eksistere, eller å være. Når Heraklit hevder at "fysis ynder å skjule seg", kan dette tolkes som en konkret erfaring av naturen omkring oss, kanskje særlig slik vi møter den om våren. Fysis betegner naturens prosessuelle tilblivelse og vekst, slik en spire først dukker frem fra jorden, for så å vokse seg større og til slutt slå ut i full blomst. Men selv om fysis er selve denne fremveksten og selvutfoldelsen, hevder altså Heraklit at den skjuler seg: selv om vi erfarer naturens selvutfoldelse, kjenner vi ikke tilblivelsens opphav, og vi vet strengt tatt ikke hva som er poenget med det hele. Den tvetydigheten som ligger i enhver spires fremvekst, er den samme som tilværelsens egen tvetydighet: fysis, som er naturen og tilværelsen i sin helhet, både viser seg, eller folder seg ut, og skjuler seg, det vil si unndrar seg vår erkjennelse.

Ved å gå inn i den førsokratiske tenkningen kan vi kanksje lære oss til å se på virkeligheten med litt andre øyne, ved både å se det store i det lille og det helt enkle og dagligdagse i det tilsynelatende aller mest abstrakte. "Også her er gudene til stede", skal Heraklit ha sagt en gang han sto og varmet seg ved en bakerovn. Det guddommelige finnes overalt, selv i det tilsynelatende mest betydningsløse.

Men førsokratikerne har som sagt også en gjenkjennelseseffekt: vi trenger ikke lese så mye førsokratisk filosofi før vi aner at vi er ved begynnelsen av vår vestlige filosofiske tradisjon. Dette gjelder fremfor alt prinsipptenkningen, som står i sentrum for all førsokratisk tenkning. Men vi kjenner også igjen andre sentrale sider av den vesterlandske filosofien, ikke minst dens misogyne karakter. Denne er mest fremtredende hos pythagoreerne, som lar alle ting bestå av et mannlig og et kvinnelig element, eller kanskje riktigere: en mannlig og kvinnelig kraft, hvorav den mannlige overalt står over og styrer den kvinnelige. Den kosmiske harmoni er avhengig av et slikt kjønnsbestemt underordningsforhold. Vi kjenner oss også igjen i Heraklits og Parmenides' refleksjoner over forholdet mellom virkelighet og språk, selv om de rimeligvis ser på dette forholdet på en litt annen måte enn dagens filosofer. De hevder begge at språk og virkelighet, logos og fysis, har samme struktur og er gjensidig betinget av hverandre. Deres teorier om at virkeligheten må tenkes og få en språklig benevnelse for å kunne være, har nærmest en postmoderne karakter. Disse filosofene er imidltertid klart premoderne når de hevder at all tenkning har sitt grunnlag i det værende, i den forstand at virkeligheten selv er meningsfull og strukturert.

Som den vestlige filosofiens opprinnelse kan den førsoratiske tenkning betegnes som filosofiens eget prinsipp (arche), og slik får den en helt spesiell betydning for den som vil forstå dagens filosofi og hele filosofihistorien. Men selv om vi ser bort fra dens filosfihistoriske betydning, rommer førsokratisk tenkning genuine innsikter ikke bare om tilværelsens enhet og sammenheng, men også om dens vekst og mangfold, forskjellig fra det vi finner i senere filosofi. For de fleste tror jeg nok Heraklits sentenser vil fungere som den mest effektive oppåpner for denne type tenkning.

⚶⚶⚶

VIGDIS SONGE-MØLLER, norsk filosof, var førsteamanuensis ved Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen, då ho blei intervjua av Kåre Letrud og artikkelen blei til. Ho blei sidan professor ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudium, Universitetet i Bergen. I 2017 blei ho professor emerita der.

Innhald


Vigdis Songe-Møller, Førsokratikerne, Veien til vitenskap, litteratur  

Jafarnejad, Jafar, hovudred. Veien til vitenskap. Band 1-3. Trondheim: Privat forlag, 1999.

FRÅ LØYVE: "[Tormod Kinnes] har løyve frå meg til å legge inntil 18-20 artiklar frå det på Internett." - Jafar Jafarnejad, 5. april 2000.

    © 1999: Vigdis Songe-Møller, Kåre Letrud, (forfattarar.), Jafar Jafarnejad (hovudred.), og Tormod Kinnes (red.)
    © 2000–2017 for nettversjonen: Dei same.


Vigdis Songe-Møller, Førsokratikerne, Veien til vitenskap, opp Seksjon Sett Neste

Vigdis Songe-Møller, Førsokratikerne, Veien til vitenskap BRUKARGAID: [Lenke] - User's Guide: [Link]
© 2000–2017, layout o.a., Tormod Kinnes. [Email]  ᴥ  Disclaimer:  [Lenke]