NORSK DEL, GULLVEKTA  

Norske eventyr og segner

 13 › 1 › 9

SETT
ARKIVSEKSJON
ØVST PÅ KARTET
SØK NETTSTADSIDENE

VENSTRE STOLPEBREIDD
 
RESERVASJONAR   FØRRE SAMLINGA NESTE




Dei sju folane

Eventyrlærdom DET VAR ein gong eit par fattige folk; dei budde i ei ussel stue langt borti skogen, og det var ikkje meir enn frå handa og i munnen og med nød og neppe det. Dei hadde tre søner, og den yngste av dei var Oskeladden; han gjorde ikkje anna enn låg og grov i oska.
      Ein dag sa den eldste guten at han ville ut og tene; det fekk han straks lov til, og han vandra då ut i verda. Han gjekk og han gjekk heile dagen, og då det lei mot kvelden, kom han til ein kongsgard. Der sto kongen ute på trappa og spurde kor han skulle hen.
      "Å eg går berre og hører etter teneste eg, far," sa guten.
      "Vil du tene hos meg og gjete dei sju folane mine?" spurde kongen. "Dersom du kan gjete dei ein heil dag og seie meg om kvelden kva dei et og drikk, så skal du få kongsdottera og halve riket; men kan du ikkje, så skjer eg tre raude reimar av ryggen din."
      Guten syntest det var eit lett arbeid han fekk høre om; det skulle han nok klare, meinte han.
      Om morgonen, då det lysna av dagen, sleppte stallmeisteren dei sju folane; dei sprang av stad og guten etter. Det gjekk over berg og dalar, gjennom busker og kjerr. Då guten hadde sprunge slik ei god stund, tok han til å bli trøtt, og då han hadde halde på enda eit stykke, var han vel nøgd av heile gjetinga. Og med det same kom han til ei bergskorte [A]. Der sat ei gammal kone og spann på ein handtein.
      Då ho fekk sjå guten som sprang etter folane så sveitten dreiv av han, ropte kona: "Kom hit, kom hit, vene son, så skal eg lyske deg!" Det ville guten gjerne; han sette seg i bergskorta hos kona og la hovudet sitt i fanget hennar, og så lyska ho han heile dagen mens han låg og lata seg.
      Då det lei mot kvelden, ville guten gå; "eg får likså godt rusle beint heim att," sa han, "for til kongsgarden kan det ikkje nytte eg kjem."
      "Vent litt til i mørkninga," sa kona, "så kjem folane til kongen framom her att; så kan du springe heim att med dei; det er ingen som veit at du har lege her heile dagen i staden for å gjete folane."
      Då dei no kom, ga ho guten ei vasskrukke og ein mosedott; det skulle han vise kongen, og seie det var det dei sju folane åt og drakk.
      "Har du no gjete tru og vel heile dagen då?" sa kongen, då guten kom fram for han om kvelden.
      "Tja, prøv meg," sa guten.
      "Så kan du vel seie meg kva det er dei sju folane mine et og drikk?" spurde kongen.
      Guten viste fram vasskrukka og mosedotten han hadde fått av kona; "der ser du maten, og der ser du drikken deira," sa guten.
      Men så skjøna kongen korleis han hadde gjete, og han blei så harm at han baud dei skulle jage han att med det same, men først skulle dei skjere tre raude reimar av ryggen på han og strø salt i.
      Då guten kom heim att, var han nedtrykt; ein gong hadde han gått ut for å få teneste, sa han, men det gjorde han aldri meir.
      Dagen etter sa den andre sonen at han ville ut i verda og prøve lykka. Foreldra sa nei og ba han sjå på ryggen til broren. Men guten ga seg ikkje, han blei ved sitt, og langt om lenge fekk han då lov, og la i veg. Då han hadde gått heile dagen, kom han også til kongsgarden; og der sto kongen ute på trammen og spurde kor han skulle hen.
      Då guten svara at han gjekk og hørte etter teneste, sa kongen han kunne få tene hos han og gjete dei sju folane hans; og så sette kongen same straff og same lønn for han som han hadde sett for broren. Ja, guten var straks villig til det; han stedde seg i teneste hos kongen, for han skulle nok passe folane og seie kongen kva dei åt og drakk, meinte han.
      I grålysninga om morgonen sleppte stallmeisteren dei sju folane; dei av stad att over berg og dal, og guten baketter. Men det gjekk like eins med han som med broren; då han hadde sprunge etter folane ei lang, lang stund så han både var sveitt og trøtt, kom han forbi ei bergskorte. Der sat det ei gammal kone og spann på ein handtein, og ho ropte til guten: "Kom hit, kom hit, vene son, så skal eg lyske deg!"
      Det syntest guten vel om; han lét folane renne sin veg og sette seg i bergskorta hos kona. Så sat han og så låg han, og late seg gjorde han heile dagen.
      Då folane kom attende om kvelden, fekk han også ein mosedott og ei vasskrukke av kona. Dei skulle han syne kongen. Men då så kongen spurde guten: "Kan du seie meg kva dei sju folane mine et og drikk?" og guten stakk fram mosedotten og vasskrukka og sa: "Her er mat og drikke," - blei kongen sint att, og baud at dei skulle skjere tre raude reimar av ryggen på han og strø salt i, og jage han heim på flekken.
      Då så guten kom heim att, fortalde han også korleis det hadde gått han, og sa at ein gong hadde han gått ut for å få teneste, men det gjorde han visst aldri meir.
      Tredje dagen ville Oskeladden i veg; han hadde nok lyst til å prøve å gjete dei sju folane han også, sa han.
      Dei andre lo og gjorde narr av han. "Når det har gått slik med oss, så skal vel du klare det, - du ser ut til det du, som aldri har gjort anna enn liggje i oska og grave!" sa dei.
      "Ja eg vil nok i veg likevel eg," sa Oskeladden, "eg har nå ein gong fått det i hovudet," - og alt dei andre lo og alt foreldra ba, så hjelpte det ikkje. Oskeladden la i veg.
      Då han så hadde gått heile dagen, kom han også til kongsgarden i mørkninga. Der sto kongen ute på trammen og spurde kor han skulle.
      "Eg går nok og hører etter teneste," sa Oskeladden.
      "Kor er du frå då?" spurde kongen, for han ville ha litt betre greie på det nå, før han tok noen i teneste.
      Oskeladden fortalde kor han var frå, og sa at han var bror til dei to som hadde gjete dei sju folane til kongen, og så spurde han om ikkje han kunne få prøve å gjete dei neste dag.
      "Å tvi!" sa kongen - han blei reint sint, berre han kom i hug dei, - "er du bror til dei to, så duger du vel ikkje stort, du heller; slike har eg hatt nok av!"
      "Ja, men sia eg no har komme her, kunne eg vel få lov å prøve meg, eg også," sa Oskeladden.
      "Å ja, vil du endelig ha ryggen din flådd, så gjerne for meg," sa kongen.
      "Eg vil nok heller ha kongsdottera eg," sa Oskeladden.
      Om morgonen i grålysninga sleppte stallmeisteren dei sju folane att, og dei av stad over berg og dal, gjennom busker og kjerr, og Oskeladden baketter.
      Då han hadde sprunge slik ei god stund, kom han også til bergskorta; der sat den gamle kona att og spann på handteinen sin og ropte til Oskeladden: "Kom hit, kom hit, vene son, så skal eg lyske deg!" sa ho.
      " Kyss meg bak, kyss meg bak!" sa Oskeladden, han hoppa og sprang og heldt i folerumpa.
      Då han vel hadde komme forbi bergskorta, sa den yngste folen: "Sett deg opp på ryggen min du, for vi har lang veg enno," og det gjorde han.
      Så reiste dei eit langt, langt stykke til. "Ser du noe no?" sa folen.
      "Nei," sa Oskeladden.
      Dei reiste då eit godt stykke att.
      "Ser du noe no?" spurde folen.
      "Nei, skulle eg det?" sa guten.
      Då dei hadde reist eit langt, langt stykke, spurde folen att: "Ser du noe no då?"
      "Ja, no synest eg det kvitnar i noe," sa Oskeladden; "det ser ut som ein diger bjørkestubbe."
      "Ja, der skal vi inn," sa folen.
      Då dei så kom til stubben, tok den eldste folen og braut den til side; så var det ei dør der stubben hadde stått. Innafor var ei lita stue og i stua var det ikkje stort anna enn ein liten peis og eit par krakkar. Men bak døra hang eit stort rustent sverd og ei lita krukke.
      "Kan du svinge sverdet?" spurde folen.
      Oskeladden prøvde, men han kunne ikkje; så måtte han ta seg ein slurk av krukka, først ein gong, så ein gong til, og enda ein gong, og så kunne han handtere det som ingen ting.
      "Ja, no må du ta sverdet med deg," sa folen; "med det skal du hogge hovudet av oss alle sju på bryllaupsdagen din, så blir vi til kongesøner att som vi var før eit fælt troll kasta ham på (B] oss, når du fortel kongen kva vi et og drikk og deretter høgg hovudet av oss. For vi er brør til kongsdottera som du skal få. No, når du har hogge hovudet av oss, må du passe vel på å leggje kvart hovud ved halen til den kroppen som det sat på; så har trolldommen ikkje meir makt med oss."
      Det lovte Oskeladden, og så reiste dei vidare.
      Då dei hadde reist ein lang, lang veg, spurde folen: "Ser du noe?"
      "Nei," sa Oskeladden.
      Så reiste dei ein god stund enda.
      "Enn no?" spurde folen. "Ser du noe no?"
      "Nei så menn," sa Oskeladden.
      Så reiste dei mange, mange mil att, både over berg og dalar.
      "No då?" sa folen, "ser du ikkje noe enno?"
      "Jo," sa Oskeladden, "no ser eg liksom ei stripe som blånar langt, langt borte."
      "Ja, det er ei elv det," sa folen; "den skal vi over."
      Over elva gjekk det ei lang gild bru, og då dei hadde komme på den andre sida, reiste dei att eit langt, langt stykke; så spurde folen att om Oskeladden ikkje såg noe.
      Jo, den gongen såg han det svartna i noe langt borte, liksom i eit kyrkjetårn.
      "Ja, der skal vi inn att," sa folen.
      Då folane kom inn på kyrkjegarden, blei dei til menneske att og såg ut som kongssøner, med så gilde klede at det lyste av dei. Så gjekk dei inn i kyrkja, og der fekk dei brød og vin av presten, som sto for alteret. Oskeladden gjekk også inn; men då presten hadde lagt hendene på kongesønene og lyst signinga, gjekk dei ut av kyrkja att. Det gjorde Oskeladden også; men han tok med seg ein vinflaske og eit altarbrød.
      Med det same dei sju kongssønene kom ut på kyrkjegarden, blei dei til folar att; så sette Oskeladden seg på ryggen av den yngste, og så gjekk det attende same vegen dei var komne, men enda mye, mye fortare. Først reiste dei over brua, så forbi stubben, og så forbi kona som sat i bergskorta og spann; og det gjekk så fort at Oskeladden ikkje kunne høre det kona skreik etter han, men så mye hørte han at han skjøna ho var fælande sint.
      Det var nesten mørkt då dei kom attende til kongsgarden om kvelden, og kongen sjølv sto i garden og venta på dei.
      "Har du nå gjete tru og vel heile dagen?" sa kongen til Oskeladden.
      "Eg har gjort mitt beste, let det til," svara Oskeladden.
      "Så kan du vel seie meg kva dei sju folane mine et og drikk?" spurde kongen.
      Oskeladden tok fram altarbrødet og vinflaska og viste kongen.
      "Der ser du maten, og der ser du drikken deira," sa han.
      "Ja, du har gjete tru og vel," sa kongen, "og du skal ha kongsdottera og halve riket."
      Så blei det laga til bryllaup, og det skulle vere så gildt og gjævt at det både skulle hørast og spørjast, sa kongen. Men då dei sat ved brudebordet, reiste brudgommen seg og gjekk ned i stallen, for han hadde glømt noe der, og det måtte han gå etter, sa han. Då han kom dit ned, gjorde han som den eine hadde sagt, og hogg hovudet av dei alle sju, først av den eldste, så av alle dei andre, etter som dei var gamle til, og så passa han på å leggje kvart hovud ved halen til den folen det hadde sete på. Og etter som han gjorde det, blei dei til kongesøner att.
      Då han kom inn til bryllaupsbordet med dei sju kongesønene, blei kongen så glad at han både kyste og klappa Oskeladden; og brura hans blei enda gladare i han enn ho før hadde vore. "Halve riket har du fått no," sa kongen, "og det andre halve skal du få når eg er død; for sønene mine kan skaffe seg land og rike sjølve, no når dei er blitt kongesøner att."
      Det blei glede og moro i det bryllaupet.

Ord

  1. Bergskorte: lita trong bergkløft eller smal berghylle.
  2. Ham: utsjånad, skapnad o.a. Kaste ham på: forandre utsjånad ved trolldom.
OPP NOTAR  



Giske

Eventyrlærdom DET VAR ein gong ein enkjemann; han hadde ei husholderske som heitte Giske, og ho ville gjerne ha han, og overhengte han støtt og stadig om at han skulle gifte seg med henne. Men til sist blei mannen så lei av det at han ikkje visste kva han skulle gjøre for å bli kvitt henne.
      Så var det mellom slåtten og skurden [A], då hampen var moden, dei skulle til å røske [B] hamp. Giske meinte no støtt ho var så vakker, så ferm og flink, og så røska ho hamp til ho blei ør i hovudet av den sterke lukta og stupte over ende og blei liggjande og sove i hampeåkeren. Mens ho sov, kom mannen med ei saks og klipte stakken av henne, og sia smurde han henne inn, først med talg og så med pipesot, så ho såg noe verre enn fanden.
      Då Giske vakna og såg kor fæl ho var, kjente ho ikkje seg sjølv att. "Kan dette vere meg, dette då?" sa Giske. "Nei, meg kan det ikkje vere, for så fæl har eg då aldri vore, det må vere fanden."
      Men no ville ho vite korleis dette hang i hop, og så gjekk ho bort og opne døra hos husbonden sin og spurde: "Er Giske dykkar heime i dag, far?"
      "Ja, Giske er heime," sa mannen, han ville vere av med henne.
      "Ja, så kan eg ikkje vere hans Giske," tenkte ho og skjekta [C] av stad, og glad var han at han var kvitt henne.
      Då ho hadde gått eit stykke, kom ho til ein stor skog; der møtte ho to tjuvar. "Dei får eg gi meg i følgje med," tenkte Giske; "sia eg er fanden, kan det vere høvelig for meg å vere i tjuvelag." Men tjuvane tenkte ikkje slik, for då dei fekk sjå Giske, la dei på sprang det fortaste dei kunne. Dei trudde styggen sjølv var etter dei og ville ha dei. Men det hjelpte ikkje stort, for Giske var langbeint og rapp på foten, og ho var etter dei før dei visste ordet av det.
      "Skal de ut og stele, så vil eg vere med og hjelpe til," sa Giske, "for eg er vel kjent her i bygda."
      Då tjuvane hørte det, syntest dei det var godt følgje, og var ikkje redde lenger.
      Dei skulle av stad og stele ein sau, sa dei, men visste ikkje kor dei skulle få fatt på ein.
      "Å det er inga sak," sa Giske, "for eg har tent hos ein bonde bortpå skogen her i lang tid, eg skulle gjerne finne sauehuset i kolmørke."
      Det syntest tjuvane var gromt, og då dei kom dit, skulle Giske gå i sauehuset og lange ut, og dei skulle ta imot. Sauehuset sto tett innpå stueveggen. Innafor den låg mannen og sov, og Giske gjekk derfor nokså stilt og varsamt inn i huset; men då ho var komme vel inn, så skreik ho ut til tjuvane: "Vil de ha bukk eller søye? Her er nok å ta av!"
      "Hysj, hysj! Ta berre ein som er bra feit!" sa tjuvane.
      "Ja, men vil de ha bukk eller søye? Vil de ha bukk eller søye? for her er nok å ta av," skreik Giske.
      "Hysj, hysj då!" sa tjuvane, "ta berre ein som er bra feit, så er det det same anten det er bukk eller søye."
      "Ja, men vil de ha bukk eller søye? Vil de ha bukk eller søye? Her er nok å ta av," sa Giske, ho blei ved sitt ho.
      "Hald då stilt og ta ein som er bra feit, anten det er bukk eller søye," sa tjuvane.
      Imens vakna mannen i stua av skrålet og kom ut i berre skjorta og skulle sjå kva som var på ferde. Tjuvane til beins, og Giske av stad etter dei så ho rente mannen over ende.
      "Vent, karar! Vent, karar!" skreik ho.
      Mannen, som ikkje hadde sett anna enn det svarte udyret, blei så redd at han nesten ikkje torde stå opp att, for han trudde det var fanden sjølv som hadde vore i sauehuset. Han visste ikkje meir enn ein råd han, og gjekk inn og vekte folka sine og sette seg til å lese og be, for han hadde hørt at dei kunne lese bort fanden.
      Så var det andre kvelden. Tjuvane skulle ut å stele ei feit gås, og Giske skulle vise dei vegen. Då skulle Giske gå inn og sende ut, for ho var godt kjent, og tjuvane skulle ta imot.
      "Vil de ha gås eller gasse? Her er nok å ta av!" skreik Giske då ho var komme inn i gåsehuset.
      "Hysj, hysj! Ta berre ei som er bra tung," sa tjuvane.
      "Ja, men vil de ha gås eller gasse! Vil de ha gås eller gasse? Her er nok å ta av!" ropte Giske.
      "Hysj, hysj! Ta berre ei som er bra tung, så er det det same anten det er gås eller gasse, og hald munn," sa dei.
      Mens Giske og tjuvane krangla om dette, tok ei av gjæsene til å skrike. Så skreik ei til, og rett som det var så skreik dei i halsen på kvarandre alle saman. Mannen kom ut og skulle sjå kva som var på ferde, tjuvane av stad det beste dei kunne, og Giske etter så fort at bonden trudde det var fanden; for langbeint var ho, og stakken skulle ikkje hefte henne.
      "Vent no litt, karar!" skreik Giske, "de kunne jo fått kva de ville, anten det var gås eller gasse."
      Men dei hadde ikkje tid til å stogge, syntest dei. Og på garden der dei hadde vore, tok dei til å lese og be, både store og små. Dei trudde vel at styggemannen hadde vore innom så smått.
      Då det lei mot kvelden tredje dagen, var både tjuvane og Giske så svoltne at dei ikkje visste kor dei skulle gjøre av seg. Så kom dei til at dei skulle gå på stabburet til ein rik bonde som budde i skogkanten, og stele seg noe mat. Ja, dit gjekk dei; men tjuvane torde ikkje våge seg. Så skulle Giske gå inn på stolpebua og sende ut, og dei skulle stå utafor og ta imot.
      Då no Giske kom inn der, var det så fullt opp av allting, både kjøt og flesk og pølse og ertebrød. Tjuvane hysja på henne og ba henne berre kaste ut noe mat og hugse på korleis det hadde gått begge dei førre kveldane. Men Giske blei ved sitt ho: "Vil de ha kjøt eller flesk eller pølse eller ertebrød?" ropte ho så det gnall; "de kan få kva de vil, for her er nok å ta av, her er nok å ta av!"
      Mannen på garden hadde vakna ved denne forhandlinga, og kom ut og skulle sjå kva som var på ferde. Tjuvane av garde det fortaste dei kunne. Rett som det var, kom Giske også springande, svart og fæl som ho var. "Vent litt, vent litt, karar!" skreik ho. "De kan få kva de vil ha, for her er nok å ta av!"
      Då mannen fekk sjå det stygge beistet, trudde også han at den vonde var laus, for han hadde hørt det som hadde hendt dei to førre kveldane. Han byrja å lese i Bibelen og be, og det gjorde dei på alle gardane i heile bygda, for dei trudde ein kunne lese bort styggen slik.
      Laurdagskvelden skulle tjuvane ut å stele ein feit bukk til helgekost, dei hadde svelta i mange dagar. Men så ville dei ikkje ha med seg Giske, ho berre bråka og gjorde ugagn med kjeften sin, sa dei.
      Mens Giske gjekk og venta på dei om søndagsmorgonen, blei ho fælt svolten; ho hadde ikkje fått stort i livet ho heller i heile tre dagar. Så gjekk ho opp i ein nepebròte og ruska opp noen neper og åt.
      Då mannen som nepebròten hørte til, hadde komme opp den søndagen, var han så urolig av seg, og syntest han endelig måtte ut og sjå til nepebròten sin. Han fekk på seg buksene og gjekk nedover til ei myr som var nedafor bakken som nepebròten låg i. Då han kom dit, fekk han sjå det var noe svart som gjekk og ruska og ruska oppi nepebròten, og han var ikkje lenge om å tru det var styggen, han heller. Han såg då til å kome seg heim så fort han kunne, og sa at fanden var i nepebròten. Dei blei mest vettskremte på garden då dei hørte det, men så trudde dei det var best å sende bod på presten for å få han til å bitte fanden.
      "Nei, det ber ikkje til å gå til presten i dag," sa kona, "det er jo søndags morgon. Han kjem ikkje no, for han er ikkje oppe så tidlig. Og om så er, så les han nok på preika si."
      "Å, eg lover han ei feit gjøkalvsteik eg, så kjem han nok," meinte mannen.
      Han la av stad til prestegarden, men då han kom dit, var presten ikkje oppe enno. Jenta ba då mannen gå inn i stua imens, og gjekk opp til presten og sa at det var ein bonde nede i stua og ville snakke med han. Då presten hørte at det var slik ein bra mann som sat der nede, reiv han på seg buksene og kom ned med ein gong med tøflar og natthue på.
      Mannen sa ærendet sitt til han. Fanden var laus oppi nepebròten hans, og om presten ville vere med og bitte han, så skulle han skikke presten ei feit gjøkalvsteik.
      Ja, det var presten ikkje uvillig til, og ropte på guten og ba han leggje sal på hesten mens han kledde på seg.
      "Nei, far, det går nok ikkje an," sa mannen, "for fanden stansar vel ikkje lenge, og ein kan ikkje vite kor ein skal ta han att, når han er sleppt laus. Du får nok vere med straks."
      Presten følgde med slik han sto og gjekk, med natthue og tøflar på. Men då dei kom til myra, var den så blaut at presten ikkje kunne gå over med tøflane. Bonden tok han på ryggen og skulle bere han over. Han steig nå nokså forsiktig på ein stubbe her og på ein tue der; men då dei kom midt utpå, fekk Giske sjå dei, og trudde det var tjuvane som kom med bukken.
      "Er han feit, er han feit, er han feit?" skreik ho så det gnall i skogen.
      "Eg veit ikkje om han er feit eller skrinn, eg," sa mannen då han hørte det; "men vil du vite det, får du kome og kjenne etter sjølv," sa han. Han var så redd at han kasta presten midt ut i blautmyra og tok til sprangs. Er ikkje presten kome opp, så ligg han nok der enno.

Ord

  1. Skurd: skurdonn, då ein skjer, kuttar og haustar korn eller anna frøavling (for hand, med maskin)
  2. Røske: rive.
  3. Skjekte: (1) setje av stad (som ei pil); (2) springe, renne ustøtt av garde (o.a.)
OPP NOTAR  



Oskeladden som stal gullstaven og gullkrona og gull-lakenet av gygra

Eventyrlærdom DET VAR to gutar som tente hos kongen, og så kom no Oskeladden også, og han var liten, han. Så spurde kongen kva han kunne gjøre.
      "Å, eg kan stelle med barna og sove med barna," sa Oskeladden. Ja, så skulle han få lov til det. Men så blei brørne hans så misunnelige på han for han hadde det for godt, og så gjekk dei til kongen.
      "Oskeladden, han har det godt," sa dei.
      "Jaa, han har det godt," sa kongen.
      "Men han kunne skaffe deg gullstaven av gygra [A], han, om han ville," sa dei.
      Så gjekk kongen til Oskeladden.
      "Du kan skaffe meg gullstaven av gygra, du, om du vil," sa han.
      "Nei," sa Oskeladden, "det kan eg ikkje." Og han vrei seg så.
      "Jo, det har brørne dine sagt, og gjer du det ikkje, så jagar eg deg!" sa kongen.
      "Ja, kom med seks kilo salt då!" sa Oskeladden.
      Det fekk han, og dermed reiste han. Han kom til gygregarden då gygredottera skulle koke nattverdsgrauten.
      "Slepp nedi seks kilo salt då," sa gygra, og det gjorde ho. Men så sleppte guten også nedi seks kilo salt, han sat på taket og tømde det ned gjennom pipa.
      "Kjenn om det er salt nok." sa gygra.
      "Å, det er salt som bitter lake!" sa gygredottera.
      "Så må du etter meir vatn," sa gygra.
      "Her er så mørkt," sa gygredottera.
      "Så må du ta gullstaven," sa gygra.
      Då tok ho gullstaven, og den var slik at han lyste i mørkret. Men Oskeladden hoppa av taket og skuva henne over ende og tok staven, og av garde med han. Gygra og jenta ut etter.
      "Oskeladden, Oskeladden, kjem du att!" sa dei.
      "Ja!" sa guten.
      Så kom han til kongsgarden med gullstaven, og då blei kongen så glad at det var reint fælt, og brørne blei endå meir misunnelige på han. Etter ei stund sa dei til kongen:
      "Oskeladden har det så godt, han," sa dei.
      "Ja, han har det godt," sa kongen.
      "Han kunne skaffe kongen gullkrona av gygra, han, om han ville," sa dei.
      Ja, kunne han det også, så var det då på tide, meinte kongen.
      "Du kan skaffe meg gullkrona av gygra, du, om du vil," sa kongen til Oskeladden.
      Nå var ikkje guten så redd lenger sia han hadde vore der ein gong.
      "Stell til seks kilo salt då," sa han, og det fekk han.
      Så kom han til gygregarden med same gygredottera hengde gryta med nattverdsgrauten over elden.
      "Slepp nedi seks kilo salt," sa gygra.
      Men så slepte guten også seks kilo nedi ifrå taket.
      "Kjenn om det er salt nok," sa gygremor.
      "Å, det er salt som bitter lake!" sa jenta.
      "Då må du hente vatn," sa gygra.
      "Å, her er så mørkt," sa gygredottera.
      "Så får du ta gullkrona," sa gygra.
      Men då tok guten og skauv ho i koll og reiste med gullkrona, og jenta rende inn att til mor si. Så kom dei ut og ropa:
      "Oskeladden, Oskeladden, kjem du att!" sa dei.
      "Ja!" sa guten.
      Så kom han med gullkrona også, og då blei det så svær ei tid for han att. Men dei blei endå meir hatige, brørne.
      "Oskeladden har det så godt, han," sa dei.
      "Ja, han har det godt," sa kongen.
      "Men han kunne skaffe deg gull-lakenet av gygra også, han," sa dei, "om han berre ville."
      Ja, kunne han det også, så skulle det då visst bli, sa kongen.
      "Du kan skaffe meg gull-lakenet av gygra, du, berre du vil," sa han til Oskeladden som vrei seg, men det hjelpte ikkje.
      "Ja, kom med seks kilo salt då," sa han.
      Det fekk han, men denne gongen var han ikkje framme ved gygregarden før dei hadde lagt seg. Så sette han seg oppå taket og laga seg ein krok og ville heise opp gull-lakenet. Men dette merka gygra, og så drog ho i kroken og drog guten ned til seg.
      "Å, du din kjeltring!" sa ho. "No skal vi ikkje spare livet ditt lenger," sa ho.
      "Nei, eg vørder ikkje dette livet heller," sa guten, "men eg må vel få velja korleis eg skal dø?" sa han. Ja, det kunne han alltids få.
      "Ta og rull meg inn i gull-lakenet og legg meg utpå hella, og slå lakenet tre gonger med ei strutsefjør og gå så inn att ei stund så eg får dø i fred," sa han.
      Det gjorde dei, men guten for av garde med lakenet med det same dei gjekk inn. Og då gygra og dottera hennar kom ut, var han langt på fjorden.
      "Oskeladden, Oskeladden, kjem du att! sa dei.
      "Nei, no kjem eg ikkje att meir!" sa Oskeladden.
      Så ville dei vasse etter han, men fjorden var så djup at dei drukna begge to. Og så kom han heim att med gull-lakenet også. Då blei han nest etter kongen, og skulle få land og rike når kongen fall frå.

Ord

  1. Gyger: jotunkvinne, trollkjerring.
OPP NOTAR  



Kongsdottera i glasberget (2)

Eventyrlærdom DET VAR ei kongsdotter som var sett høgt oppi eit glasberg. Og den som kunne rykkje henne ned att, skulle få henne. Men så var det ingen som kunne, enda om mange prøvde seg.
      Så var der tre brør, Nils og Mads og Oskeladden, dei ville også prøve seg.
      Dei hadde ein høystakk oppå heia, og den blei jamt oppeten for dei, og dei kunne ikkje skjøne korleis dette var.
      Så ville Nils opp og liggje der, han, og få greie på dette. Han la på heia, og hadde ikkje lege lenge før han hørte ein smell så hard at det var grovt.
      "Jøss, kva kan dette vere?" tenkte Nils. Men han låg ei stund til, og då kom det ein enda hardare smell. Tredje gongen kom ein smell så hard at jorda rista, og då blei Nils så redd at han rømde heim att, og då visste han ikkje meir den dagen.
      Andre kvelden skulle Mads oppå heia. Men då han hadde lege litt, så kom ein farlig hard smell. Så kom den andre.
      "Denne er eg ikkje redd," sa Mads. Men så kom den tredje, og smella hardna etter kvart, og då blei Mads også så redd at han for heim att.
      Tredje kvelden ville Oskeladden prøve seg. Brørne gjorde narr av han for det. Men han tok ein bøyel med seg og rusla likevel. Smella kom, og den tredje smellen var ikkje så hard.
      "Å, ja dette er ikkje eg redd," sa Oskeladden. Men så kom den fjerde, og den var hard.
      "Å, eg er ikkje for redd," sa Oskeladden. Men då kom det eit troll med tre hovud og sette på han. Han tok bøyelen sin og slo hovuda av i eitt slag. Og då blei der ut av trollet ein koparhest og ei koparkledning, og desse tok han og gøymde i den hole eika som stod der.
      Og då han kom heim att, så spurde brørne hans:
      "No, korleis gjekk det? Såg du noen?"
      "Meir enn de to greidde, trur eg vel," sa han. Kvelden etter laga Oskeladden seg til att og ville på heia.
      "Å kors, no bli han galen så der monnar!" sa brørne.
      "Ja, eg reiser no like fullt," sa han.
      Då han kom på heia, la han seg til der, og då kom det tre smellar etter einannan, den eine hardare enn den andre. Så kom den fjerde smellen, og den var skikkeleg hard.
      "Eg er ikkje skremd frå vettet enno," sa guten. Så kom femte smellen, og den var hard.
      "Blir det verre enn det her, så spøkjer det vel," sa guten.
      Då kom eit troll med fem hovud springande imot han, og så tok han bøyelen sin så fort han kunne og treska hovuda av.
      Men då blei der ein sølvhest og ei sølvkledning, så fine var dei at dei lyste. Dei tok han også og sette i den hole eika, og så reiste han heim att.
      "Blei du ute for noe nå då?" sa brørne.
      "Vel...?" sa han og let dei tru kva dei ville. Tredje kvelden ville han på heia att.
      "Kva er du vil der oppe då?" sa dei andre.
      "Kanskje treffe trua mi," sa guten og rusla opp. Då låg han der til alle smella han var van med, hadde komme. Men så kom det to smell som var så harde, så harde, at han tenkte han måtte rømme.
      Då kom der eit troll med sju hovud og sette på han, og då var han svint med bøyelen sin og til å hogge og hogge til alle dei sju hovuda var av. Då blei der ein gullhest og ei storarta gullkledning. Han tok og sette dei borti den hole eika til dei andre. Så tok han heim att.
      Så ville Nils og Mads av og vinne kongsdottera ifrå glasberget.
      Dei prøve seg, men det monna ikkje for det.
      Så drog Oskeladden opp til eika, tok ut koparhesten og sette på seg koparkledninga og rei opp etter glasberget eit langt stykke, men så rasa han ned att. Det var ingen som kjende han. Oskeladden sette koparhesten og koparkledninga i den hole eika att.
      Då brørne kom heim om kvelden, så lét dei ende over seg med Oskeladden.
      "Å nei, du skulle vore med til glasberget i dag," sa dei, "då skulle du sett noe rart. Det kom ein kar ridande på ein koparhest og med koparklednad, og han rei langt oppetter glasberget."
      "Hadde eg vore med dykk," sa Oskeladden, "så hadde eg nok sett som de."
      "Du kan grave i oska [A], du," sa dei.
      Men den andre dagen stelte dei seg til og ville prøve att. Då tok Oskeladden sølvhesten og sølvkledninga og rei langt oppetter glasberget, mest opp til henne, men ikkje så at han nådde henne eller tok i henne. Så rei han ned att og oppå heia og sette sølvhesten og sølvkledninga i eika att.
      Om kvelden då Nils og Mads kom heim, var dei mest ute av seg:
      "Å nei, å nei, du skulle sett i dag," sa dei. "Det var gildt i går, men i dag var det enda gildare. Det kom ein kar ridande på sølvhest og med sølvklednad og rei mest like opp til henne!"
      "Korfor måtte eg ikkje vere med og vere tilskodar til slikt?" sa Oskeladden.
      "Du kan vel ikkje det, slik som du ser ut," sa dei.
      Tredje dagen ville dei av garde att, Nils og Mads; men Oskeladden måtte ikkje vere med. Men så kom han etter dei ridande med gullhesten og gullkledninga og rei like oppå glasberget og drog kongsdottera ned med seg, og så sleppte han henne og rei sin veg. Men kongsdottera kasta eit gulleple etter han. Det sette seg fast i hælen hans.
      Då Nils og Mads kom heim om kvelden, så krossa dei seg over det dei hadde sett, og fortalde det til Oskeladden.
      "Ja, å sjå slikt er jamt godt," sa Oskeladden.
      Så reiste kongsdottera heim til kongsgarden, men aldri fekk ho greie på kven det var som hadde rive henne ned av glasberget. Då blei ho så hissig på det at ho lova det ho ville leite gjennom heile riket og ikkje gjøre forskjell på rike eller fattige mens ho leita, heller.
      Så kom ho då dit Nils og Mads budde også, og såg på dei. Så ville ho sjå på Oskeladden.
      "Det treng du ikkje," sa dei, "for han har ikkje gjort anna enn å sitje og grave i oska."
      Men ho hadde kunngjort at ho ikkje gjekk forbi noen, og det ville ho halde. Det kunne så vere. Så såg ho då på han også og fann gulleplet. Der hadde ho den rette. Men ho reiste heim til kongsgarden att utan han.
      Andre dagen tok Oskeladden ut koparhesten og koparkledninga og rei rundt kongsgarden, og kongsdottera såg han - og alle. "Der er han som eg såg han første dagen," sa ho.
      Men han rei på heia att. Og kom heim att og grov i oska som før.
      Andre dagen kom han ridande på sølvhesten og kom så vidt gjennom porten. "Der er han som eg såg han, den andre dagen," sa kongsdottera.
      Men tredje dagen kom han att på gullhesten og rei like inn, og då tok ho han. "Der er han som eg såg han den tredje dagen," sa ho. Og så blei det jammen gjestebod.

Ord

  1. Oske: Det kan liggje noe løynd i temaet. Vi kan gjette litt saman: (1) Å reise seg av oska (som en fugl føniks) blir å gjenoppstå i forynga skapnad. (2) På svensk er oskan det same som tora (tordenen). Det har mytologisk samanheng med det norrøne gudenamnnet Þórr 'Tor'). I Gamle Uppsala dyrka dei Tor. "När han far på molnen med sin vagn som dras av bockarna Tanngnjostr och Tanngrisner och svingar sin hammare Mjölner ("Krossaren"), är oskan i full gång." Det er funne samanhengar mellom mangt ved Oskeladden og Torsmyte-restar. [Cf Nov, innleiinga]
OPP NOTAR  



Den blinde kongen

Eventyrlærdom DET VAR ein gong ein konge som var fælande glad i å gå på jakt. Så sa han ein gong til tenarane sine at eit par av dei skulle vere med han. Så skaut kongen på eit dyr som dei ikkje visste kva var for noe. Det fekk han betale.
      Då han kom til ei slette i skogen, sa han til tenarane sine:
      "Her vil vi leggje oss til kvile, både de og eg," sa han. Så breidde han ut kåpa si, og så la del seg og sovna alle.
      Då han vakna, var han blind. "Karar!" sa han, "de må opp! Eg hadde ein veldig rar draum. Eg drøymde det kom ei kvinne med ein gut og rende eitkvart nedi auga mine, og no er eg blind," sa han. "Meir veit eg ikkje."
      Dei måtte stø kongen og få han på hest. Då dei kom heim, blei det jammer i kongsgarden, og dronninga og alle var like ille stelte. Folka som hadde vore med kongen, fortalde kva som hadde hendt. I det same stoppa alle vassårene i kongsgarden, det var ikkje moro det.
      "Ja, no blir det slutt på lediggang for visse," sa dronninga, "no er du blind, og vatnet tek slutt for oss."
      Men så lova dei ut at den som kunne skaffe vatnet att, skulle få ein stor gard. Men dei som ikkje kunne, skulle det skjerast reimar av ryggen på. Det var mange som prøvde seg. Dei hakka og grov, men vatn kom det ikkje. Det måtte tenarar hente ei halv mil unna. Det blei mange reimar, og det var for gale.
      Så var det ein mann som hadde to søner.
      "No vil eg i veg og prøve finne vatn i kongsgarden," sa den eldste.
      "Det kan ikkje nytte," sa far hans.
      Men han ville det han ville, og så drog han av garde til han kom til ei hytte i skogen. Der sette han seg til å ete. Då kom det ei gammal kone ut til han.
      "Å, får eg mat av deg?" sa ho.
      "Nei, eg deler ikkje med noen eg ikkje kjenner," sa han.
      "Nei, det er vel så," sa ho. "Skal du gå vidare?" sa ho.
      "Ja," sa han.
      "Ja, så ber du både lykke og ulykke med deg," sa kona.
      Så kom han fram og fekk arbeid. Han flaug over heile kongsgarden med hakke og spade som han var forskrudd. Men han fann ikkje vatn. Så blei han bunden til ein stolpe, og dei skar reimar av ryggen hans. Heim att tok han med vonde skrik og stønn.
      "Eg tenkte mest," sa far hans, "at det gjekk den vegen, ja."
      "I morgon vil eg av stad og prøve lykka," sa Oskeladden.
      "Au då," sa far hans, "ristar dei reimar av deg, så dør du," sa han.
      Men det var det same, av stad skulle han, og då det leid til middag, så kom han til den same hytta og gjekk inn.
      "God dag, besta!" sa han.
      "Hei sann" sa ho. "Det er ikkje mange som kallar meg bestemor no om dagen." Så sette han seg til ete av nista si, Oskeladden.
      "Vil du ete med meg?" sa han.
      "Du er kjekkare enn broren din," sa kona, "han hadde ikkje noe å dele på vegen sin." Så hadde Oskeladden gjæra eplemost også, og spanderte på henne så ho blei ør.
      "Eg veit du skal til kongsgarden," sa ho. "Eg skal hjelpe deg, eg," sa ho. "Du skal ta den svarte merra i kongsgarden og ri tre gonger omkring slottet, og der ho grev med frambeina, der finn du vatn," sa ho.
      "Det kallar eg vesentlig å få vite," sa guten.
      "Og det at kongen er blind," sa ho, "for det skal du ta ei smørjekrukke som står i eit hol bak altaret i den og den kyrkja. Ho står og koker, men du treng ikkje vere redd noe. Du skal ta og smørje han i auga med det som koker der, så blir han mye betre," sa ho.
      Så takka Oskeladden for seg, og då han kom til kongsgarden, gjekk det bod til kongen og dronninga at her var ein til som ville prøve seg.
      Så tok han den svarte merra og rei tre gonger omkring slottet, og ho fann vatn så spruten sto når dei grov der ho skrapa. Då blei det glede, for då fekk dei vatn nok.
      Så gjekk guten inn til kongen.
      "Er det du som kan slikt ingen annan kunne?" sa kongen. "Hadde du no kunna gjort meg god i auga også, så skulle eg elska deg som min eigen gut," sa han.
      "Kven veit om eg kan ikkje det også," sa Oskeladden, og så gjekk han til den kyrkja som kona hadde fortalt om. Bakom altaret sto krukka, og det som koka i den, var så raudt som eld.
      "Det verkar heitt," sa guten, og stakk fingeren nedi, men det var kaldt. Så tømde han på krukka si det han tenkte han trong, og takka for det han hadde fått.
      Då han kom heim til kongen, så smurde han han med dette raude, og dermed sovna kongen.
      Etter ei stund kom han ned til dei andre.
      "Korleis er det med deg?" sa guten.
      "No ser eg veldig bra," sa kongen, og han var så glad han baud han krona og allting.
      "Den treng eg ikkje," sa Oskeladden, "men lat meg få garden som han står med utstyret, dyra og alt," sa han, "så er eg berga, eg." Og det fekk han med det same.
OPP NOTAR  



Kvitebjørn Kong Valemon

Eventyrlærdom Eventyrlærdom DET VAR ein konge som hadde tre døtrer. Den yngste var så fin, ho var best av dei. Ei natt drømte ho at ho hadde ein ven krans. Det var ikkje råd å sleppe unna. Kongen fekk laga den eine kransen etter den andre, men ingenting kunne gjøre nytta.
      "Nei, ikkje slik, ikkje slik," sa ho. Ingen av dei ville ho ha.
      Så var der ein som hadde vore ute i skogen. Der såg han ein bjørn som velta på ein gullkrans. Dei gjekk ned til bjørnen og tala med han og fekk han heim til kongsgarden. Så ville dei få kransen frå han, men han ville ikkje gi den frå seg før kongen lova at han skulle få kongsdottera. Kongen tenkte med seg at det var greitt å love bjørnen det. For når han kjem, skal eg skyte han, tenkte han.
      Han skaut skot på skot, men bjørnen sat like rett, same korleis han skaut. Så var det ikkje anna å gjøre, kongen laut gi dotter til bjørnen. Men han tok den eldste, for den yngste ville han helst ha rundt seg.. Den eldste laut setje seg på ryggen på han, og det gjekk av stad. Så spurde bjørnen:
      "Når sat du mjukast og når såg du klårast?"
      "Eg har aldri sete så mjukt og aldri sett så klårt som i dag," sa ho.
      Det svaret var ikkje bamsen nøgd med. Så fekk han den andre dottera på ryggen. Det gjekk likeins med henne. Med sju sorger laut no kongen ut med den tredje. Bjørnen spurde henne likeins.
      "Då eg sat på fanget til mor, sat eg mjukast. Då eg såg den klåre himmelen, såg eg klårast."
      "Sånn skal det vere. Ja, du skal følgje meg," sa bjørnen.
      Så for dei av stad. Ho sat på ryggen. Så kom dei til ei hytte.
      "Her skal vi inn," sa han.
      Bjørnen skaffa både mat og drikke, og det var fredelig i skogen. Kvar kveld kom han heim att og la seg med henne og då var den eit menneske. Kvar morgon reiste han att, så ho såg han ikkje anna enn kvar natt. Tida gjekk, og ho fødde barn. Med det same dei kom, strauk han med dei etter kvart, så ho såg dei aldri. Då det tredje hadde blitt fødd og ho var frisk att, bad ho bamsen om å få kome heim att og sjå korleis far hennar levde.
      "Ja, det får du, berre du vil lyde råda til far og ikkje mor. Elles går det gale."
      Ho lova at ho skulle teie som steinen.
      Mora rådde henne:
      "Ta eit lys og sjå på han."
      "Nei," sa faren, "det skal du ikkje gjøre."
      Så kom ho heim. Då mannen hennar hadde sovna, tok ho eit lys og lyste og såg kor ven han var. Ho sto så lenge at han vakna. Då han vakna. spratt der tre bloddropar på skjorta hans.
      "Akk! Sa eg ikkje at du ikkje skulle lyde mor sine råd. No hadde eg berre noen få år att, så hadde eg blitt fri bjørnehamen."
      Så sa han til henne at ho skulle kome med, for dei var nøydde til å dra ut på ei reise i lag. Då dei hadde reist veldig langt, kom dei til ein herregard. Bjørnen sa:
      "No skal du gå inn og helse og seie at kong Valemon vil ha ein okse. Så går der ei lita jente på golvet. Henne må du ikkje sjå på. Men vil ho gi deg noe, skal du ta imot."
      Jenta gav henne ein duk. Den tok ho imot. Ho gjorde som fortalt, den gongen.
      Så reiste dei att. Han bar henne til ein ny herregard. Der var det likeins, berre at jenta var enda mindre. Kona fekk mat og stuten, elles likeins: jenta gav henne eit spel.
      Så kom dei til den tredje herregarden.
      "Der går der eit bitte lite barn. Men pass deg at du ikkje talar med det, men gå att som dei førre gongene," sa bjørnen. Men fekk ho noe, skulle ho ta imot det.
      Då ho hadde sete eit bel kom den vesle jenta med ei saks og ga henne. Då kunne ho ikkje halda seg, ho tok henne opp i fanget og fagna henne. Men då ho kjem ut att og ville finne mannen, var han vekk.
      Ho gjekk og vandra i skogen og visste ikkje att eller fram. Ho blei svolten og kjende seg ussel. Då ho var mest heilt utsliten, sa ho til seg sjølv: "No får eg vel ta opp dei gåvene eg fekk og sjå på dei."
      Då ho tok opp duken, kom det så mye mat at ho kunne ete seg mett. Etter det gjekk ho vidare. Då ho var mest utmatta att, tok ho opp gåvene og såg på dei att. No tok ho opp spelet. Det tok til å spele så ho blei glad; det var som ho hadde heile verda.
      Så gjekk ho vidare att. Då kom ho til å tenkje at ho laut sjå på saksa. Ho tenkte det laut vere noe gildt med den også. Saksa klipte det eine kledeplagget venare enn det andre. Dei gjorde ho ikkje noe med. Ho gøymde saksa og gjekk i veg.
      Då ho hadde gått ei stund, ansa ho ei lita stue i skogen. Ho blei glad då ho såg det rauk i skorsteinen, og gjekk inn. Ei kone sat ved ei gryte som hang og kokte over elden. Den farande kvinna spurde kva det var kona kokte på.
      "Å, bere meg," sa kona ved elden, "det er berre stein eg kokar på. Eg lyt dulme barna med det at dei skal få mat når det er kokt. Mannen min er ute og ber seg."
      Då ho såg kor hardt ei hadde det, breidde ho duken på bordet. Det blei så mye mat at ho baud dei til bords alle saman og dei blei så mette som dei kunne bli.
      Dei åt så dei tolde ikkje maten. Så tok ho spelet og spela så dei blei så glade at kona sprang og dansa og hoppa. Men dei var så fillete at den eine filla slong her og den andre der. Så tok bjørnekona opp saksa og til å klippe, og alt gjekk godt og vel.
      Så kom mannen heim. Du kan vete kor forskrekka han blei; dei var ikkje svoltne eller fillete i huset. No sa kona til ho som leita:
      "Mannen min er ein klok mann. Han kan hjelpe deg til rettes. Eg veit at vi sit i kongeriket hans, men meir veit eg ikkje."
      Så var der eit fjell så høgt og bratt at berre dei med venger kunne kome over.
      "Når du er kommen opp, ligg kongsgarden straks bortafor kanten. Eg skal smi deg stålklør som du kan klatre opp, eg."
      Han smidde klørne og batt dei på henne, og så fôr ho av stad til fjellet. Ho klora seg fast med hender og føter så steinane spratt nedover, og kleiv heilt opp. Der kom ho til kongsgarden. Mannen hennar var i den, men han var ikkje å sjå.
      Trollheksa i kongsgarden sat og vaska på skjorta hans. Han hadde sagt at han ville ha den som kunne vaske av dei tre blodflekkene. Ho maka og vaska. Nei, flekkene var dei same. Så bad ho den fremmende jenta om ho ville hjelpe henne og vaske.
      Nei, det ville ho ikkje utan ho fekk sove tre netter med prinsen.
      Vel, tenkte trollkjerringa, eg skal gi deg inn så du skal ikkje ha noe igjen for det.
      Så skulle kona leggja seg med mannen sin, men trollkjerringa hadde gitt han sovedropar, og alt det kongsdottera ropte der han låg, så hjelpte det ikkje. Han sov like fast.
      Andre natta gjekk det like eins. Så var der ein av tenarane som sa:
      "Korleis kan det ha seg at det er eit menneske som ligg og ropar på deg heile nettene og du aldri svarar?"
      Då skjøna brudgommen kven som var kommen, og så tenkte han at han laut sjå å rå med seg eit lite grann.
      Trollkjerringa kom der tredje natta med flaska si. Ho tykte han stupte vel fort og tok opp ei nål og stakk omkring på kroppen hans. Han torde ikkje lee seg, men låg heilt still.
      Om morgonen kom trollet inn att og ville sjå korleis det stod til. Då låg han i lag med kona si og prata. Trollkvinna blei så harm at ho sprakk. Med den hindringa unna, kunne bjørnen få kona si att. Dei tre barna blei henta, for det var deira, og så blei det gjestebod over all måte.

OPP NOTAR  



BØLGJE

Litteratur  
     
OPP SETT ARKIVSEKSJON VIDARE


   BRUK. Brukargaiden femner over forkortingar, bøker ordna etter forfattarar og bokstavkodar, ordbøker, design og navigering på nettstaden, søkjeråd, og tilvisingar. [LENKJE]
   ANSVAR UT (ansvarsfråskriving) til gagn for oss: [LENKJE]
   © 2005–2007, Tormod Kinnes. [E-POST]