NORSK DEL, GULLVEKTA

Fra Veien til vitenskap

 14 › 1 › 12 SETT SEKSJON SPøRSMÅL SØK NETTSTADSIDENE FØRRE NESTE
RESERVASJONAR VEIEN TIL VITENSKAP – SAMLINGA

Targumstudier

Bjørn Olav Grüner Kvam

skroll JAFAR JAFARNEJAD: Hva er egentlig en "targum"?

Bjørn Olav Grüner Kvam: "Targum" betyr rent alment "oversettelse". I mer teknisk forstand kan ordet betegne en fortolkning eller det å tolke. Når vi i faglig sammenheng snakker om targumer, er det imidlertid mest vanlig å tenke spesifikt på de jødiske arameiske oversettelser av Den hebraiske bibel (Det gamle testamente). Targumene kan inndeles i to store hovedgrupper: Den babylonske targum (til Mosebøkene og Profetbøkene), henholdsvis Targum Onkelos og Targum Jonathan; og de palestinske targumer (til Mosebøkene). De palestinske targumer og den babylonske targum til Profetbøkene er relativt rik på lengre, fortolkende tillegg. Den babylonske targum til Mosebøkene er relativt sparsom på tillegg.

Studiet av targumene har også blitt aktualisert ved de tekstene som ble funnet i Qumran ved Dødehavet, de såkalte Dødehavs-rullene. I 1997 markerte forskere over hele verden at det var femti år siden de første tekster ble funnet i hulene ved Dødehavet, i 1947. Blant funnene var det også tekster som vi må karakterisere som targumer, først og fremst en targum til 3. Mosebok og en targum til Jobs bok.

JJ: Hvordan ble du kjent med dette emnet og fagfeltet?

BOKG: For noen år siden tok jeg hebraisk mellomfag ved Universitetet i Oslo. Til dette faget hørte det å lese arameisk. Blant annet kunne man lese såkalt targumisk arameisk og lese tekster fra targumene. Dette var stoff som fascinerte meg!

JJ: Som norsk forsker, hva er mest interessant for deg i dette området?

BOKG: Jeg arbeider med en avhandling der jeg undersøker tradisjonene og tekstene knyttet til patriarken Abraham, slik de er gjengitt i de arameiske targumer.

Å forske på targumer i Norge, er en ensom beskjeftigelse. Det er et høyt spesialisert og "smalt" forskningsfelt. Sommeren 1998 ble det arrangert en konferanse for targumstudier i regi av The International Organization for Targum Study (IOTS), i Oslo. Dette er en av de få anledninger spesialister på targum- og arameiskstudier har til å treffes.

Det er ikke alltid like lett å se den umiddelbare nytte eller gevinst av at noen driver med et slikt emne. Imidlertid ser jeg det som verdifullt i seg selv at noen driver også med et fagfelt som ikke umiddelbart eller i alle detaljer er like direkte anvendbart. Det hører med til akademias vesen å ikke bare drive med anvendt forskning.

Det er likevel ikke vanskelig å påpeke hvordan innsikt i de gamle oversettelser kan kaste lys over moderne problemstillinger.

Mitt eget arbeid med Abraham er generelt aktuelt allerede sett i lys av den religiøse og politiske situasjon i Midt-Østen. Som kjent regner både jødedommen, kristendommen og islam Abraham som stamfar. Han var den første monoteist, en som tror på én guddom. Abraham er "einar i tre religionar", så å si.

JJ: Kan du si noe mer om "nytteverdien" av targumene?

BOKG: Å studere targumene kan være til nytte både for dem som studerer den tidlige jødedom og for dem som studerer Det nye testamente. Regner vi med at targumene til Mosebøkene stammer fra nytestamentlig tid frem til ca. 400-tallet og targumene til Profetbøkene fra ca. 600-tallet, kan vi i targumene få et innblikk i tidlig jødisk (og kristen) bibeltolkning. Dette har vært tilfelle både med targumene til Mosebøkene og targumen til Profetbøkene, særlig Jesaja-boken.

Det er interessant at vi kan finne det jeg vil kalle "targumismer" i Det nye testamente. Et eksempel finner vi i Matteusevangeliet, kapittel 2, vers 6: "Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda . . ." Dette er en sammenstilling av to skriftsitat fra Det gamle testamente, nemlig profeten Mika, kapittel 5, vers 1 og 3, samt 2. Samuelsbok kapittel 5, vers 2. Sammenligner vi Matteus 2, 6 med Mika 5, 1, "Men du, Betlehem, Efrata, den ringeste av ættene i Juda . . .", ser vi blant annet at Matteus-teksten har tillegget "slett ikke". Det kan synes som vi her har et tilfelle av såkalt "omvendt oversettelse" (converse translation). Ved denne oversettelsesteknikken kan man, ved å føye inn ordet "ikke" eller "det er ikke (mulig)", snu et utsagns betydning til det motsatte av den mening det har i bibelteksten.

Targumene kan videre kaste lys over problemer som også den moderne norske bibeloversetter kan møter, for eksempel når han skal oversette Det gamle testamentets hebraiske tekst til moderne norsk. Det er interessant i seg selv å se at de gamle oversettere synes å ha stusset ved noen av de samme vanskelige ord og uttrykk som den moderne oversetter. Men det kan også være hjelp å finne til å forstå de vanskelige ord, ved altså å se hvordan de gamle har løst flokene.

Ekstra interessant er det, sett med en targumforskers blikk, når de norske bibeloversettere selv har måttet ty til targum-lignende oversettelser! Et eksempel på dette finner vi i Salme 2, 11-12. Den hebraiske tekst kunne oversettes slik: "gled dere med skjelven, kyss den rene/sønnen/marken". I den hebraiske tekst forekommer ordet bar, som kan bety "ren". Det kan også minne om det arameiske bara - "mark". Dessuten kan bar bety "sønn" på arameisk. Et meget utbredt forslag til tekstrettelse har vært å stokke om på bokstavene slik at man kom frem til en tekst som i oversettelse ville lyde "med skjelven kyss hans føtter." Det norske Bibelselskaps oversettelse har laget en ganske elegant sammensmeltning av den tradisjonelle forståelse av grunnteksten slik den står (og forstått bar som "jord") og sistnevnte forsøk på å rette teksten, når de har oversatt slik: "[Tjen Herren med ærefrykt] og glede, kyss skjelvende jorden for hans føtter." Dette er hva jeg ville kalle en targumistisk norsk oversettelse!

Videre tenker jeg på at den arameiske tekst rett og slett noen ganger kan hjelpe oss til å rekonstruere eller ordne en hebraisk tekst som synes å være ødelagt eller kommet i uorden. Ved å prøve å tilbakeoversette den arameiske teksten til hebraisk, kan vi få et bilde av hvordan den hebraiske tekst egentlig kan ha sett ut. Muligheten for at de arameiske oversetterne, targumistene, selv har prøvd å ordne den samme "ødelagte" tekst som vi har foran oss, er imidlertid stor. Da har vi selvfølgelig ikke kommet noe lengre ved å studere den arameiske tekst. I tillegg kommer at targumistene rett og slett kan ha brukt en påfallende eller merkelig hebraisk tekst til å legge sine egne tolkninger inn i oversettelsen.

Dette er det aspektet som fascinerer meg mest ved targumene: De er ikke bare rene oversettelser fra hebraisk til arameisk. Targumistene har mange steder lagt inn fortolkende tillegg i den arameiske teksten, enkeltord eller lengre passasjer som ikke svarer til noe ord i den hebraiske bibelteksten. Det geniale er at disse tolkninger og tekstendringer er sydd inn i den løpende oversettelsens arameiske tekst, uten at dette er merket ut på noen måte. Uten å kjenne den hebraiske teksten godt, kan det være vanskelig å merke disse tillegg eller små forandringer. For eksempel gjengir Targum Onkelos 1. Mosebok 12, 5 ("[Abraham] tok med seg de (tjeneste)folkene de hadde fått seg") slik: "[Abraham] tok med seg de personer de hadde gjort til tjenere for Loven." Targumen spiller her på at den språklige, arameiske ekvivalent til ordet som i den hebraiske teksten kan oversettes med "å få seg" – asah er avad – "å tjene". Dette kan brukes både om det å være tjener og om (religiøs) gudstjeneste. Samtidig tilføyer targumen uttrykket "til Loven (Toraen)". De palestinske targumer taler her om "de personer de hadde omvendt." Den babylonske targum og de palestinske targumer refererer til samme sak. I jødedommen er det å omvende seg det samme som å fatte et fast forsett om å leve et liv i samsvar med Toraen.

JJ: Hvordan vil du karakterisere forholdet mellom den hebraiske bibeltekst og targumen?

BOKG: Den rabbinske tradisjon anser den hebraiske bibeltekst som guddommelig gitt, hellig og uforanderlig – og det kan ikke endres eller trekkes noe fra eller legges noe til den. Dette må ha skapt et dilemma for fortidens troende, som det gjør idag. Hva skal man gjøre med bibelsteder som åpenbart er uforståelige, uaktuelle, urimelige, ikke praktikable, der den hebraiske tekst åpenbart er kommet i uorden (og det noen ganger ikke er vanskelig å skjønne hva det egentlig skal stå eller kan ha stått)? Jo, (som idag) ved å fortolke, gi bibelordet en anvendelse som gjør det praktikabelt i dagens situasjon, ved kommentere vanskelige tekstavsnitt og enten angi en "riktigere" lesemåte, eller aktualisere eller konkretisere bibelteksten – i kommentarer som ikke gjøres til en del av den hellige teksten selv. Det er dette som man gjerne kaller "tradisjonen". Og den jødiske tradisjon er rik på bibelkommentarer, såkalte midrasjer, som gjør akkurat dette; eller mer dogmatisk pregede skriftsamlinger, slik som Misjna og Talmud. Det samme finner vi imidlertid også i targumene!

Targumen skal leses sammen med den hebraiske bibelteksten, først den hebraiske teksten, så den arameiske. Slik foreskriver tradisjonen at det skal gjøres og binder slik bibeltekst og targum nært sammen. Men enten targumen resiteres høyt for en forsamling eller man leser den for seg selv i sitt studerkammer, oppnås den samme effekt: Den uforanderlige hebraiske bibelteksten leses i sin uforanderlige skikkelse – men samtidig leses den også i sin tolkede skikkelse! Trekker vi ut de passasjer som representerer tillegg, står vi tilbake med en mer eller mindre arameisk gjengivelse av den hebraiske teksten.

Det jeg her sier, er selvfølgelig en grov forenkling av et svært komplisert saksforhold. Det at vi står tilbake med en mer eller mindre arameisk gjengivelse av den hebraiske teksten, dersom vi trekker ut de passasjer som representerer tillegg, vil først og fremst gjelde de targumer som har vært resitert i synagogegudstjenesten, nemlig Mosebøkene, samt deler av Profetbøkene.

En del av debattene knyttet til studiet av targumene har nettopp dreid seg om spørsmålet om når en tekst slutter å være targum, så å si, og går over til å være en midrasj, det vil her si en tekst som i så stor grad har parafrasert og reformulert sitt hebraiske forelegg at det knapt er mulig å trekke ut noe deler som skulle representere en mer eller mindre ordrett oversettelse av den hebraiske tekst. Tradisjonelt har vi ment at targumene til Krønikebøkene og Ruts bok ligger på grensen mellom targum og midrasj, mens de såkalte targumer til Høysangen, Klagesangene, Forkynneren og Esters bok blander oversettelse og fortolkning i så stor grad at de egentlig ikke fortjener å kalles "targumer" i teknisk forstand.

JJ: Kan du gi et eksempel på at targumene aktualiserer den hebraiske bibelteksten?

BOKG: Som kjent hører det til de jødiske spiseforskrifter at man ikke skal blande visse forskjellige typer mat, det er visse typer mat som ikke passer sammen, de er ikke kosjer. Man kan f. eks ikke spise melkemat og kjøttmat sammen eller samtidig. Denne forskriften er utledet av et vers i 2. Mosebok, kapittel 23, vers 19: "Du skal ikke koke et kje i melken fra moren." Den babylonske targum, Targum Onkelos, både konkretiserer og aktualiserer dette bibelverset: "Dere skal ikke spise kjøtt sammen med melk."

JJ: Du sa tidligere at targumene stammer fra nytestamentlig tid. Kan du si noe om targumenes opprinnelse?

BOKG: Det er ihvertfall to ulike syn på syn på dette; den første klassisk og hviler på den klassiske jødiske tradisjon, den andre mer vitenskapelig underbygget.

Tradisjonen ønsker å spore targumenes spede opprinnelse tilbake til ca. 400-tallet før vår tidsregning. Når det i Nehemja 8, 8 fortelles at Esra og de andre skriftlærde "leste opp av Guds lovs bok, stykke for stykke, og tolket det som ble lest, så folket skjønte det, " mener tradisjonen at det nettopp er en slags targum det siktes til. Man forestiller seg altså at de skriftlige targumer vi idag har, går tilbake på et muntlig stadium og en praksis som startet i gammeltestamentlig tid. Når den hebraiske bibelteksten ble lest i de jødiske synagoger, ble den samtidig tolket (i ordets moderne forstand) av en targumist, eller meturgeman som er det arameiske ordet for det. Den rabbinske tradisjon foreskriver at tekster fra De fem Mosebøker, Torahen, skal tolkes vers for vers, ett vers av gangen, slik at man først leser ett vers på hebraisk, derefter ett vers på arameisk. Fra Profetbøkene leses tre vers av gangen. Dette har man kunnet oppleve i jemittiske synagoger opp til denne dag.

I vitenskapelig sammenheng har man lenge ment at targumene oppstod som følge av den språklige situasjon som hersket etter at jødene vendte hjem fra eksilet i Babylon, omkring 530 år før vår tidsregning. Disse jødene behersket kun arameisk, altså det språk som var enerådende i tale og administrasjon i det persiske storrike. Siden de hadde svært mangelfullt kjennskap til hebraisk, var det nødvendig med oversettelser av den hebraiske bibeltekst til arameisk. Slik oppstod targumene.

På den annen side har det gjort seg gjeldende en stadig sterkere tendens til å nyansere dette syn. Man har blant annet pekt på at sene, eftereksilske bøker i Den hebraiske bibel er skrevet på hebraisk. Også blant skriftrullene som er funnet i Qumran ved Dødehavet, hvorav mange stammer fra det 1. århundre, er det funnet hebraiske tekster. Det kan altså synes som at hebraisk døde ut først en tid etter dette.

I Norge har språkforskeren og semittisten Harris Birkeland ønsket å nyansere det synet at Jesus og disiplene, lik andre mennesker i sin samtid, skulle ha snakket arameisk. Her i landet er Birkeland bredest kjent for sin Lærebok i hebraisk grammatikk, først gang utkommet 1950 og etterpå kommet i to utgaver, senest i 1984. I sitt arbeid The Language of Jesus, som Birkeland utgav i 1954, prøvde han vitenskapelig å utvikle teorien om at Jesus og hans landsmenn av de lavere klasser talte en form for hebraisk dialekt utviklet fra bibelhebraisk. Birkelands syn har imidlertid ikke mange tilhengere idag.

Skulle imidlertid likevel targumene virkelig ha oppstått i en sammenheng der kjennskap til hebraisk var dårlig, ble de likevel spredt og brukt i samfunn der hebraisk var kjent og anvendt på linje med arameisk. Targumene kom slik til å fungere som mer enn bare oversettelser i trang mening. De hadde status av mer eller mindre autoriserte kommentarer til bibelteksten. Jeg mener det er gode grunner til å hevde at targumene er skrevet på arameisk ikke først og fremst fordi legfolket behøvde en bibeloversettelse på mors- eller folkemålet, men fordi arameisk var å betrakte som fortolkningens og fortolkerens språk. Targumene ble tradert av lærde rabbinere og springer på linje med den øvrige rabbinske litteratur, ut av deres fortolkninger.

JJ: Dette ble komplisert. Kan du si litt om utviklingen av arameisk og hebraisk?

BOKG: Sterk forenklet kan man si at vi i bibelsk og tidlig etterbibelsk tid finner to varianter av arameisk; bibelarameisk (som vi finner i små partier i Den hebraiske bibel, nemlig hovedsakelig i Esraboken, kapittel 4 – 7 og i Danielsboken, kapittel 2 – 7); og det vi kunne kalle standard litterær arameisk (Standard Literary Aramaic); dessuten syrisk og mandeisk. I targumene finner vi en variant av standard litterær arameisk.

Det hebraiske språkets utvikling kan vi inndele i før-eksilsk hebraisk; den klassiske bibelhebraisk; etterbibelsk hebraisk (dvs. hebraisk slik vi finner den for eksempel i Dødehavs-rullene og i samaritanernes utgave av de fem Mosebøkene); rabbinsk hebraisk (særlig den språkform vi finner i den rabbinske verket Misjna, ferdigredigert ca. år 200 av vår tidsregning); mellomalderhebraisk og moderne hebraisk (ivrit – også kalt israelsk hebraisk). Utviklingen av et moderne hebraisk tale- og skriftspråk, rundt århundreskiftet 1800/1900, skyldes først og fremst en mann ved navn Eliezer Ben-Yehuda.

Sammenfattende kan man si at forskningen i dag er relativt samstemt om at i nytestamentlig tid snakket man såkalt galileisk arameisk i nord, altså i Galilea; i Samaria samaritansk arameisk og i sør, i Judea, brukte man rabbinsk hebraisk. Men tro ikke at debatten har stilnet! Spørsmålet om de tidlige stadier av bibelhebraisk, den før-eksilske, var ett av de temaer som var gjenstand for opphetet drøfting på den store kongressen for studiet av Den hebraiske bibel, i Oslo sommeren 1998, i regi av International Organization for the Study of the Old Testament (IOSOT).

JJ: Kan du gi meg tre sitater som du liker best ved dette emnet?

BOKG: Som jeg nevnte innledningvis, kan targumene inndeles i to store hovedgrupper, den babylonske targum (til Mosebøkene og Profetbøkene) og de palestinske targumer (til Mosebøkene). De palestinske targumer og den babylonske targum til Profetbøkene er relativt rik på lengre, fortolkende tillegg, haggada. Den babylonske targum til Mosebøkene, Targum Onkelos, er kjent for å være relativt sparsom på tillegg. Som en overskrift eller ledestjerne for mitt eget arbeid, særlig med Targum Onkelos, har jeg satt et sitat fra en engelsk forsker, John Bowker, i en artikkel om "Haggadah in the Targum Onqelos" (Journal of Semitic Studies 12 [1967] 51-65), s. 64-65:

"[I]f a fair estimate of interpretation in Onqelos is to be made, every word needs to be weighed and considered in its place. A single word in Onqelos can conceal a great deal."

Hvis vi forutsetter at Bowker har rett i sin observasjon, er dette som fascinerer meg mest ved studiet av targumene, og som fyller meg med stadig stille indre glede.

Det neste sitat er fra en bok av Paul Kahle, The Cairo Geniza (2. utg., Oxford, 1959), s. 208:

"In the Palestinian Targum of the Pentateuch we have in the main material coming from pre-Christian times which must be studied by everyone who wishes to understand the state of Judaism at the time of the birth of Christianity. And we possess this material in a language of which we can say that it is very similar to that spoken by the earliest Christians. It is material the importance of which can scarcely be exaggerated."

Sitatet er representativt og kan stå som et symbol på den oppblomstring av targumstudier som fulgte i kjølvannet av at den spanske forsker Alejandro Díez Macho i 1949 fant et fullstendig targummanuskript til Pentatuken, de fem Mosebøker, i Vatikanets bibliotek. Her hadde det levd en anonym tilværelse, feilaktig katalogisert som et manuskript til Targum Onkelos – helt til Díez Macho kom til å undersøke det nærmere – og i 1956 fant at det slett ikke kunne sies å inneholde en babylonsk, men derimot en palestinsk targum. Den er nå kjent som Targum Neofiti. Etter at dette manuskriptet var publisert, fulgte mange studier som søkte å vise hvordan man kunne forstå Det nye testamentes tekster i lys av de palestinske targumer til Mosebøkene generelt, og Targum Neofiti spesielt.

Det tredje sitatet er ikke hentet fra den moderne sekundærlitteratur, men fra selve primærkildene, nærmere bestemt fra Talmud, den store jødiske tradisjonssamling, i traktaten Qiddusjin 49a:

"Den som oversetter et bibelvers ord for ord, er en løgner. Den som legger noe til, opptrer blasfemisk."

Utsagnet kan gjelde som et memento for all oversettelsespraksis ikke bare i targumene og i gammel tid, men også i moderne tid.

JJ: Til slutt, kan du anbefale tre stykker sekundærlitteratur som bør leses i forbindelse med temaet "targumer"?

BOKG: Først vil jeg nevne to publikasjoner som er spesielt viet targumstudier. Den ene er Newsletter for Targumic & Cognate Studies, et meldingsblad som i hovedsak prøver å samle litteraturreferanser til alt som publiseres med relasjon til targumene, samt kunngjør konferanser og begivenheter knyttet til targumforskning. Den andre er et nystartet spesialtidsskrift for targum- og arameiskstudier, Journal for The Aramaic Bible, som kommer med sitt første nummer våren 1999.

Av sekundærlitteratur vil jeg ellers anbefale følgende arbeider. Til språkhistorien er følgende arbeid klassisk:

E. Y. Kutscher, A History of the Hebrew Language, red. R. Kutscher, Jerusalem - Leiden, 1982.

To gode introduksjoner til targumlitteraturen er følgende arbeider:

P. S. Alexander, "Jewish Aramaic Translations of Hebrew Scriptures" i: Mikra: Text, Translation, Reading and Interpretation of the Hebrew Bible in Ancient Judaism and Early Christianity, red. M. J. Mulder, (Compendia Rerum Iudicarum ad Novum Testamentum. Section 2 1), Assen/Maastricht – Philadelphia, 1988, s. 217-253.

P. V. M. Flesher, "The Targumim" i: Judaism in Late Antiquity. Part One: The Literary and Archaeological Sources, red. J. Neusner, (Handbuch der Orientalistik. Erste Abteilung: Der nahe und mittlere Osten 16), Leiden – New York – Köln, 1995, s. 40-63.

Sistnevnte er arbeid nyttig og instruktivt fordi det gir henvisninger til andre viktige arbeider innen targumforskningen.

BJØRN OLAV GRÜNER KVAM er stipendiat ved Det Teologiske Menighetsfakultetet, og har mottatt stipend fra Norges Forskningsråd.

Copyright 1999: Bjørn Olav Grüner Kvam, Jafar Jafarnejad og T. Kinnes (layout, mønster o.a.) © 2000, 2001 for nettversjonen: Dei same. T. Kinnes også kantsummeringar, biletgrafikk, webdesign o.a.)

SAMLINGA
Bjørn Olav Grüner Kvam: Targumstudier, Vitskapsvegen – SLUTTBOLK

Bjørn Olav Grüner Kvam: Targumstudier, Vitskapsvegen – LITTERATUR  

Jafarnejad, Jafar, hovudred. Veien til vitenskap. Band 1-3. Trondheim: Privat forlag, 1999.

FRÅ LØYVE: "[T. Kinnes], som kjenner bokverket, har løyve frå meg til å legge inntil 18-20 artiklar frå det på Internett." – Jafar Jafarnejad, 5. april 2000.

Bjørn Olav Grüner Kvam: Targumstudier, Vitskapsvegen – OPP SETT ARKIVDEL NESTE

Bjørn Olav Grüner Kvam: Targumstudier, Vitskapsvegen BRUK. Brukargaiden femner over forkortingar, bøker ordna etter forfattarar og bokstavkodar, design og navigering på nettstaden, søkeråd, tilvisingar og meir. [LENKE]
© 1999–2012, layout o.a., Tormod Kinnes. [E-POST].  —  Ansvarsfråskriving: [LENKE]