Husserl

JAFAR JAFARNEJAD: Du har vanligvis forelest over tema med tilknytning til analytisk filosofi. Men i vår hadde du en forelesningsrekke over Edmund Husserl, kjent som grunnlegger av den fenomenologiske tradisjon i filosofien. Ofte refererer du til Husserl i tillegg til analytiske filosofer. Hva er det ved Husserl som tiltrekker deg som analytisk filosof?

Magne Dybvig: Kanskje nettopp det at han er et alternativ til analytisk filosofi! Det er viktig å få en utside på det man vanligvis steller med. Men ellers er det mange trekk ved Husserls filosofi som lett lar seg relatere til tema som analytiske filosofer har vært opptatt av, og hvor Husserl - slik jeg ser det - delvis representerer et interessant alternativ, delvis et interessant supplement, til synspunkter man gjerne finner innen analytisk filosofi.

JJ: Eksempel?

MD: At meningsanalyse i en eller annen form ansees som viktig, må vel sies å være typisk for analytisk filosofi - selv om man selvfølgelig har høyst ulike oppfatninger av hva en slik "meningsanalyse" egentlig består i. La oss si, litt rundt, at det i alle fall ikke er de faktiske eksisterende enkeltting, men vår verbale bevissthet om ting - særlig vår verbalt artikulerte bevissthet om ulike typer ting - som står i sentrum for beskrivelse og analyse. Her er det da en opplagt parallell til Husserl: Her er det heller ikke de faktisk eksisterende enkeltting, men vår bevissthet om ting - særlig vår bevissthet om ulike typer ting - som gjøres til gjenstand for beskrivelse og analyse. Men da dreier det seg ikke bare om de typer ting som figurerer i vår omtale av verden og oss selv; det dreier seg om alle typer ting som vi på en eller annen måte har erfaring med - som har en plass i vår menneskelige erfaringsverden, i videste forstand.

JJ: Men er ikke de typer ting som opptrer i vår erfaringsverden de samme typer som vi uttrykker i språket, slik at beskrivelsen og analysen av slike typer blir en form for språkanalyse - eller kan gjennomføres som en form for språkanalyse?

MD: Ikke alle typer ting som figurerer i våre opplevelser av verden, er av en slik karakter at man kan finne ord som i standard bruk er ment å skulle uttrykke nettopp disse typene. For å bringe dem i fokus som typer, og dermed gjøre dem til objekt for mulige verbale beskrivelser, må man ikke bare se på etablert språkbruk, men på ulike bevissthetsformer hvor slike typer figurerer - f.eks. se på våre perseptuelle opplevelser av verden og hvilke typer objekt som figurerer i disse. Og man må gå inn på ulike lag, eller skikt, i opplevelsesinnholdet, som ofte har en kompleks og sammensatt karakter. Husserl utviklet ulike former for teknikker - såkalte reduksjoner - for å fokusere på ulike objekttyper som spiller en rolle i vår erfaringsverden, og disse finner jeg ofte er instruktive supplement til mer "språkorienterte" analyser.

Som eksempler kunne jeg nevne Husserls livsverdenanalyser i Die Krisis der europäischen Wissenschaften und die transzendentale Phänomenologie - hvor han bl.a. fokuserer på de ikke-eksakte objekttyper som ligger "under" de eksakte objekttyper man opererer med innen en matematisk-naturvitenskapelig oppfatning av omverden; eller hans analyser i 5te meditasjon i Cartesianische Meditationen hvor det fokuseres på den pre-objektive verden (deriblant kroppen som en pre-objektiv tilstedeværelse) som et nødvendig underlag for erfaringen av en objektiv, intersubjektiv verden.

JJ: Det høres ikke helt uproblematisk ut -

MD: Ja, selvfølgelig, men jeg synes det er interessant, og det interessante er aldri uproblematisk - i alle fall ikke i filosofien. La meg for øvrig tilføye at jeg også synes at Husserls analyse av hva det vil si å fokusere på en objekttype, eller en essens, snarere enn et enkeltobjekt - det Husserl kaller eidetisk intuisjon - er interessant. Husserl legger her vekt på det han kaller eidetisk variasjon, eller tankeeksperiment, som et essensielt element i det å komme frem til en innsikt i hva som er vesentlig, eller uvesentlig, for en viss type. Alle som kjenner til den overordentlig viktige rolle som nettopp tankeeksperiment spiller i filosofiske begrepsanalyser (og slike analyser tar slett ikke form av en deduksjon fra aksiomer, eller en sjekking av ords definisjoner), vil se at Husserl i alle fall når det gjelder filosofiske begrepsanalyser, er inne på noe vesentlig. Eidetisk intuisjon er forøvrig bare ett eksempel på en ikke-empirisk erfaringsform som Husserl gir en ganske konkret beskrivelse av; og det er også interessant -

JJ: Hva vil du da si er Husserls viktigste bidrag til fenomenologien?

MD: Tja, satt noe på spissen kan man vel si at hans viktigste bidrag var at han skapte fenomenologien. Nå har riktig nok fenomenologien blitt mange forskjellige ting etter Husserl, og det kan jo diskuteres i hvilken grad f.eks. det som gjerne kalles eksistensialistisk fenomenologi er fenomenologi i Husserls ånd. En god del av det som han selv betraktet som essensielle bidrag til filosofien, f.eks. den transcendentale reduksjon, og hans spesielle form for transcendental idealisme, er heller ikke blitt alminnelig akseptert i den form som Husserl selv tenkte seg, selv blant filosofer som kaller seg fenomenologer. Men det kan vel ikke være tvil om at Husserl har vært en stor inspirasjonkilde i det 20. århundres filosofi. Det gjelder f.eks. hans oppgjør med psykologismen i Logische Untersuchungen I-III, som var et viktig bidrag ikke bare til det vi i dag kaller filosofisk logikk, men til erkjennelsesteorien generelt. Husserls lære om bevissthetens essensielle intensjonalitet er meget viktig, selvfølgelig, og svært innflytelsesrik - selv om det er omstridt hva den egentlig går ut på.

JJ: Hvordan omstridt?

MD: Det gjelder først og fremst hvordan man skal forstå det såkalte intensjonale objekt, eller noéma, som Husserl innførte i sin analyse av bevissthetens intensjonalitet. Noéma er det 'noe' som bevisstheten alltid er bevisstheten om - også om man er utsatt for en hallusinasjon. Men hva er dette 'noe', og hvordan forholder det seg til det reelle objekt som man har bevissthet om når man er bevisst noe som virkelig eksisterer? Det kan se ut som Husserl tenker seg dette noéma som et slags abstrakt meningsinnhold, analogt til språklig meningsinnhold, som gjør det mulig for et subjekt å være bevisst reelle objekt - omtrent som begrep, eller språklige meningsinnhold, gjør det mulig for et subjekt å snakke om reelle objekt. I så fall kommer noéma "mellom" subjektet og det objekt i verden som subjektet er bevisst. Men dette rimer tilsynelatende dårlig med at Husserl så ofte beskriver perseptuell bevissthet, og andre former for "erfarende", intuitiv bevissthet som bevissthetsformer hvor man er direkte konfrontert det objektet man er bevisst - som bevissthetsformer hvor objektet selv "er til stede" for subjektet, uten noe mellomledd. Legger man vekt på dette elementet i Husserls tenkning kan det være fristende å se på noéma, ikke som en egen type objekt, men som et ordinært objekt betraktet fra en viss vinkel, nemlig som et opplevd objekt. Fra denne synsvinkel kan man f.eks. si at dersom jeg visuelt opplever et eple, så er det selve eplet qua opplevd eple som utgjør det "noematiske" objekt - der er ikke noe noe objekt som kommer "mellom" subjektet og det reelle objekt som subjektet opplever.

JJ: Gjør det noen særlig forskjell om man forstår intensjonalitet på den ene eller andre måten?

MD: Kanskje ikke når det gjelder hvordan konkrete fenomenologiske analyser gjennomføres. Men om bevissthetens intensjonalitet forstås på den ene eller andre måten er selvfølgelig viktig for forståelsen av hva intensjonalitet er, og dermed også for forståelsen av hva som skjer når man bedriver fenomenologisk beskrivelse og analyse. Om du vil, spørsmålet blir viktig for fenomenologiens fenomenologi - hva som er den korrekte fenomenologiske selvforståelse. Husserl var - med rette, selvfølgelig - sterkt opptatt av slike 2-ordens spørsmål. Spørsmålet har også konsekvenser for spørsmålet om realisme vers. idealisme. Har man først akseptert intensjonale objekt i tillegg til reelle objekt, får man straks problemer med forholdet mellom reelle objekt og intensjonale objekt. Er der et ureduserbart skille mellom dem? I så fall truer velkjente epistemologiske problem - et gap synes å åpne seg mellom subjektet og dets opplevelsesverden på den ene siden, og den reelle verden på den andre siden. Dersom det ikke er et ureduserbart skille mellom dem, hvordan skal vi forstå forholdet? Må vi ikke da forstå det reelle objekt som visse komplekse konstellasjoner, eller systemer, av intensjonale objekt? I så fall synes vi å bli ført inn i en slags idealistisk posisjon: Såkalt "reelle" eller "objektivt eksisterende" ting og saksforhold blir ikke noe annet enn visse systemer av intensjonale objekt som figurerer i såkalte "bekreftende" eller "verifiserende" erfaringer av ting.

JJ: Hvor mener du Husserl står i forhold til disse fortolkningsmulighetene?

MD: Jeg tror nok at den mest rimelige fortolkning er at han så på intensjonalitet som å involvere et ikke-fysisk, intensjonalt objekt, noéma. Jeg tror også at dette henger sammen med at han etterhvert utviklet en idealistisk posisjon, den transcendentalfenomenologiske idealismen, som særlig kommer til uttrykk i hans Ideen zu einer reinen Phänomenologie und phänomenologischen Philosophie fra 1913. Jeg tror at det utgjør den rimeligste fortolkningen av Husserl, uansett hva man måtte mene er den mest plausible filosofiske posisjonen. La meg her tilføye at selv om jeg er en overbevist realist, og følgelig uenig med Husserl, så er jeg samtidig en stor beundrer av Husserls form for idealisme. Den er, tror jeg, den mest konsekvente og detaljerte form for idealisme som har vært utarbeidet. Skulle jeg først være idealist, så hadde jeg nok sverget til Husserls spesieille fenomenologiske versjon av idealismen!

JJ: Uttrykket "transcendental" får en jo til å tenke på Kant. Er Husserls idealisme en slags videreutvikling av Kant?

MD: I noen grad, men bare i noen grad. Man kan se forbindelseslinjer til Kants filosofi, men også til så forskjellige filosofer som Descartes og Hume.

Husserl er en for selvstendig og original filosof til at han kan plasseres i noen enkle båser. Men når det gjelder Husserls flittige bruk av "transcendental" i ulike sammenhenger, så er den nok inspirert av Kant. Kant og Husserl har bl.a. til felles det fundamentale poeng at de skiller mellom subjektet som empirisk subjekt og som transcendentalt subjekt - mellom subjektet som en del av erfaringsverden, plassert i tid og rom sammen med andre subjekt og fysiske objekt, og subjektet som konstituerende for denne erfaringsverden, og som sådann ikke selv en del av denne erfaringsverden. For å si det med Hussserl, selv om man setter hele den fysiske rom-tid verden i parentes - inntar en nøytral holdning hvor man hverken benekter eller bekrefter at en slik verden eksisterer - så har man ikke dermed satt subjektet selv og dets bevissthetsinnhold i parentes. Det er nettopp dette subjektet og dette bevissthetsinnholdet som står igjen når man gjennomførerer en "transcendental reduksjon", og som utgjør det transcendentale subjekt og den transcendentale bevissthet. Det som derimot blir satt i parentes er det empiriske subjekt - subjektet oppfattet som en del av den objektive rom-tid verden. En slik distinksjon mellom transcendentalt og empirisk subjekt er fundamentalt for enhver idealistisk oppfatning, enten distinksjonen blir eksplisitt formulert eller ikke; og du finner den altså igjen både hos Husserl og Kant.

JJ: Men hva blir da forskjellen på Husserl og Kant?

MD: Én viktig forskjell, som Husserl selv understreker, er en metodisk forskjell: Kant forsøker å bevise, gjennom visse abstrakte, såkalte transcendentale argumenter, at det transcendentale subjekt må oppvise visse trekk (visse anskuelses- og forstandsformer) som en forutsetning for at det skal eksistere en objektiv verden for subjektet. Husserl forsøker noe liknende - begge er opptatt av å vise hva som er involvert i at det eksisterer en objekt verden for et subjekt, dvs. at det innen subjektets erfaringsverden er et skille mellom objektivt og subjektivt, illusjon og virkelighet - men hos Husserl skjer det ikke via abstrakte "forutsetningsargument" men gjennom konkrete fenomenologiske analyser av hva som inngår i vår bevissthet om en objektiv verden, dvs. hva som inngår i vår bevissthet om noe som faktisk eksisterende i kontrast til vår bevissthet om noe som "bare en illusjon".

JJ: Og disse fenomenologiske analysene finner du rimelige?

MD: Ikke dersom du med "rimelig" mener noe i retning av "rimeliggjør en idealistisk posisjon". Men det forhindrer ikke at jeg synes at det i Husserls produksjon er mange interessante betraktninger over hva som - på ulike områder - inngår i vår bevissthet om noe som "noe faktisk eksisterende av det og det slaget". Det gjelder ikke minst hans analyser av de ulike lag, eller skikt, som inngår i vår opplevelse av fenomen i verden, og som utgjør forutsetninger for hvordan en verden "kan komme til syne" - konstitueres, om du vil - for oss. Slik sett kan man godt sette Husserls idealistiske posisjon "i parentes" og likevel lese ham med stort utbytte! Det er noe jeg, som realist og anti-idealist, i noen grad gjør. Men som allerede understreket: Også Husserls spesielle form for idealisme er vel verdt et studium, selv om man skulle være uenig i hans konklusjoner.

JJ: Du har flere ganger referert til "reduksjon", eller "sette ting i parentes" som et viktig trekk ved Husserls filosofi. Kan du forklare dette noe nærmere?

MD: Den viktigste og mest grunnleggende form for reduksjon, den som på en måte er definerende for Husserls fenomenologi, er den såkalte transcendentale reduksjon.

Den transcendentale reduksjon innebærer at vi inntar en nøytralt beskrivende holdning til alle de fenomen som vi i dagligliv eller vitenskap tar for gitt: Man går ikke inn på spørsmålet om det som man har bevissthet om eksisterer eller ikke, men fokuserer i stedet på hva det er man er bevisst, og hvordan man er det bevisst. Sammen med det Husserl kaller eidetisk reduksjon, nemlig fokusering på typer snarere enn enkeltfenomen - altså at man fokuserer på hvilke typer objekt man er bevisst, og hva slags typer bevissthet man har om ulike objekt - utgjør den transcendentale reduksjon den metodiske kjerne i Husserls variant av fenomenologien. Den transcendentale reduksjon utgjør så og si "generalreduksjonen"; i tillegg kommer andre, metodisk viktige men subsidiære former for reduksjon som gå på avgrensete deler av den verden som vi tar for gitt i hverdagsliv eller vitenskap. En slik mer avgrenset reduksjon er f.eks. reduksjonen til den før-vitenskapelige erfaringsverden, eller livsverden som Husserl kaller det, som ligger implisitt i følgende problemstilling: Er der trekk ved vår erfaringsverden som ikke forutsetter, nødvendigvis, gyldigheten av en matematisk-naturvitenskapelig fortolkning av naturen; og dersom der er slike trekk, hvordan forholder de seg til de deler av vår erfaringsverden som forutsetter en matematisk-naturvitenskapelig forståelse av naturen? En slik fokusering på spesifikt før-vitenskapelige trekk ved vår erfaringsverden, som spiller en viktig rolle i Husserls senere filosofi, ville ikke være mulig dersom man ikke midlertidig kunne "heve seg over" - forholde seg nøytral til, sette i parentes - de vitenskapelige selvfølgeligheter som preger vår teknisk-naturvitenskapelige oppfatning av verden, og er et eksempel - blant mange - på mer avgrensete reduksjoner som spiller en viktig metodisk rolle i Husserls filosofi. Men som sagt, den viktigste reduksjonen er den "store" reduksjonen - den transcendentale reduksjonen. Den er ikke bare metodisk viktig; at en slik reduksjon lar seg gjennomføre - at det er mulig å sette verden i parentes, ikke bare stykkevis og delt, men som helhet - er også avgjørende for Husserls transcendentalfenomenologiske idealisme. Når Husserl kan snakke om en transcendental, eller "ren" bevissthet, så beror dette nettopp på at han mener at en transcendental reduksjon lar seg gjennomføre - det er gjennom denne reduksjonen det transcendentale subjekt og den transcendentale bevissthetsstrøm kommer til syne og kan beskrives i "ren" form.

JJ: Hvor tett er koblingen mellom den transcendentale reduksjon og Husserls idealisme?

MD: For ham selv var koblingen svært tett, tror jeg. For det første, hans konkrete og "deskriptive" variant av idealismen forutsetter at den transcendentale reduksjon lar seg gjennomføre - det er bare relativt til denne at man konkret kan beskrive og analysere noe som med rimelighet kan kalles en transcendental, i motsetning til empirisk, bevissthet. For det andre, at den transcendentale reduksjon lar seg gjennomføre synes for Husserl å fremtvinge et idealistisk syn på forholdet mellom den transcendentale subjektivitet og den "objektive" rom-tid verden. Husserl synes, i motsetning til Kant, å holde fast på at det ikke kan gi mening å snakke om en verden av "ting-i-seg-selv" utenfor enhver mulig erfaring: En objektiv rom-tid verden er bare mulig og koherent tenkbar som komplekse og koherent konstellasjoner av intensjonale objekt gitt for erfarende subjekt. Og da er det vel og merke transcendentale subjekt man snakker om, og ikke subjekt som selv er en del av den objektive rom-tid verden.

JJ: Vil du si at Husserls idealistiske posisjon var en uunngåelig konsekvens av hans metodiske grep - altså den rolle han tilla den transcendentale reduksjon?

MD: Gitt Husserls egen forståelse, eller tolkning, av hva som ligger i "å sette verden i parentes", så var den kanskje det. Men der er selvfølgelig mange måter å forstå en slik reduksjon på, og hvilken rolle den kan spille i filosofien.

Anta at man mener at en "total" reduksjon - hvor alt som har å gjøre med ens egen eksistens "i" verden, settes i parentes - ikke er mulig, dvs. hevder at man alltid vil måtte forutsette, implisitt, eksistensen av ting og forhold som går ut over innholdet av ens egen bevissthet. Fremdeles synes noe i retning av hva Husserl forstår med en transcendental reduksjon - nemlig en form for refleksjon hvor man mest mulig fordomsfritt forsøker å finne ut, ikke om fenomenet X eksisterer, men hva ens bevissthet om fenomenet X består i - å være et viktig element i den filosofiske erkjennelsesprosess. Man kan si at en slik fenomenologisk undersøkelse er en undersøkelse av forutsetninger for erkjennelse, i og med at den er en undersøkelse av bevissthetsstrukturer som utgjør nødvendige betingelser for erkjennelse. Siden en slik undersøkelse av forutsetninger godt kan kalles transcendentalfilosofi - særlig dersom det dreier seg om en form for ikke-empiriske undersøkelser av essensielle, snarere enn kontingente, forhold - kan man si at Husserls fenomenologiske metode nok innebærer en form for transcendentalfilosofisk tilnærming til filosofiske problem. Men den innebærer ikke nødvendigvis en idealistisk posisjon. Som sådann står den, slik jeg ser det, ikke i motsetning til mer språkorienterte filosofiske analyser, eller til mer argumentasjonsorienterte former for filosofi. Den representerer heller et supplement til disse.

JJ: Men Husserl snakker lite om språk og mest om bevissthet. Slik sett er det vel noe visst "gammelmodig" med måten han filosoferer på?

MD: Man skal ikke undervurdere de mange interessante fenomenologisk observasjoner Husserl har om språket gjennom hele sin produksjon, fra Logische Untersuchungen og frem til "Krisis". Men i det vesentlige har du rett - Husserls filosofi plasserer seg klart før den "språklige vending" som har kjennetegnet mye av det 20.århundres filosofi. Det har vært sagt om Husserl at han er den siste store cartesianer. Jeg tror ikke det er så treffende. Men man kan kanskje si at Husserl er den siste store bevissthetsfilosof.....

JJ: Gjør ikke det store deler av Husserls filosofi lite aktuell? Har ikke f.eks. Wittgenstein lært oss at det er lite å hente filosofisk ut av en beskrivelse av bevissthetsinnhold, eller opplevelser, dersom man vil forstå fenomen som å intendere noe, eller følge en regel, eller forstå hva noe betyr, osv.?

MD: Jeg tror at kritikk av den typen for en stor del beror på en misforståelse av hva som ligger i begrepet om fenomenologisk analyse. Det er ikke snakk om å vende blikket "innover" i motsetning til "utover", men om å reflektere over den menneskelige erfaringsverden (i videste forstand) på en viss måte - nemlig reflektere over hva slags typer objekt opptrer i denne erfaringsverden og hva slags typer bevissthetsforhold man har til ulike objekt i verden. Den spesielle form for nøytralisering som ligger i den transcendentale reduksjon gjør at man kan konsentrere seg om - i videste forstand - meningsspørsmål snarere enn eksistensspørsmål, men innebærer ikke at man i sine beskrivelser og analyser må gi "indre" fenomen - hvilke tanker som går gjennom hodet på en, hvilke fornemmelser man har, hvilke aha-opplevelser man måtte ha, osv. - en spesielt sentral og priviligert rolle i beskrivelsen og analysen av ethvert fenomen. Man skal f.eks. være en slett fenomenolog for å mene at essensen av språklig forståelse ligger i visse "forståelsesopplevelser" som ledsager det man hører eller leser! Men generelt er det slik at den språklige omgang med ting hører hjemme i en større kontekst av kognitive, praktiske og perseptuelle forhold til ting; og ett av de interessante aspekt ved Husserls filosofi er nettopp hans mange analyser av disse pre- og utenomspråklige bevissthetsforhold og hva slags typer objekt gir seg gjennom disse bevissthetsforhold. Det gjelder f.eks. hans analyser av kroppsbevissthet og hvilken rolle denne kroppsbevissthet spiller for persepsjonen av fysiske objekt i våre omgivelser. Det gjelder også hans analyser av "passive", assosiative bevissthetsformer og hvilken rolle disse spiller som underlag for objektiverende språk- og tankevirksomhet. Her har nok senere fenomenologer som f.eks. Merleau-Ponty lært adskillig fra Husserl - direkte eller indirekte!

JJ: Så du mener at Husserl, til tross for hans tilsynelatende ensidige fokus på bevisstheten, fremdeles er en aktuell og interessant filosof, også fra en analytisk synsvinkel?

MD: Ja, i høyeste grad. Her må du også ta i betraktning den sterke interessen for sinnsfilosofi som nå gjør seg gjeldende innen den analytiske tradisjon. På mange måter kan man si at det er sinnsfilosofien som er i ferd med å skape en ramme for språkfilosofien, og ikke omvendt. Og innen sinnsfilosofien fokuseres igjen oppmerksomheten i økende grad på fenomenet bevissthet. Dette kan også bidra til at Husserl vil tiltrekke seg økt oppmerksomhet i tiden fremover - deriblant fra filosofer som ikke rekner seg selv som fenomenologer!

MAGNE DYBVIG (1940-) var professor ved Filosofisk institutt, NTNU, då artikkelen blei skriven. Han har sidan gått av med pensjon. Dr. Dybvig har blant anna arbeidd med fenomenologi, analytisk filosofi og sinnsfilosofi.